Fylkeskommunene i Norge har røtter tilbake til formannskapslovene
i 1837, som bestemte at ordførerne i herredene i fylket, fylkesmannen
og fogdene skulle samles en gang i året for å vedta fylkeskommunens
budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker. Men i løpet av
de neste 100 årene spilte fylkeskommunen en beskjeden rolle. Etter
andre verdenskrig fikk fylkeskommunen stadig flere oppgaver, samtidig
med at dens tradisjonelle oppgaver ble langt mer ressurskrevende.
Veksten var særlig sterk etter 1964, da bykommunene ble innlemmet i
fylkeskommunene. Veksten fortsatte da fylkeskommunene i 1976 ble
en egen forvaltningsenhet, og altså ikke lenger en sammenslutning
av kommunene i et fylke. Fra slutten av 1980-årene avtok veksten,
da flere funksjoner etter hvert ble overført til kommunene og staten.
Den største oppgaveforflytningen fant sted i 2002 da spesialisthelsetjenesten
ble overtatt av staten gjennom de nyopprettede helseforetakene.
Ettersom den mye debatterte regionreformen ble vedtatt i 2008
som et forsøk på å rettferdiggjøre fylkeskommunenes eksistensberettigelse,
har 80 prosent av riksveiene, med dertil hørende fergestrekninger,
blitt overlatt til fylkeskommunene. I tillegg er 49 prosent av eierskapet
i Innovasjon Norge blitt overført til fylkeskommunene.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at regionreformen ble
en svært så amputert utgave av en reform hvis vyer var å redusere
de fortsatt eksisterende 19 fylkeskommunene til mellom seks og åtte
regioner. Det fylkeskommunale byråkratiet har økt i omfang som følge
av reformen, og det er derfor fristende å påminne om tidligere leder
i Arbeiderpartiet og tidligere statsminister Thorbjørn Jaglands
analyse:
«[F]ylkeskommunen som en administrativ enhet er blitt overflødiggjort
ved den tiltagende rasjonalisering som skjer både i form av foremelle
og uformelle organisasjoner og samarbeidsmønster. Dette i tillegg til
at vi har bygd opp parallelle forvaltningssystemer på fylkesnivå
hvor vi er i ferd med å forvalte og kontrollere oss i hjel. Dobbelt
byråkrati gir ikke dobbelt velferd.»
De 19 fylkeskommunenes virksomhet og oppgaver er overordnet regulert
i lov om kommuner og fylkeskommuner av 1992 (kommuneloven), på lik
linje med landets 430 kommuner.
Fylkeskommunens oppgaver er anlegg og vedlikehold av fylkesveier,
planlegging av og støtte til kollektivtrafikk, videregående opplæring,
folkehelse, tannpleie, kulturminnevern, kulturarbeid, regional utvikling
og arealforvaltning. Disse offentlige oppgavene er i stor grad viktige
for landets innbyggere, men forslagsstillerne kan ikke se at en
overgang fra et trenivåsystem til et tonivåsystem (stat og kommune)
skulle forringe arbeidet på disse områdene.
Ved en omfordeling av fylkeskommunenes oppgaver og nedleggelse
av fylkeskommunenes politiske organer vil behovet for sentraladministrasjon
falle bort. Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet
sett under ett.
Transporttjeneste for funksjonshemmede (TT) kan overføres staten
i sin helhet.
Innenfor videregående opplæring har man flere måter å omorganisere
ansvaret på, enten ved å overføre de videregående skolene til primærkommunene eller
at de skilles ut som selveiende stiftelser med egne driftsstyrer.
Uansett valg av modell vil den videregående skolen være best tjent
med innføring av et stykkprissystem, der staten finansierer den
enkelte elevs utdanning gjennom et direkte helhetstilskudd til den
skolen hvor eleven går.
Overdragelsen av 80 prosent av riksveiene til fylkene er å anse
som en ansvarsfraskrivelse fra den sittende regjeringen. Fylkeskommunenes
utgifter til investering i veisektoren har økt med 3 mrd. kroner,
og er hovedforklaringen på de store investeringene som man i stor
grad har måttet lånefinansiere. Det ville være naturlig at staten
tok tilbake ansvaret for riksveier og fylkesveier, mens mindre veier
av mer lokal karakter i enkelte tilfeller kunne overføres til primærkommunene.
Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning bør avgjøre
ansvarsplasseringen, enten til staten eller primærkommunene.
Kollektivtrafikk har lenge sortert under fylkeskommunen, herunder
buss-, båt- og fergetrafikk. Dette kan organiseres gjennom anbudsprinsippet
for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Statlig myndighet
får ansvar for håndtering av konsesjoner og anbudsforhandlinger,
og negativt anbud kan tas i bruk for å sikre tilbud i grisgrendte
strøk, dersom dette er politisk ønskelig. Med en overgang til et
tonivåsystem forutsettes fylkeskommunalt eide buss-, båt- og fergeselskaper
avhendet til private interesser. Alternativt kan eierskapet overføres
til primærkommunene i det aktuelle geografiske området, som en overgangsordning.
Ansvaret for konsesjoner innen drosjenæringen overføres til statlig
myndighet.
I den grad større kulturinstitusjoner skal ha økonomisk støtte
fra det offentlige kan dette organiseres gjennom direkte statlige
tilskudd, eller at man åpner for private donasjoner. Kulturinstitusjoner
som i dag sorterer under fylkeskommunene er i stor grad allerede
organisert som selvstendige stiftelser eller enheter. Med hensyn
til knutepunktsinstitusjoner hvor fylkeskommunen i dag er inne med
delansvar, overføres dette ansvaret til staten.
Fylkeskommunens direkte engasjement i næringssektoren gjennom
egne tilskuddsordninger avvikles, og eierskapet til Innovasjon Norge
overføres i sin helhet til staten.
Folkehelsearbeidet som gjøres i fylkeskommunene og ansvaret for
dette, kan med fordel deles i en koordinerende og en utøvende del.
Den koordinerende delen av folkehelsearbeidet bør tilligge staten,
mens kommunene får det utøvende ansvaret for utøvelse og tilrettelegging
av folkehelsearbeidet.
Forslagsstillerne peker på Fremskrittspartiets uttalte politikk
om å styrke tannhelsearbeidet, både hva gjelder helsepersonell og
refusjonsordninger. Forslagsstillerne peker på at tennene er en
del av kroppen og at organiseringen av tannhelsearbeidet i Norge
fremstår som forvirrende og uoversiktlig. Forslagsstillerne mener
det mest hensiktsmessige er å overføre ansvaret til primærkommunene,
slik at disse kan legge til rette for dem som har rett til vederlagsfrie
tannhelsetjenester (barn og unge fra 0–18 år, 19–20-åringer, psykisk
utviklingshemmede, eldre og uføre i institusjon og hjemmesykepleie,
og rusmiddelbrukere).
Dette ansvaret, også det økonomiske, overføres til staten, og
kulturminnesaker underlegges politisk behandling.
Forslagsstillerne har tro på lokaldemokratiet og mener at kommunene
selv skal stå som hovedansvarlig for all arealplanlegging og utbyggingsplanlegging i
kommunen. I dag er det lokale selvstyret under stort press fra andre
forvaltningsområder og myndighetsorganer som styrer arealplanleggingen.
Forslagsstillerne ser på fylkeskommunen mer som et hinder enn en
samarbeidspartner når det gjelder arealplanlegging og arealforvaltning,
og mener kommunene bør ha det overordnede ansvaret for dette innenfor
egne grenser.
Forslagsstillerne mener at man i forlengelsen av å avvikle fylkeskommunen
som selvstendig folkevalgt forvaltningsnivå også bør gjennomgå kommunestrukturen.
Ettersom oppgavene som i dag ligger hos fylkeskommunene forventes
fordelt mellom stat og kommune, virker det åpenbart at kommunene
må settes i stand til å løse flere og mer kompliserte oppgaver.
Forslagsstillerne ønsker at mer makt desentraliseres og at oppgaver
løses så nær innbyggerne som mulig. Ettersom landets kommuner er
svært forskjellige både når det gjelder befolkningsstørrelse, demografisk
sammensetning og geografisk utbredelse, medfører dette at man i
større grad må legge til rette for kommunesammenslåinger, og utvikle
og forbedre de ordninger som i dag finnes tilgjengelig for eventuelle
interessenter. Forslagsstillerne legger vekt på at kommunesammenslåinger
skal være frivillige, og at innbyggerne har siste ordet i saken
gjennom folkeavstemninger. Dette forutsetter vesentlig styrking
av incentiver som gjør det økonomisk attraktivt å gjennomføre kommunesammenslåinger.
Forslagsstillerne viser til at den mye omtalte regionreformen,
som ble behandlet i forbindelse med fremleggelsen av St.meld. nr.
12 (2006-2007), ikke førte til en hensiktsmessig endring i oppgavefordeling
mellom forvaltningsnivåene. Forslagsstillerne mener at man ikke
på en god nok måte synliggjorde mulighetene for en bedre offentlig
forvaltning, og ikke engang ville utrede effektene av en omlegging fra
et trenivåsystem til et tonivåsystem. Hvilken ideologisk dogmatisme
som ligger bak en slik vegring, kan man spekulere i, men det synes
åpenbart at man ikke ønsker å tenke nytt når det gjelder offentlig forvaltning,
og sørge for en mer desentralisert maktstruktur som fører beslutningene
nærmere innbyggerne.
Forslagsstillerne er klar over at en overgang fra et trenivåsystem
til et tonivåsystem i offentlig forvaltning er en krevende oppgave
med store samfunnsmessige, juridiske, økonomiske og politiske endringer.
Forslagsstillerne vil samtidig peke på at en slik overgang kan ha
en lang rekke positive effekter, og at det vil frigjøres betydelige
økonomiske ressurser som kan brukes for å styrke primærkommunene,
som er de viktigste velferdsprodusentene og som folk i det daglige
har et nærere forhold til enn fylkeskommunen.
En god indikator på dette synes å være det faktum at andelen
stemmeberettigede som avlegger sin stemme i kommunevalg ligger betydelig
over de som stemmer i fylkestingsvalg, fordi oppgavene som tilligger
fylkeskommunene i dag, oppfattes som uklare for folk flest. Fra
fylkestingsvalget i 1995 og frem til fylkestingsvalget i 2007 har
antallet stemmeberettigede som har avlagt stemme i valg, sunket
fra 59,7 til 57,5 prosent. Tilsvarende tall for kommunestyrevalg har
i samme tidsperiode gått fra 62,8 til 61,2 prosent.SSB:
http://www.ssb.no/emner/00/01/20/kommvalg/tab-2008-01-04-01.html
(Accessed: 22.02.2011)
Avvikling av fylkeskommunene vil medføre at alle oppgavene må
overføres til enten kommune eller stat samt at et ikke ubetydelig
antall lover og forskrifter må endres. Forslagsstillerne innser
derfor at avvikling allerede fra høsten 2011 vil være for kort tid til
at det kan skje på en ansvarlig og god måte.
Forslaget går derfor ut på at valget i 2011 blir det siste fylkestingsvalget
og at fylkeskommunene blir avviklet i løpet av neste periode. Dette
betyr igjen at dersom forslaget blir vedtatt, får de nyvalgte fylkesting
i oppdrag å avvikle fylkeskommunen som eget politisk og administrativt
nivå i løpet av maksimalt fire år.