Til Stortinget
Forslagsstillerne har gjentatte ganger tatt til orde for at flere
aktører skal kunne analysere DNA til bruk i straffesaker. Dette
har blitt foreslått for å sikre bedre rettssikkerhet og kvalitet
i etterforskningen. I flere år var det et bredt politisk flertall
som la vekt på behovet for at det etableres et alternativt miljø
i Norge innen slik analyse. I løpet av snart åtte år med flertall
har den sittende regjeringen valgt å ikke legge til rette for at
dette kan finne sted, ved å holde fast på at Folkehelseinstituttet
(FHI), tidligere Rettsmedisinsk institutt (RMI), ikke trenger konkurranse
eller reelt innsyn i sin virksomhet for å få klarhet i om kvaliteten og
effektiviteten er tilfredsstillende. Hensynet til maktfordeling
innen denne type analysearbeid er også et moment som bør tillegges
vekt. Det vises i denne sammenheng til en rekke spørsmål, interpellasjoner
og forslag som forslagsstillerne siden 2005 har fremsatt. I denne
perioden har regjeringspartiene bevisst underkjent at eksempelvis
et etablert norsk miljø som Gena i Stavanger kunne hatt noe å bidra
med, og den lovede satsingen på et alternativt miljø i Tromsø har
i realiteten blitt avlyst. Forslagsstillerne er opptatt av at man
også finner nye ideer og nye løsninger på dette feltet.
Siste gang Stortinget behandlet spørsmålet bredt om å legge til
rette for å avvikle DNA-analysemonopolet ut fra ønsket om mer rettssikkerhet,
raskere analyser og videreutvikling av kompetanse var den 17. januar
2012, jf. interpellasjon nr. 42 (2011–2012). Da var det klart at
både Den Norske Advokatforening og politijuristene, som begge er
svært opptatt av rettssikkerhet, støttet Høyre-representantenes syn
knyttet til behovet for å åpne opp for flere aktører. Det var også
klart at sluttrapport til Justis- og politidepartementet fra prosjektet:
«Sakkyndighet ved bruk av DNA-bevis i straffesaker», utarbeidet
av Universitetet i Bergen, datert 15. juni 2011, ga klar støtte
til forslagsstillernes syn. Denne forskningsrapporten ble utført
på oppdrag fra Justis- og politidepartementet. Det konkluderes på
to vesentlige punkter med at det er manglende endringsdyktighet
i de eksisterende offentlige analyseinstitusjonene. For det andre
påpeker rapporten at fraværet av mulighet for nye analyser er et
problem knyttet til rettssikkerhet. Regjeringens årelange motstand
mot å bruke andre enn RMI og FHI – Rettsmedisinsk institutt og Folkehelseinstituttet
– har, etter forslagsstillernes oppfatning, siden 2005 vært ideologisk
fundert. Det vises i denne sammenheng til behandlingen av for eksempel Dokument
nr. 8:61 (2006–2007), Innst. S. nr. 89 (2007–2008), forslag fremmet
i forbindelse med budsjettbehandlingene for 2008, 2009 og 2010,
Dokument 8:34 S (2009–2010), Innst. 164 S (2009–2010), ved siden
av en lang rekke spørsmål sendt Justis- og beredskapsdepartementet.
Regjeringen har hele tiden avvist å åpne for at aktører med et visst
privat eierskap skal kunne analysere DNA i straffesaker, uavhengig
av hvilken kvalitet disse har hatt på sine tjenester sammenliknet
med FHI/RMI.
På tross av disse faglig tunge innvendingene mot dagens DNA-monopol,
og gjentatte initiativ tatt i Stortinget, har regjeringen over tid
holdt fast på sin motstand. Under debatten om justisbudsjettet for 2012
uttalte statsråd Grete Faremo at:
«denne nye diskusjonen om en annen gangs kontroll» virket «litt
søkt».
Videre uttalte hun:
«Det virker nærmest som et virkemiddel for å sikre private
leverandører innpass for å gjøre noe som andre vurderer som faglig
unødvendig. Det blir i min verden sløsing med offentlige midler.»
Diskusjonen var på dette tidspunktet ikke ny, jf. alle initiativ
som i flere år hadde vært tatt i Stortinget. Eventuell sløsing med
offentlige midler er, etter forslagsstillernes mening, at man har
brukt flere hundre millioner kroner på en DNA-reform uten at man
nå vet om tjenestene har kommet opp på det nivået på kvalitet og
effektivitet som må kunne forventes, og som tillates, ikke minst
av teknologien. I tillegg er det heller ikke etablert et miljø for
nye analyser av politiets prøver. Det skulle etableres i Tromsø,
men det har ennå ikke skjedd. Det eneste nye som har skjedd siden
2005, var at en ny statsråd tiltrådte i 2011 og som ga inntrykk
av at dette var en ny debatt. Det har vært forslagsstillernes premiss
hele tiden, uavhengig av spørsmålet om for eksempel Gena i Stavanger.
Rettssikkerhet og mulighet for ny analyse har i lang tid vært
viktig for et samlet storting. Det å ikke benytte uavhengig og kvalifisert
fagmiljø blir i Ragna Aarlis bok «DNA-bevis» fra 2011 beskrevet
som noe som skjer på bekostning av dem som utsettes for kriminalitet.
Det er fordi det ikke legges til rette for å benytte de muligheter
som finnes for rask og effektiv etterforskning og mulig oppklaring
av kriminalitet. DNA kan være det mest effektive etterforskningsverktøyet,
men da må analysene skje raskt og – ikke minst – gi resultater.
Norsk politi bør få økt ansvar og myndighet med hensyn til håndtering
av rettsgenetiske analyser. Det tar om lag fem arbeidsdager å analysere
enkle sporprøver i England og i Sverige. I London-området er det
et krav at laboratoriene oppnår mer enn 95 pst. suksess på å fremskaffe
profiler fra enkle prøver. Til nå har regjeringen overfor Stortinget
forklart lavere suksessrater og lange analysetider med svakhet i
politiets egne rutiner. Hvorvidt RMI/FHI kunne ha gjort et bedre
analysearbeid tidligere, har så langt ikke blitt utfordret. Regjeringen
har også takket nei til nye og kostnadsfrie DNA-analyser i 20 medieomtalte
overfallsvoldtektssaker som ikke ga resultater ved FHI.
Paradoksalt nok har den samme regjeringen, uten prinsipielle
motforestillinger, i hele den perioden hvor spørsmålet har vært
tatt opp, lagt til grunn at private skal kunne nyttes til langt
mer inngripende oppgaver. 22. juli-rettssaken synliggjorde hvordan
det meste av tilgjengelig ekspertise knyttet til rettspsykiatri
er privat, fragmentert og så langt uten et bra nok kontrollregelverk
i regi av den rettsmedisinske kommisjon. Forslagsstillerne ønsker
nok en gang å utfordre regjeringen på å ta konsekvensene av det
et enstemmig storting tidligere har forutsatt at det umiddelbart
legges til rette for at flere aktører kan analysere DNA-spor i straffesaker,
av respekt for kriminalitetsofre, rettssikkerhet for antatte gjerningspersoner
og best mulig kvalitet i straffesakskjeden.
Forslagsstillerne fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen om umiddelbart å legge til rette for
at flere akkrediterte aktører kan analysere DNA i straffesaker,
med sikte på å oppnå økt rettssikkerhet og kvalitet i rettspleien.
21. februar 2013