Den maritime næringen har en flere hundre år gammel, stolt tradisjon
i Norge. Helt siden vikingtiden har Norge vært verdensledende på
sjøfart, og næringen står sterkere nå enn noen gang. Næringen skaper
verdier for 150 mrd. kroner, og sysselsetter 100 000 arbeidere.
Verdiskapingen i næringen har vokst med over 130 prosent fra 2000
til 2010. Rederiene og deres eiere er motoren i den norske maritime klyngen.
Samtidig har sjøfolkene en avgjørende funksjon som bærere av praktisk
kunnskap, ikke bare om bord i skipene, men også på land.
Suksesshistorien slås fast av Reve og Sasson (2012) i forskningsprosjektet
«Et kunnskapsbasert Norge» med følgende:
«Det som har skapt norsk maritim næring er en unik kombinasjon
av dyktige sjøfolk, risikovillige redere, teknologisk avanserte
skip og skipsutstyr, og en forbløffende innovasjonsevne.»
Den norske maritime næringen er unik ved at den kan tilby et
komplett maritimt miljø med aktører innen alle sektorer av næringen.
Dette gir enorme fortrinn i konkurransen med et stadig sterkere
maritimt miljø utenfor Norge, som for eksempel i Kina. Det er i
hovedsak omstillingsevne og innovasjon som har kjennetegnet den
norske maritime klyngen. Det blir sagt at alle nye skipskonsepter,
bortsett fra containerskipet, er norske nyvinninger. Næringen har
de siste tiårene beveget seg fra enkel skipsfart som tank og bulk,
til mer spesialisert fart som kjemikalietransport og RORO. Men tyngdepunktet
i den norske næringen er «offshore service» og enkelte viktige «deep sea»-områder.
En stadig mer spesialisert næring krever stadig mer spesialisert
personell.
På grunn av den enorme veksten i maritim sektor er det nå mangel
på arbeidskraft med maritim utdannelse, og sektoren har derfor utfordringer
med å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning og spesialisert
kompetanse.
I tillegg er det gang på gang påvist at utdannelsen er lite
helhetlig, lite standardisert og til dels utdatert. Maritimt Opplæringskontor
i Sør/Vest Norge har gjennomført flere lærersamlinger dedikert til
å se på den maritime utdanningen på videregående nivå, og trekker
frem en rekke forbedringspunkter.
Til tross for at utarbeidelsen av læreplaner gjøres sentralt,
hos Utdanningsdirektoratet, er det forlagene som står for utarbeidelsen
av læremateriell. Så langt er det ikke utarbeidet læremateriell
for den maritime utdannelsen for Vg2. Dette resulterer i at utdanningen
varierer rundt om i landet, både med hensyn til nivå og informasjon,
og at man i større grad enn nødvendig er avhengig av kreative lærere
som på egenhånd utarbeider læremateriell. Lærere rapporterer at de
bruker mye tid på å finne læremateriell, og at det fagstoffet som
oftest brukes, enten er hentet fra lærebøker skrevet på 1970-tallet
eller fra danske lærebøker.
Manglende tilgang på læremateriell, manglende samarbeid mellom
mange skoler og manglende overordnet strategi, fører til at belastningen
på lærerne blir så stor at det er vanskelig å rekruttere nye lærere til
disse studiene. De som velger å bli lærere på disse studiene er
gjerne offiserer og mer sjeldent pedagoger. Det gjør at behovet
for gode læreplaner, godt læremateriell og en god samhandling mellom
skolene er enda viktigere.
Den norske maritime profesjonsutdanningen har et godt omdømme,
og norske sjøoffiserer er høyt ansett internasjonalt. I Norge er
det i hovedsak to studieløp til maritim profesjonsutdanning. Den
kan enten oppnås gjennom maritime fag i videregående skole, for
så å få opplæring på skip og fagbrev, deretter og toårig fagskoleutdanning.
Alternativt kan utdanningen tas gjennom generell studiekompetanse
og treårig bachelorutdanning, eller gjennom overgangsordninger mellom
disse. Disse utdanningsløpene gir grunnlaget for sertifikat som
offiser. Etter minst 24 måneders fartstid er studenten kvalifisert
for sertifisering på ledelsesnivå, enten som sjøkaptein eller maskinsjef.
Begge utdanningsløpene er lagt opp etter kravene til den internasjonale
sjøfartsorganisasjonen (IMO) i henhold til den såkalte STCW-konvensjonen
(«Standards of Training, Certification and Watchkeeping»). Forslagsstillerne
har et inntrykk av at minstekravene til IMO i større grad har blitt
standarden for utdanningen enn minstekrav. Dersom Norge skal være
en ledende sjøfartsnasjon, må man også være ledende på maritim utdanning.
Forslagsstillerne mener dette vil innebære at den maritime profesjonsutdanningen
må gi kvalifikasjoner som går utover STCW-konvensjonens minstekrav.
Dette støttes også av det MARUT-nedsatte Aasen-utvalget som i sin
rapport påpeker at det er behov for å styrke den maritime bachelorutdanningen
i Norge. Forslagsstillerne foreslår derfor at det utarbeides en
nasjonal rammeplan, i forskrifts form, for høyere maritim profesjonsutdanning.
Rammeplanen må til enhver tid inkludere sertifikatkravene i STCW-konvensjonen,
men den bør stille faglige krav som går utover internasjonale kravspesifikasjoner
slik at institusjonene uteksaminerer kandidater med høy lederkompetanse,
innovasjonskraft og konkurransefortrinn i forhold til utenlandske
utdanningsinstitusjoner. Rammeplanen for maritim profesjonsutdanning
bør samordnes med nasjonal rammeplan for ingeniørutdanning.
Maritime profesjonsutdanninger er ressurs- og kompetansekrevende,
og krever blant annet utstrakt bruk av simulering og laboratoriefasiliteter.
Det MARUT-nedsatte Aasen-utvalget pekte på at den nåværende nasjonale
strukturen ikke er bærekraftig på lengre sikt. Utvalget peker på
at utdanningstilbudene på grunnopplærings- og fagskolenivå er mange
og spredt rundt i landet til små og sårbare fag- og studiemiljøer.
I tillegg til 15 fagskoler er det maritimt profesjonsutdannelsestilbud
ved Høgskolen i Vestfold, Høgskolen i Stord/Haugesund, Høgskolen
i Ålesund, Høgskolen i Tromsø/Universitetet i Tromsø og Sjøkrigsskolen/Haakonsvern
i Bergen.
Utvalget peker videre på at samarbeidet og arbeidsdelingen mellom
institusjonene som tilbyr høyere maritim utdanning, og mellom fagskoler
og høyere utdanningsinstitusjoner er lite utviklet. Innenfor høyere
utdanning har profesjonsutdanningen ingen nasjonal rammeplan eller
nasjonalt råd som skaper en felles arena for faglig diskusjon, samarbeid
og fagutvikling. Spesialiseringene (fordypningsfagene) ved den enkelte
utdanningsinstitusjon synes ikke å reflektere en bevisst arbeidsdeling
mellom institusjonene. Med de kravene som stilles til fremtidsrettede profesjonsutdanninger,
mener forslagsstillerne at det kreves sterkere, profilerte fagmiljøer,
konsentrasjon av studietilbudene og samarbeid og arbeidsdeling mellom
høyere utdanningsinstitusjoner som gir maritim utdanning.
Sjøfartsdirektoratet har gjennomført 25 revisjoner av maritime
utdanningsinstitusjoner i Norge de siste tre årene. I revisjonene
ble det funnet avvik ved alle skolene, totalt 150 avvik. Ved noen
av skolene ble det funnet 3 til 4 avvik, ved andre 14 til 15. Ved høyskolene
er hovedutfordringen å få på plass system for kvalitetsstyring og
-kontroll. De videregående skolene og fagskolene mangler ofte god
nok finansiering til investering i utstyr, samt til drift av system for
kvalitetsstyring og -kontroll.
Forslagsstillerne foreslår derfor å samle utdanningsinstitusjonene
som gir maritim profesjonsutdanning på fagskole- og høyskolenivå
til regionale utdanningssteder som legges til de allerede eksisterende
utdanningsinstitusjonene som i dag gir høyere maritim profesjonsutdanning.
Dette vil blant annet samle fagmiljøene, løse noen prekære infrastrukturutfordringer
og styrke rekrutteringsmulighetene.