Internasjonale undersøkelser viser at det skjer en uheldig hendelse
hos omtrent 10 pst. av alle pasienter som blir lagt inn i somatiske
sykehus, inkludert både store og små hendelser. Dette betyr at den
totale risikoen er stor. Det er om lag 850 000 innleggelser i somatiske
sykehus i Norge årlig. Det betyr at det er omtrent 85 000 uheldige
hendelser i året i Norge. Mange av disse har mindre konsekvenser
for pasientene. Men altfor mange har store konsekvenser.
En rapport utarbeidet av professor Peter F. Hjort for Sosial-
og helsedirektoratet i 2003 viser at det er et betydelig omfang
feil og uheldige hendelser i den norske helsetjenesten. Internasjonale
tall overført til norske forhold skulle tilsi at såkalte «uheldige
hendelser» i helsevesenet årlig fører til 2 000 dødsfall og 15 000
varige skadede pasienter.
Norsk pasientskadeerstatning betalte ut cirka 800 mill. kroner
i 2010, og dette tallet har økt hvert eneste år, selv om grunnlaget
for å få erstatning er strengt og har utviklet seg lite. Basert
på internasjonal forskning kan en anslå de årlige kostnadene ved
uheldige hendelser i somatiske sykehus til cirka to mrd. kroner, slik
redegjort for i Peter F. Hjorts bok «Uheldige hendelser i helsevesenet»
(2007, Gyldendal).
Helsesektoren er spesiell fordi risikoen for en uheldig hendelse
er stor på grunn av at aktiviteten i seg selv er risikofull. Dette
forsterkes av at det er så mange mennesker som eksponeres for risikoen
og at konsekvensen av feil er også ofte svært store. På tross av
denne profilen er det systematiske arbeidet med å sikre kvalitet
og redusere risiko mangelfull. Hvis en ser til andre områder i samfunnet,
for eksempel transportsektoren og petroleumsindustrien, så vil en
finne et helt annet systematisk arbeid som ligger til grunn for
å høyne sikkerheten og redusere faren for feil. Dette gjelder både
fra myndighetenes side og fra aktørene, selv om det på disse områdene
er lavere risiko for skade og færre personer er utsatt for risiko.
Professor Peter F. Hjort ga i 2010, sammen med Den norske legeforeningen,
igjen ut en bok om samme tema, men da med en samling av pasientfortellinger.
I boken skriver forfatteren om hensikten med den siste oppfølgeren:
«Jeg føler at denne boken (boken fra 2007) dessverre ikke har
klart å skape et gjennombrudd for dette feltet i vårt land og i
vår helsetjeneste. Etter mitt skjønn ligger Norge langt bak land
som det er naturlig å sammenlikne seg med på dette området, særlig Danmark,
Sverige og Engeland. Jeg har selvfølgelig gremmet meg over dette,
og derfor bestemte jeg meg for å skrive en ny bok som ikke bare
skulle henvende seg til tanken og hjernen, men også til følelsene
og hjertet.»
Med bakgrunn i Peter F. Hjorts bok fra 2007 fremmet stortingsrepresentantene
Erna Solberg, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli 20. januar 2009
Representantforslag nr. 29 (2008–2009) om bedre kvalitet i sykehus.
Der ble det fremmet forslag om:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en ny, helhetlig
kvalitetsstrategi for sykehusene, herunder
1. Innføre en ordning med kvalitetssertifisering
av alle norske sykehus og helseforetak.
2. Utarbeide og publisere flere kvalitetsindikatorer for
sykehus, herunder indikatorer for dødelighet og pasientens funksjon
før og etter behandling.
3. Utarbeide og offentliggjøre rapporter som sammenlikner
kvalitet mellom ulike sykehus, helseforetak og helseregioner.
4. Informasjon om kvalitet må danne grunnlag for oppgavefordeling
mellom sykehus for å gi pasientene trygghet for at de får best
mulig behandling.
5. Det må utarbeides flere faglige retningslinjer for å
sikre behandling av best mulig kvalitet.»
Stortingets flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet valgte å vedlegge representantforslaget
protokollen.
I januar 2010 organiserte pårørende som hadde opplevd at en av
deres nærmeste hadde dødd som følge av feil i helsetjenesten, seg.
De startet et systematisk arbeid med både å fortelle sine historier
til media, og ha møter med politikere og myndigheter. Dette arbeidet
har gitt resultater.
På bakgrunn av informasjon om deres erfaringer med kontakten
med Statens helsetilsyn fremmet stortingsrepresentantene Bent Høie
og Sonja Irene Sjøli Representantforslag 106 S (2009–2010) om bedre rettssikkerhet
for pasienter. Der ble følgende forslag fremmet:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendring som
sikrer at pasienten, eller den han/hun gir fullmakt, anses som part
i saker der vedkommende har anmodet Helsetilsynet om en vurdering
av brudd på helsepersonellovens bestemmelser. Lovendringen må sikre
at pasienten eller vedkommendes representant har rett til innsyn
i sakens dokumenter, samt adgang til å påklage vedtaket fra Helsetilsynet. Det
må samtidig innføres regler som beskytter taushetsbelagt informasjon
og ivaretar alle parters krav på personvern.»
Selv om dette forslaget også ble nedstemt av Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sto en samlet helse-
og omsorgskomité bak følgende merknad i Innst. 332 S (2009–2010):
«Komiteen mener det bør nedsettes en arbeidsgruppe som
gjennomgår praktiseringen av dagens regelverk, herunder vurdere
behovet for ytterligere lovbestemt klage- og uttalerett og større
mulighet for innsyn i dokumenter.
Komiteen mener alle grep som bedrer pasientsikkerheten er viktig,
og ber om at en gjennomgang av praktisering av dagens regelverk
gis prioritet.»
Utvalget ble nedsatt under ledelse av Tjaarke Hopen, og kom med
sin innstilling 15. april 2011. Utvalgets rapport er nå på høring,
med høringsfrist 1. september 2011. Utvalgets hovedforslag er:
«Et enstemmig utvalg foreslår at pasienter/pårørende
gis utvidet innsyns- og uttalerett i tilsynssaker som behandles
av Helsetilsynet i fylket, selv om de i juridisk forstand ikke er
'parter' i saken.
Et flertall i utvalget foreslår at pasienter/pårørende også
gis en klagerett på Helsetilsynet i fylkets avgjørelse. Mindretallet
tror imidlertid ikke på at en klageadgang vil bidra vesentlig til
å bedre kvaliteten og pasientsikkerheten i helsetjenesten.
Et enstemmig utvalg foreslår presisering i lovtekst av gjeldende
rett som tydeliggjør pårørendes stilling bedre.
Et enstemmig utvalg foreslår presisering i lovtekst av gjeldende
rett om at anmodning om vurdering av pliktbrudd også gjelder systemfeil.
Et enstemmig utvalg anbefaler departementet om å vurdere
om helsetjenesten bør pålegges en plikt til tidlig etter en uheldig
hendelse har skjedd å informere pasienter/pårørende om hva som har skjedd,
hvorfor det skjedde og hva som gjøres for å hindre at noe lignende
skjer igjen.»
På bakgrunn av ytterligere kontakt med Pårørendegruppen – unaturlige
dødsfall i norske sykehus, fremmet stortingsrepresentantene Bente
Høie, Sonja Irene Sjøli og Laila Dåvøy Representantforslag 146 S (2009–2010)
om opprettelse av en «havarikommisjon» for helsetjenesten. Der ble
det fremmet følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen etablere
en prøveordning med en «havarikommisjon» for helsesektoren etter
modell fra havarikommisjonen for transportsektoren.
2. Stortinget ber regjeringen om å bygge opp spesialkompetanse
i politiet i forhold til etterforskning av saker i helsesektoren.»
Forslaget ble nedstemt av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet. Dagen før Stortinget skulle behandle forslaget
9. februar 2011, holdt Pårørendegruppen en markering utenfor Stortinget
til støtte for forslaget. Samme kveld uttalte statsministeren og
helse- og omsorgsministeren at regjeringen skulle sette i gang arbeid
med en egen stortingsmelding om kvalitet i helsetjenesten.
Åpenhet om kvalitet i helsetjenesten er avgjørende for å bedre
kvaliteten. Det er også viktig å vektlegge den pasientopplevde kvaliteten.
Derfor fremmet stortingsrepresentantene Erna Solberg, Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Svein Harberg Representantforslag 9 S (2010–2011)
om bedre helsetjenester på nett. Der ble det fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en handlingsplan for å
etablere en offentlig nettbasert helseportal med følgende elementer:
kvalitetssikret og oppdatert informasjon
om helse, samt ulike sykdommer og lidelser
god informasjon om helsetjenesten og ulike helsetilbud
informasjon om kvalitet og ventetider
informasjon om pasientrettigheter og instanser som kan bistå
med å ivareta disse rettighetene
mulighet for elektronisk kommunikasjon med helsetjenesten,
eksempelvis timebestilling
gi pasienten innsyn i sin egen journal, og mulighet for
å få informasjon om prøvesvar, henvisninger osv.»
Forslagsstillerne ønsker gjennom dette forslaget å fremme en
overordnet strategi og konkrete forslag for å bedre kvaliteten og
pasientsikkerheten i helsetjenesten.
Forslagsstillerne mener at god økonomistyring av helsetjenesten
er viktig og riktig. Det er ikke noen motsetning mellom god økonomistyring
og god kvalitetsstyring. Men det er heller ikke nødvendigvis en sammenheng
som gjør at god økonomistyring gir god kvalitetsstyring. I styringen
av helsetjenesten er det nå ikke en balanse mellom økonomistyring
og kvalitetsledelse som sikrer pasientens behov for gode og sikre
helsetjenester. Dagens ledelse av helseforetakene er preget av at
økonomistyring er overordnet og et ledelsesansvar, mens kvalitet
og pasientsikkerhet overlates til den enkelte helsefaglig ansatte.
Legeforeningen har i forbindelse med rapporten «Med kvalitet
som ledestjerne – Balanserte mål gir god kurs» undersøkt et utvalg
av oppdragsdokumenter, foretaksmøter og styremøter i de regionale
helseforetakene (RHF-ene). Den gjennomgangen viser at det i perioden
2005–2010 ble stilt langt flere krav til økonomi enn til kvalitet
i sykehusene. Gjennomgangen viser at nesten 3 av 5 av RHF-enes styresaker hadde
økonomi eller organisasjon som hovedtema. Mindre enn én av ti saker
var rene kvalitetssaker.
Forslagsstillerne mener at denne balanserte ledelsen må starte
helt på toppen. Helse- og omsorgsdepartementet må gjennom oppdragsdokumentene
og styringsdialogen legge like stor vekt på konkrete målsettinger
om pasientsikkerhet og kvalitet, som på økonomiske og andre styringsmessige
parametre. Blir ikke en slik prioritering tydelig og synlig fra statsråden,
vil heller ikke ledelsesnivåene under legge tilstrekkelig vekt på
dette.
Stortinget skal orienteres om kvalitet og pasientsikkerhetssituasjonen
ved at den årlige tilsynsmeldingen fra Statens helsetilsyn og Pasient-
og brukerombudenes landsomfattende årsrapporter omgjøres til en
stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet, etter modell fra
Datatilsynets og Personvernnemndas årsmeldinger som behandles som
stortingsmelding hvert år.
Statens helsetilsyns landsomfattende tilsynsmeldinger om ulike
tema i primærhelsetjenesten skal behandles i kommunestyrene.
Skal kvalitet og pasientsikkerhet få sin rettmessige plass i
styring og ledelse av sykehusene, må resultater synliggjøres og
gjenspeiles i rapporteringen.
Ledelsen på alle nivåer må etterspørre og legge til rette for
god kvalitet og pasientsikkerhet. Det skal etableres en balansert
oppdragsledelse.
Kvalitet, pasientsikkerhet og arbeidsmiljø skal være faste tema
i foretaksmøter og på styremøter i helseforetakene. Sykehusenes
kvalitetsutvalg skal få en tydeligere og mer aktiv rolle.
Både OECD og The Commonwealth Fund slo i 2009 fast at kvalitetsinformasjon
i Norge er begrenset. De mener at Norge ikke har utviklet systemer som
sikrer at pasienter, helsepersonell, samfunnet og myndighetene får
den informasjonen som er nødvendig for å drive en effektiv helsetjeneste.
Det må utvikles et nasjonalt system for dokumentasjon og synliggjøring
av kvalitet, læring og kvalitetsforbedring med gode nasjonale kvalitetsindikatorer
som kan brukes til styringen av virksomheten.
En kvalitetsindikator kan defineres som en målbar variabel som
skal si noe om kvaliteten på et komplekst fenomen, som i seg selv
er vanskelig å måle. Indikatorene skal deles inn i tre grupper;
struktur-, prosess- og resultatindikatorer. Helsetjenestens rammer,
ressurser, kompetanse og utstyr måles i strukturindikatorer. Pasientforløp
og om pasientene mottar de helsetjenestene som er beskrevet i prosedyrer og
retningslinjer og innenfor vedtatte ventetider og garantier, måles
i prosessindikatorer. Overlevelse, pasientopplevd kvalitet, fysisk
og psykisk tilstand og infeksjoner er resultatindikatorer.
Kvalitetsindikatorene er nødvendige for å forbedre kvaliteten,
som helsepolitisk beslutningsgrunnlag og virksomhetsstyring og informasjon
som grunnlag for pasientenes valg. Kvalitetsindikatorer skal etableres
som grunnlag for «benchmarking» av helsetjenesten, både nasjonalt
og internasjonalt.
Danmark etablerte i 2000 «Det nationale Indikatorprosjekt» for
å overvåke og forbedre de helsefaglige kjerneytelsene ved hjelp
av indikatorer. Fra 2004 er resultatene gjort offentlig tilgjengelige
på helseportalen www.sundhed.dk. Prosjektet
har følgende overordnede mål: Dokumentere og utvikle den helsefaglige
kvalitet ved hjelp av sykdomsspesifikke indikatorer og standarder
for helsetjenestens kjerneytelser, skape et kunnskapsgrunnlag for
dialog med tanke på faglig, ledelsesmessig og politisk prioritering og
gi befolkningen innsikt i helsetjenestens kvalitet.
Etter helseforetaksreformen er det utviklet 23 kvalitetsindikatorer
i Norge, hvorav 18 som ble etablert under regjeringen Bondevik
II.
En forutsetning for å implementere dette optimalt i helsetjenesten
uten at det skal kreve for mye tid for helsefaglig personell, er
at helsetjenestens «motorvei» i form av IKT infrastruktur fungerer.
Det er også en forutsetning at personvernet sikres, blant annet ved
hjelp av teknologiske løsninger, slik at befolkningen har tillit
til at informasjonen ikke blir misbrukt eller kommer på avveie.
Forslagsstillerne vil legge vekt på at pasientopplevd kvalitet
tillegges like stor vekt som andre kvalitetsindikatorer. I forbindelse
med feil og uheldige hendelser er ofte dårlig kommunikasjon mellom
helsepersonell og pasient/pårørende årsak til feil, eller at feil
ikke blir forhindret. Målinger av pasientenes erfaringer må brukes
til lærings- og forbedringsarbeid. I Commonwealth Fund-undersøkelsen
i 2009 oppga bare 5 pst. av de norske fastlegene at de har rutiner for
å motta og gjennomgå data om pasientenes erfaringer og synspunkter.
Det må stilles krav til at avtalepraksiser og fastleger innhenter
kunnskap om pasienter og pårørendes erfaringer og bruker dette i
kvalitetsforbedringsarbeidet. Staten må sammen med Legeforeningen
og pasientorganisasjonene utvikle nasjonale standardprogram for
dette slik at det er mulig å sammenlikne praksiser.
Det er i dag 19 medisinske kvalitetsregistre i Norge som har
status som nasjonale. Disse er opprettet primært for å kvalitetssikre
behandlingen, men har også en viktig funksjon som grunnlag for forskning. Kvaliteten
og personvernsikkerheten på de medisinske kvalitetsregistrene varierer.
Norske myndigheter har investert 35 mill. kroner i teknologiske
løsninger for helseregistre siden 2009. I Sverige er det i samme periode
investert 200 mill. kroner. Forslagsstillerne mener det er behov
for flere medisinske kvalitetsregistre, det er behov for å øke kvaliteten
og investere mer i teknologiske løsninger for å øke bruken og kvaliteten.
Et eksempel på betydningen av gode registre er Nasjonalt register
for tykk- og endetarmskreft. Registeret har gitt mulighet til å
følge opp en ny metode for operasjon av endetarmskreft. Den nye
metoden førte til at antall tilbakefall ble redusert fra 28 pst.
før 1993, til om lag 8,5 pst. fra 1999. Dødeligheten ble redusert
med 30 pst. I tillegg antas metoden å ha spart norske sykehus for
om lag én mrd. kroner de siste 10 år, som følge av mindre strålebehandling
og mindre bruk av cellegift.
Internkontrollforskriften for helsetjenesten inneholder kun hvilke
funksjoner internkontrollen skal ivareta og inneholder ingen standardmal.
Virksomhetene i helsetjenesten står derfor svært fritt til selv
å velge hvilke prosedyrer og administrative systemer som skal iverksettes
for å sørge for god internkontroll. En rekke tilsyn viser at egenkontrollen
i helsetjenesten er for dårlig.
Det må etableres standard internkontrollsystemer i helsetjenesten.
Disse må bygge på erfaringer fra andre risikoområder, slik som luftfart,
petroleumsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet. Prosedyrer, sjekklister
og metoder for risikoanalyser bør inngå som elementer i kvalitetssikringssystemet.
Det må være rutiner for når det skal gjennomføres sikkerhets- og
sårbarhetsanalyser (ROS). Hensikten er å etablere rutiner for å
unngå feil og redusere konsekvensene av feil. Det må også etableres
sikkerhetsrutiner når ROS-analysen viser at det utføres handlinger
med en ikke-akseptabel risiko.
Noen virksomheter i helsetjenesten er nå sertifisert etter ISO
9001-standarden. Dette gjelder i hovedsak private sykehus og enkeltavdelinger
i den offentlige helsetjenesten. Dette kan føre til økt bevissthet
om innhold og hvilke krav som skal følges opp.
Det må innføres en tidsfrist for at helseforetak skal være ISO-sertifisert.
Det understrekes at sertifiseringen i seg selv ikke er en garanti
for kvalitet. Det er prosessen frem til sertifiseringen som er nyttig, samt
måten det følges opp på i etterkant.
En balansert ledelse er avgjørende for å skape en god og sikkerhetsfokusert
kultur i virksomheten. Åpenhet om at det gjøres feil og konsekvensene
av uheldige hendelser er avgjørende for at helsetjenesten skal lære
av feil. Det handler også om å være åpne mot pasient og pårørende.
Mange pasienter og pårørende som har opplevd feil og uheldige hendelser bruker
mye tid og krefter på å få helsetjenesten til å innrømme feilen
og få en unnskyldning.
En undersøkelse viser hvorfor pasienter saksøkte helsetjenesten
i forbindelse med skader:
Derfor saksøker jeg | Enig % |
Så det aldri skulle skje igjen | 91,4 |
Jeg ønsket en forklaring | 90,7 |
Jeg ville at legene skulle forstå hva de hadde gjort | 90,4 |
For at de skulle innrømme at det var skjedd en feil | 86,7 |
For at legen skulle forstå hvordan jeg
følte det | 68,4 |
Jeg ønsket økonomisk erstatning | 65,6 |
Fordi jeg var sint | 65,4 |
Så legen ikke skulle komme unna med det | 54,7 |
Det var den eneste måten jeg kunne
takle følelsene mine på | 45,8 |
Pga. holdningene til helsepersonellet
etterpå | 42,5 |
For å hevne meg på legen | 23,2 |
Lancet 1994 Jun 25;343(8913):1609-13
Pasientenes ønske er en lærende og åpen helsetjeneste. Det er
ikke hevn eller økonomi som er hovedbegrunnelsen.
Helsetjenesten må utvikle retningslinjer for hvordan pasienter
og pårørende skal møtes etter slike hendelser. Det må også være
retningslinjer for hvordan helsepersonell som er involvert, sikres
og tas vare på. Åpenhet om feil og uheldige hendelser er kun mulig i
en kultur der det er trygghet for at åpenhet ikke straffer seg.
Pasienter/pårørende må gis status som part i tilsynssaker som
behandles av Helsetilsynet og dermed klagerett på Helsetilsynets
avgjørelser. Anmodning om vurdering av pliktbrudd skal også gjelde
systemfeil. Helsetjenesten må pålegges en plikt til tidlig etter
at en uheldig hendelse har skjedd å informere pasienter/pårørende
om hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og hva som gjøres for
å hindre at noe lignende skjer igjen.
Alle virksomheter som tilbyr helsetjenester, må drive systematisk
lærings- og forbedringsarbeid.
En god meldekultur er avgjørende for å forbedre helsetjenesten.
Hvert år registreres mellom ett og to tusen meldinger til Helsetilsynets
meldesentral. Ut fra beregningen av hvor mange uheldige hendelser som
skjer i helsetjenesten, er det åpenbart en betydelig underrapportering.
Meldekulturen er imidlertid ikke bare avhengig av antallet meldinger,
men også kvaliteten på meldingene og hvordan de blir fulgt opp.
I Danmark er det registrert betydelig flere meldinger enn i Norge,
men kvaliteten på meldingene vanskeliggjør oppfølging.
Stortingsflertallet har nylig etter forslag fra regjeringen foreslått
endringer i meldeordningen til Statens helsetilsyn, noe som forslagsstillerne
mener vil svekke meldeordningen. Meldeordningen vil bli flyttet
til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester, og de får varslingsplikt
til Statens helsetilsyn når det er grunn til å tro at det foreligger
alvorlige systemsvikt. Dette vil frata Statens helsetilsyn innsikt
i risikoforhold og kvalitetsarbeidet som utføres i de virksomhetene
de har tilsyn ved.
Både Legeforeningen og Statens helsetilsyn har advart mot dette.
Begrunnelsen om at den enkelte skal føle seg trygg på å melde uten
å oppleve sanksjoner, er det ikke grunnlag for. Kun 1–2 pst. av
meldingene underlagt meldeplikt etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3, ender med reaksjon mot helsepersonell. Forslagsstillerne
mener også at det er et paradoks at når målet er åpenhet om uheldige
hendelser, er mer hemmelighold svaret fra regjeringen. De foreslåtte
endringene vil også komplisere meldeordningen ytterligere og i verste
fall bidra til færre meldinger.
Forslagsstillerne mener at meldingene underlagt meldeplikt etter
spesialisthelsetjenesteloven § 3-3, skal overføres til Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten etter at Statens helsetilsyn
har anonymisert meldingene.
Forslagsstillerne mener at det også må etableres en meldeordning
for avvik for kommunehelsetjenesten.
En av de største truslene mot en god meldekultur er hvis meldingene
ikke fører til endringer, eller at melder ikke får tilbakemelding
om oppfølging. Da vil det oppleves som om melding ikke nytter, men kun
utgjør en belastning og risiko.
Den 10. mars 1989 havarerte et fly fra Air Ontario i Dryden,
Canada. Om bord var det en besetning på 14, og med 50 passasjerer.
Havariet skjedde mindre enn én kilometer fra enden av rullebanen,
og 24 mennesker, inkludert begge flyverne, ble drept. Pressens umiddelbare
dom var at feilen skyldtes at flyveren hadde tatt av uten at snø
og is var blitt fjernet fra vinger og haleflate. «Menneskelig svikt»
er det vanlige begrepet i en slik situasjon. En offentlig granskingskommisjon
undersøkte ulykken grundig, i den hensikt å få svar på spørsmålet:
«Hvordan kunne en kaptein med over 24 000 timers erfaring fra værharde Canada
gjøre en slik feil?» Kommisjonens arbeid viste at hovedkonklusjonen
var riktig, årsaken var at kapteinen tok av uten avising. Gjennom
å samle tilgjengelig kunnskap og systematisere informasjon om situasjonen
der mennesker samhandler med komplekse systemer, viste de at denne
beslutningen ikke kunne forstås som en isolert handling. Handlingen var
et resultat av svakheter og mangler i et system som kapteinen var
en del av.
Slik må også feil i helsetjenesten vurderes. Et system som har
så stor risiko for at menneskelige feil fører til alvorlige, uheldige
hendelser og ulykker kan ikke basere pasientsikkerheten bare på
å redusere menneskelige feil. På samme måte som i luftfarten må
systemene hindre at menneskelige feil fører til ulykker og alvorlige
hendelser. Da er det avgjørende å utrede forhold som antas å ha
betydning for pasientsikkerheten i sektoren på en systematisk måte.
Fra 2008 ble det etablert en felles havarikommisjon for transportsektoren.
Havarikommisjonen for transportsektoren opererer ved siden av de
ulike tilsynsmyndighetene i sektoren og politiet. Kommisjonen kommer
også med anbefalinger til tilsynenes og direktoratets arbeid, der
dette kan hindre nye ulykker.
Forslagsstillerne mener det er grunnlag for å prøve ut en havarikommisjon
for helsesektoren etter modell fra havarikommisjonen for transportsektoren. Statens
havarikommisjon for helsesektoren (SHH) skal undersøke alvorlige
ulykker og hendelser innenfor helsesektoren. Det gjelder både innenfor
området regulert av lov om spesialisthelsetjenesten og innenfor
området regulert av lov om kommunehelsetjenesten. Formålet med SHH-undersøkelser
er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebyggelse av ulykker
i helsesektoren. SHH skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller
strafferettslig skyld og ansvar. SHH avgjør selv omfanget av de
undersøkelser som skal foretas, herunder vurderes undersøkelsens
forventede sikkerhetsmessige verdi med hensyn til nødvendige ressurser.
Det bør etableres hjemmel i helselovgivningen som etablerer en
plikt for enhver på forlangende å gi de opplysninger han/hun sitter
inne med om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen
til SHH. Dette gjelder uten hensyn til taushetsplikten som ellers
påhviler vedkommende. Disse forklaringene kan bare brukes til pasientsikkerhetsmessige formål.
Opplysningene som fremkommer under disse forklaringene, kan ikke
brukes som bevis mot den som har avgitt forklaringen i en senere
straffesak eller tilsynssak mot vedkommende.
SHH skal foreta medisinske og tekniske undersøkelser, samtale
med vitner og involverte, og gjennomføre systemundersøkelser og
risikovurderinger. Havarikommisjonen skal arbeide for å legge frem uhildede
resultater og arbeide på en slik måte at den har tillit i miljøene
den foretar undersøkelser i og blant publikum. Havarikommisjonen
skal være et eget uavhengig forvaltningsorgan under Helse- og omsorgsdepartementet.