Til Stortinget
Barnevernet skal sikre at alle barn og unge som lever under forhold
som kan skade deres helse og utvikling, skal få nødvendig hjelp
og omsorg til rett tid. Alle barn som underlegges barnevernets
omsorg, har krav på et godt tilbud tilpasset de behov den enkelte måtte
ha. Når staten overtar foreldreansvaret for barn, har det offentlige
et særlig ansvar for å sikre kvalitetsmessig gode tjenester som
ivaretar hvert enkelt barn. Samtidig må det offentlige også sikre
at barns rettigheter blir tilstrekkelig ivaretatt.
Et godt barnevern er et barnevern med stort mangfold av tiltak
og tilbud, med høy kvalitet og med god ressursutnyttelse. Men det
er også et barnevern som tar hvert enkelt barn på alvor og involverer
barnet i forhold som er viktig for deres hverdag. Barnevernet skal
sørge for å gi alle barn en hverdag likest mulig en «normal» familiesituasjon,
uavhengig om det er hjelpetiltak i hjemmet, fosterhjem eller institusjonsplassering.
Forslagsstillerne er bekymret over at barn i barnevernet føler seg
overkjørt og umyndiggjort, da mange opplever å ikke få ta del i
viktige avgjørelser omkring eget liv. Erfaringer fra barnevernsbarn
som har deltatt i prosjekter omkring for eksempel tema flytting
i regi av Forandringsfabrikken, gir forslagsstillerne grunn til
bekymring.
De senere årene har forskere rettet mer oppmerksomhet mot barn
og unges egne synspunkter og erfaringer med plassering utenfor hjemmet.
I «Barn og Unge i Fosterhjem, en kunnskapsstatus» fra 2010 vises
det til at barn i større grad sees på som sosiale aktører som aktivt
er med på å skape den verden de er en del av. Det er foretatt flere
kvalitative studier som hver for seg gir et godt bilde av hvordan
barn og unge opplever ulike forhold innen barnevernet. På tross
av at dette er kvalitative studier med de variasjonene det gir i
datagrunnlag og analytisk perspektiv, er konklusjonene fra de ulike
studiene konsistente. Studiene viser at barn og unge ser på relasjonen
til de voksne profesjonelle som avgjørende for vellykkede plasseringer.
Et vellykket plasseringsløp kan defineres som et sammenhengende
barneliv. Formelt sett handler dette om å bli betraktet og behandlet
som et menneske med en selvstendig mening som blir tatt med i eget saksforløp.
I temahefte utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
i 2008 om barns deltagelse i familierådets beslutningsprosess vises
det til barnevernloven og forskning som stadfester at barnets mening
skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modning. I barnevernloven
§ 6-3 første ledd står det at:
«Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til
å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til
å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller
henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets
alder og modenhet.»
Forslagsstillerne er av den oppfatning at et barnevern som i
størst mulig grad klarer å ivareta dette hensyn, vil være et bedre
barnevern for barn i en allerede utsatt situasjon. En bedre ivaretakelse
av § 6-3 første ledd vil føre til at hensynet til barnets beste, § 4-1,
vil bli bedre ivaretatt.
I samme temahefte vises det til forskning som viser til viktigheten
av barns opplevelse av å bli hørt:
«Retten til deltagelse handler om medvirkning og medbestemmelse,
altså å få informasjon og ta beslutninger sammen med andre. Retten
til deltagelse representerer en grunnleggende menneskelig rettighet, nemlig
retten til innflytelse og medbestemmelse over viktige bestemmelser
i eget liv. Det er et grunnleggende behov å ha innflytelse i eget
liv. Dette gjelder også for barn. Forskning på barns medvikning
i barnevernssaker konkluderer med at barn gjerne vil bli hørt, men
de vet godt at de ikke kan bestemme selv. Flere studier dokumenterer
at barn heller ikke ønsker å ta avgjørelse alene i vanskelige spørsmål,
men de ønsker å få være med og si hva de selv tenker når saker som
berører dem blir avgjort.»
Videre kan en lese at barns deltagelse kan begrunnes utover det
faktum at det er lovpålagt:
«For det første kan inkludering av barns meninger være avgjørende
for å kunne lage en god plan for barnets fremtid. For det andre
kan barn som får informasjon og får være med på samtaler det barnets
situasjon og tiltak diskuteres, lettere forstå og akseptere det
som blir bestemt.»
Barn må involveres i det skriftlige arbeidet og når planer for
det enkelte barn utarbeides. Dette viser at det å styrke barns rettigheter
og mulighet til innflytelse innenfor barnevernet vil føre til et
bedre barnevern.
I Trondheim kommune har man fra 2009, som første kommune i landet,
tatt i bruk et eget utrednings- og effektvurderingsverktøy i barnevernet
for å kvalitetssikre utredningene og måle effekten av tiltak som
iverksettes. Barns medvirkning i prosessen kan legges inn i slike
verktøy for både å kartlegge og å måle effekten av barns medvirking
i saksbehandlingen.
Selv om forskningen på dette feltet peker i samme retning, er
det kunnskapshull som det kreves ytterligere forskning for å tette.
Forslagsstillerne ønsker derfor mer og spredt forskning på barnevernsfeltet. Barn
og unges erfaringer og refleksjoner med barnevernstjenestene vil
være særlig interessante med tanke på fremtidige forbedringer av
barnevernstjenestene. For å sikre en best mulig bredde av fagmiljøer
bør forskningsmidlene fordeles mellom de ulike fagmiljøene for å
hindre forskningsmessig ensretting. Forslagsstillerne ber derfor
regjeringen legge frem en handlingsplan for Stortinget med forslag
til styrking av forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet.
Alle barn i fosterhjem skal ha en tilsynsfører, denne blir oppnevnt
av det offentlige. Tilsynsføreren skal ha en uavhengig funksjon
til barnevernstjenesten og fosterforeldrene, men skal samarbeide
med barnevernstjenesten til beste for barnet. Barn som er fylt 7
år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter,
skal informeres og gis anledning til å uttale seg før tilsynsfører
velges. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder
og modenhet. Forslagsstillerne mener at barns mening må ilegges
større vekt enn dagens praksis legger opp til. Ifølge forskrift
for fosterhjem skal tilsynsfører føre tilsyn med barnet så ofte
som nødvendig, men minimum 4 ganger i året. Rapporteringer fra kommunene til
fylkesmennene viser at kommunene pr. 31. desember 2009 hadde ansvar
for 6 971 barn, og om lag 800 av disse manglet tilsynsfører (11,5
prosent). Tilsynsførerprosjektet til Fosterhjemsforeningen viser
at om lag 30 prosent av barna som hadde tilsynsfører, ikke fikk
tilsyn i samsvar med lovens krav. Forslagsstillerne mener denne
mangelen er svært alvorlig, både fordi det viser at mange barn i
barnevernet ikke har den viktige tillitspersonen å forholde seg
til i hverdagen, og at ordningen ikke fungerer godt nok.
Forslagsstillerne viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene
Linda C. Hofstad Helleland, Olemic Thommessen og Sonja Irene Sjøli
om en gjennomgang og styrking av tilsynsordningen i barnevernet,
Dokument 8:110 S (2009–2010). Barneombudets rapport «Maktesløst
tilsyn», viser at tilsynet med barnevernet ikke fungerer godt nok.
Rapporten viser at det er store forskjeller i det tilbudet barn får.
Videre viser rapporten at klagesystemet ikke virker, at barn ofte
ikke kjenner muligheten til å klage, og at det ikke gis nødvendig
garanti for at barn i kontakt med barnevernet får det tilbudet de
har krav på. Det ble på denne bakgrunn fremmet følgende forslag
«Stortinget ber regjeringen om en gjennomgang av tilsynsordningen
i barnevernet, både for å styrke gjennomføringen av tilsyn med hensyn
til det enkelte barn bosatt i fosterhjem og barn bosatt i det statlige barnevernets
tiltak.»
Forslaget ble vedlagt protokollen av flertallet fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Forslagsstillerne viser
til at regjeringen enda ikke har presentert forslag til forbedringer
av tilsynet i barnevernet.
Regjeringen omtaler tilsyn av barnevernet i Prop. 1 S (2009–2010)
fra Barne- og likestillingsdepartementet. Der beskrives det at hele
5 prosent ikke får det individrettede tilsynet i institusjon som
de har krav på. På mange institusjoner blir det oppnevnt en hovedkontakt
som skal være barnets kontaktpunkt både på institusjonen og overfor
saksbehandler i barnevernet, samt andre instanser der det er behov.
Denne ordningen kan sammenlignes med tilsynsførerordningen for barn
i fosterhjem, bortsett fra at vedkommende arbeider på institusjonen.
Det er ingen sentrale retningslinjer for hvordan denne hovedkontakten
utnevnes, og det er heller ingen retningslinjer for hva en slik
hovedkontakt skal være for det enkelte barn. Forslagsstillerne ønsker
å se på hvordan ordningen med hovedkontakt kan formaliseres og utvikles
for best mulig å ivareta barnas medvirkning og innflytelse på egen
hverdag.
Det bør være et mål at valg av ulike tillitspersoner og frivillige
omsorgsplasseringer i så stor grad det lar seg gjøre, skjer i samråd
med barnet for å sikre barns rettigheter og innflytelse over egen
hverdag.
I barnevernet blir det utarbeidet rapporter om hvert enkelt barn.
Barnevernloven § 6-3 sier noe om barns medvirkning i selve saksbehandlingen,
noe forslagsstillerne mener må inkludere tiden barnet er under barnevernets
omsorg. Tilbakemeldingene fra barn i barnevernet er at de i varierende
grad involveres i dette arbeidet. Barn bør etter forslagsstillernes mening
kunne inkluderes i arbeidet med å skrive rapporter om egen adferd,
utvikling og aktiviteter. Egne utsagn om hvordan barna opplever
hverdagen kan være positivt for den videre saksgangen, barnets forståelse
for tiltak som igangsettes, som læring for barnet og som en del
av behandlingen. Dette vil styrke barnas innflytelse over egen
hverdag og overfor barnevernet gjennom å ta en mer aktiv del i saksbehandlingen.
Forslagsstillerne ber på denne bakgrunn Stortinget om å be regjeringen
legge frem egen sak om hvordan styrke barn i barnevernets rettigheter
og mulighet til innflytelse over egen hverdag slik som barnevernloven
legger opp til. Dette gjelder i utnevnelsen av de ulike personene
de skal forholde seg til som støttepersoner, deltagelse og involvering
i saksbehandlingen og så videre. Dette er viktig både for bedre
å ivareta den enkeltes trygghet og ulike behov, og for å sikre
en god individuell oppfølging og mulighet for reell innflytelse
over eget liv. Forslagsstillerne mener dette vil gi et bedre tilbud
til de barna som er omfattet av barnevernstjenesten og dermed bedre
ivareta hensynet til barnets beste.
For barn og pårørende av barn i barnevernet kan det oppleves
vanskelig å få hjelp når de mener seg urettferdig behandlet av det
offentlige. Klageadgangen er der, men det er et komplisert regelverk,
og de involverte har mange ulike rettigheter og bestemmelser å forholde
seg til. Fylkesmannen er klageinstans for det kommunale barnevernet.
Prosessen med å klage på vedtak fattet av barnevernet kan oppleves som
en uoverkommelig oppgave for de det gjelder. Forslagsstillerne ønsker
å gi barn og pårørende av barn i barnevernet mulighet til å få kvalifisert
bistand av en uavhengig klagehjelp når de er i konflikt med det
offentlige eller ønsker uavhengige råd i sin saksbehandling. Dette
må være et lavterskeltilbud som er tilgjengelig og som har mulighet
til å yte rask og kvalifisert bistand på en rekke områder. Forslagsstillerne vil
peke på at et alternativ kan være å legge barnevernet under dagens
pasient- og brukerombudsordning. Ombudet kan bistå med å gi veiledning
og råd i saker, bistå i kontakt med ulike offentlige instanser,
bistå med henvendelser og formulering av klager. All bistand fra
ombudet er gratis. En lavterskel klageordning for barn og pårørende
av barn i barnevernet vil etter forslagsstillernes mening bedre
barns rettigheter og innflytelse.
Flere av begrepene som brukes i barnevernet, som for eksempel
«tilsynsfører», assosieres til andre og mer belastede områder. Flere
barnevernsbarn gikk 21. oktober 2010 ut i Bergens Tidende og ønsket
å endre blant annet navnet på «tilsynsfører» til for eksempel «tillitsperson»,
«fosterbarn» til «omsorgsbarn» og «fosterforeldre» til «omsorgsforeldre».
Disse begrepene er mindre ladet og mer i tråd med hva de ulike begrepene
innebærer. Beredskapshjem, avlastningshjem, hjelpetiltak, saksbehandler,
institusjon, samvær, biologiske foreldre med flere er andre begrep
i barnevernet som kan oppleves som distanserende for barn og unge.
Dette er begreper som er lite intuitive for barna og bør derfor
endres for å gjøre tjenesten mer brukervennlig og mindre fremmedgjørende.
Forslagsstillerne anmoder derfor Stortinget om å be regjeringen
gå igjennom begrepsbruken i barnevernet for å gjøre ordbruken mindre
stigmatiserende og ladet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen foreslå
tiltak for å styrke barns rettigheter og mulighet for innflytelse
i barnevernet.
2. Stortinget ber regjeringen vurdere en lavterskel klageordning
for barn og pårørende i barnevernet.
3. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til handlingsplan
for å styrke forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet.
4. Stortinget ber regjeringen igangsette en fullstendig
gjennomgang av begrepsbruken i barnevernet.
14. april 2011