Domstolene er inne i en krevende periode. Saksinngangen har økt
med 20 pst. de siste årene og etter hvert stabilisert seg på et
høyt nivå. Domstoladministrasjonen har gjort vesentlige grep for
å effektivisere saksavviklingen. Regjeringen ga også ekstra bevilgninger
på 40 mill. kroner i 2010/2011 for å holde nede restansene. Dette
har hjulpet for å unngå ytterligere køer. Likevel ble 7,5 mill.
kroner av ekstrabevilgningen inndratt i årets budsjett, og samtidig
ble det gitt signaler om at resten av de ekstra ressursene skulle
inndras neste år.
Med dette som bakgrunn er det vanskelig å se hvordan domstolene
kan opprettholde forsvarlig effektivitet i årene som kommer. Allerede
nå er man oppe i 1,5 års ventetid for å få en sak behandlet i lagmannsrettene.
Denne ventetiden vil med all sannsynlighet øke i tiden fremover.
Forslagsstillerne mener det er på høy tid at norske rettssaler
utstyres med materiell slik at det blir mulig å gjennomføre lyd-
og bildeopptak av forhandlingene i retten. Domstoladministrasjonen
har laget en utredning som viser behovet for slikt utstyr, og forslagsstillerne
mener planen som der skisseres er et godt utgangspunkt for gjennomføring.
Det fremstår som uforståelig for de fleste at det i norske domstoler
som utgangspunkt ikke foreligger noen dokumentasjon av innholdet
i forklaringer som gis i retten. Dette står i klar kontrast til
de krav som i mange andre sammenhenger, i og utenfor rettssystemet,
stilles til dokumentasjon og gjenfinnbarhet. Det norske systemet,
med verken protokollasjon eller opptak av rettslige forklaringer,
fremstår som enestående i internasjonal sammenheng. Norge står i
en særstilling i forhold til andre land det er naturlig å sammenlikne
med i den forstand at man i norsk rettspraksis normalt ikke foretar
noen protokollering av hva vitner og parter forklarer under en hovedforhandling.
Man har med andre ord ingen dokumentasjon for innholdet av bevisførselen
under hovedforhandling ut over hva som måtte fremgå av de etterfølgende
domspremisser.
Det er et paradoks at dagens domstoler ikke er utstyrt med lyd-
og bilde-opptaksutstyr, når loven allerede forutsetter at slikt
utstyr faktisk finnes. Tvisteloven § 13-7, 1. ledd, som ble vedtatt
allerede i 2005, sier at:
«Under hovedforhandling skal det foretas opptak av parts- og
vitneforklaringer.»
Det er svært uheldig at dette kravet er vedtatt i lovs form uten
at man har klart å innføre det nødvendige materiell.
Det grunnleggende hensynet som tilsier at det bør gjøres opptak
med mulighet for senere avspilling av forklaringer, er behovet for
å kunne etterprøve innholdet av forklaringene.
Generelt vil opptak og dermed mulighet for etterprøving bidra
til å styrke rettssikkerheten. Kunnskap om innholdet i en forklaring
avgitt på et tidligere stadium i en sak vil i mange situasjoner
kunne være av betydning for å komme frem til en materielt riktig
avgjørelse. Motsatt må det kunne sies at slik kunnskap i seg selv
aldri vil kunne ha negativ effekt, i «verste» fall vil den være
uten betydning for den endelige avgjørelsen.
Opptak vil således gi gode virkninger på flere plan. For det
første kan tiltalte i en straffesak endre forklaring i ankebehandlingen
etter å ha gjort et mislykket forsøk på å bli frifunnet i førsteinstans,
slik tilstanden er i dag. I denne sammenheng vil forslagsstillerne
understreke at det at en part eller et vitne allerede vet at en
tidligere forklaring kan dokumenteres, vil være effektivt for å
hindre at parten eller vitnet forsøker å gjøre endringer eller tilpasninger
når vedkommende skal forklare seg på nytt.
Videre er det problematisk når saker vurderes gjenåpnet at ingen
vet eksakt hva som ble sagt i den opprinnelige rettsprosessen. Partene
i saken kan være de samme, men på grunn av lang tid kan det tenkes
at de ikke husker. Advokater og eventuelle dommere er mest sannsynlig
skiftet ut slik at de som skal føre saken, ikke har kunnskap om
hva som har blitt sagt i den tidligere prosessen.
Dersom alle forklaringer er lagret, vil disse problemstillingene
bli mindre aktuelle. I denne sammenheng vil forslagsstillerne også
ta opp spørsmålet knyttet til lagring av tinglige bevis etter rettssaker. Bevisene
som er brukt blir ikke lagret slik ordningen er i dag. Det kan tenkes
at dette burde vært gjort med tanke på mulige gjenåpningssaker i
fremtiden. Slik det er i dag er den enkelte som mener seg uskyldig dømt,
prisgitt det enkelte politidistrikts rutiner for lagring. En aktør
i Trondheim, Norsk Rettsmuseum, har kapasitet og har sagt seg villig
til å kunne drive et slikt sentralt bevisarkiv.
Kostnadsrammen med innføring av lyd- og bildeopptak i norske
domstoler er ikke helt klart. Domstoladministrasjonen har kalkulert
kostnadene med innføring av lyd- og bildeopptak i dagens domstolsstruktur
til rundt 300 mill. kroner. I tillegg til dette vil det årlig påløpe
40–50 mill. kroner til drift og vedlikehold av utstyret.
Dagens struktur med 66 tingretter og 6 lagmannsretter er imidlertid
ikke kostnadseffektiv. Det vil være mulig å kutte ned på antall
domstoler betraktelig. Dette er et moment som vil påvirke kostnadsbildet.
Domstoladministrasjonen er også positiv til en innskrenkning med
til sammen rundt 30 domstoler. Dette er nødvendig for å få mest
mulig ut av de bevilgninger domstolene til enhver tid har. Forslagsstillerne
er enige i at man raskt bør komme i gang med et arbeid for å finne
den mest hensiktsmessige strukturen i domstolsapparatet.
Sett i sammenheng med en slik omstrukturering er det stor sannsynlighet
for at både investerings- og driftsutgiftene til lyd-/bilde-opptaksutstyr
blir vesentlig rimeligere. En kan også se for seg at andre enn Domstoladministrasjonen
står for driften av slikt opptaksutstyr. Dersom andre aktører, som
allerede har en driftsorganisasjon for slikt utstyr, gjør jobben, vil
det være mulig å gjøre ytterligere besparelser.
I den nevnte omstruktureringen er det viktig å se på hvilke oppgaver
domstolen har i dag. Mye av deres kapasitet går bort til oppgaver
som ikke har med dømmende virksomhet å gjøre. I moderniseringen
av domstolen vil det være fornuftig å ta bort slike oppgaver og
rendyrke domstolene til det de er ment å drive med. Vielser, oppbevaring
av testamenter, eiendomsskjønn og enkelte «bagatellmessige» foreleggssaker
er eksempler på oppgaver som kan trekkes ut av domstolene. Ved et
slikt grep vil domstolene oppnå større effektivitet i de saker der
samfunnet virkelig har bruk for dommernes kompetanse.
Forslagsstillerne er uansett av den oppfatning at dette er en
viktig investering staten bør ta for å få domstolene opp på et teknologisk
tidsriktig nivå. Videre er dette nødvendig for at krav som ellers
stilles i samfunnet, knyttet til dokumentasjon og etterprøvbarhet,
også kan etterleves i domstolene. Viktigst er det likevel at kvaliteten
på prosessene og de avgjørelser som treffes i domstolene, blir bedre,
og at rettssikkerheten således styrkes.
Forslagsstillerne ser også for seg at innføring av lyd- og bildeopptak
kan føre til tidsbesparelser for den enkelte dommer knyttet til
domsskriving og mer effektiv utnyttelse av tiden under hovedforhandlinger.
Dette er i så fall effektivitetsgevinster som vil føre til mindre
behov for oppbemanning av dommerstillinger i fremtiden.
Et moderne rettssamfunn betinger utvikling i hvordan rettssikkerheten
ivaretas. Senere tids utvikling har vist at Norge, på flere områder,
begynner å henge etter nasjoner det er naturlig å sammenlikne med
når det gjelder utstyr og metoder for å bedre rettssikkerheten.
De forslag som her er nevnt er tiltak for å endre på dette, slik
at moderniseringen av rettssystemet fortsetter og til en viss grad
gir større effektivitet.