«Folketrygden skal være bærebjelken i det framtidige velferdssamfunnet.
Det fordrer at pensjonssystemet er økonomisk bærekraftig over tid».
Slik uttrykte regjeringen det i grunnlaget for pensjonsreformen
i St.meld. nr. 12 (2004–2005) Pensjonsreform – trygghet for pensjonene.
Pensjonsreformen ble innført av regjeringen Stoltenberg fra 2011.
Hensikten var å spare penger og sikre et bærekraftig pensjonssystem.
Innsparingene var beregnet som følger i stortingsmeldingen, med
referanse til Pensjonskommisjonens innstilling, NOU 2004:1 Modernisert
folketrygd:
«Samlet sett har Pensjonskommisjonen anslått at forslaget til
modernisert folketrygd vil kunne medføre en reduksjon i utgiftene
til alderspensjon i 2050 målt som andel av BNP for Fastlands-Norge
på om lag 20 pst. sammenliknet med å videreføre dagens system.»
En reduksjon i utgiftene på 20 pst. må bety at ytelsene vil bli
redusert, og at det vil bli «kuttet» i alderspensjonene. På spørsmål
fra stortingsrepresentant Robert Eriksson i Stortinget 16. januar
2013 om fremtidige kutt i pensjoner, svarte statsminister Jens Stoltenberg
blant annet følgende:
«… men for noen grupper vil de altså vokse litt mindre mer.
Men å få litt mindre mer er ikke kutt, det er å få litt mindre mer».
I beregninger Kommunal Landspensjonskasse (KLP) utførte for Fremskrittspartiet
i 2009 fremkommer det at en person, født i 1963, med opptjent årlig pensjon
på om lag 212 000 kroner ved uttak 67 år og årlig pensjon på om
lag 155 400 kroner ved uttak 62 år, vil tape henholdsvis om lag
184 000 og 253 700 kroner i utbetalingstiden på grunn av de nye
reguleringsprinsippene. Det forutsettes da at vedkommende lever
til hun/han er 82 år. Beregningene bygger på kroneverdien i 2009.
Pensjonsreformens viktigste innretninger, som sørger for innstrammingene
i systemet, er levealdersjustering og indeksering.
I 2011 innførte stortingsflertallet, med representantene fra
henholdsvis Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, en modernisert folketrygd,
en reform av alderspensjonen i folketrygden. I 2005 inngikk disse
partiene et pensjonsforlik der det blant annet het:
«Etter at pensjonsreformen er trådt i kraft justeres løpende
pensjoner i folketrygden med et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten».
I Ot.prp. nr. 37 (2008–2009) fulgte regjeringen Stoltenberg opp
dette forliket og foreslo at pensjoner under utbetaling skulle reguleres
med lønnsveksten og deretter fratrekkes 0,75 pst.:
«Størrelsen på faktoren er fastsatt ut fra at reguleringen
over tid forventes å gi om lag samme resultat som regulering med
gjennomsnittet av lønns- og prisveksten. Denne løsningen sikrer
en stabil utvikling i inntektene for pensjonistene sammenlignet
med inntektene for yrkesaktive. I tillegg bidrar løsningen til et
mer konsistent og bærekraftig pensjonssystem».
Regjeringens forslag ble sendt på høring, og en rekke organisasjoner
hadde motforestillinger mot forslaget som ville gi pensjonistene
en dårligere utvikling i sine inntekter enn lønnsmottakere og redusere
deres kjøpekraft i stadig økende grad i forhold til yrkesaktive.
Akademikerne svarte blant annet følgende:
«… departementets forslag må suppleres med en bestemmelse som
sikrer at løpende pensjoner ikke reguleres lavere enn prisveksten
i de år hvor den nominelle lønnsveksten er mindre enn 0,75 % over
prisveksten. Det er viktig at realverdien av pensjoner ikke svekkes».
Regjeringens forslag ble vedtatt av samtlige partier i Stortinget
bortsett fra Fremskrittspartiet.
En pressemelding fra Pensjonistforbundet 27. februar 2008 slo
fast at forbundets opprop, som krevde at pensjonene skal følge lønnsutviklingen, fikk
90 000 underskrifter. Forslagsstillerne opplever daglig henvendelser
fra pensjonister som er opprørt over det tap av kjøpekraft som pensjonister
vil påføres over tid, sammenlignet med lønnsmottakere, på grunn
av den årlige underreguleringen på 0,75 pst. I realiteten er underreguleringen
høyere på grunn av beregningsmåten. I 2011 var underreguleringen
på 0,79 pst. og i 2012 på 0,78 pst.
Garantipensjonene, som tilsvarer de tidligere minstepensjonene,
skal ikke underreguleres. Dette vil, over tid, føre til at inntektspensjonen
årlig vil nærme seg garantipensjonsnivået stadig mer.
Fra 2012 ble det også innført et nytt skattesystem for pensjonister,
som vil gi pensjonister med relativt høye pensjoner betydelig økt
skatt. Begrunnelsen for dette var å benytte den økte inntekten for
staten til å redusere skatten for dem med lavere pensjoner, en omfordeling
forslagsstillerne og Fremskrittspartiets stortingsgruppe er imot.
Redusert skatt for personer med lave pensjoner er et godt tiltak,
men det skal ikke betales av andre pensjonister. Da stortingsflertallet samtidig
hevet trygdeavgiften for alle pensjonister fra 3 til 4,7 pst., vil
alle forstå at det samlede bildet av pensjonisters økonomiske situasjon
blir ganske dystert.
Løpende pensjonsytelser reguleres hvert år pr. 1. mai. Tidligere
ble reguleringen foretatt gjennom trygdeoppgjøret i Stortinget ved
at grunnbeløpet i folketrygden (G) ble regulert i takt med lønnsutviklingen,
basert på beregninger fra det tekniske beregningsutvalget. Fra 2011
er det regjeringen som fatter vedtak om den årlige reguleringen
etter et slags samråd med noen av pensjonistenes organisasjoner.
Stortinget har altså ikke lenger noen innflytelse på utviklingen
av løpende pensjoner eller folketrygdens grunnbeløp.
Forslagsstillerne mener det er uakseptabelt at folkets representanter
ikke skal ha innflytelse på pensjonenes utvikling og ønsker at trygdeoppgjøret
skal gjeninnføres i Stortinget. Forslagsstillerne aksepterer heller
ikke at pensjonister skal ha en betydelig dårligere utvikling av
sine inntekter enn lønnsmottakere og tape kjøpekraft hvert år på
grunn av underreguleringen på 0,75 pst.