Eiendomsskatten er en av Norges eldste skatter og har hatt ulike utforminger opp gjennom historien. Fra 1661 var den en skatt på landeiendommer og en form for inntektsskatt, frem til ordinær inntektsskatt ble innført på slutten av 1800-tallet. I 1911 ble eiendomsskatten gjeninnført, i hovedsak som en refusjon av kostnader kommunene hadde til ulike typer offentlige oppgaver. I dag har eiendomsskatten mer fiskal karakter.

I 2011 benyttet 316 av Norges 430 kommuner eiendomsskatt ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Av disse hadde 163 kommuner eiendomsskatt i hele kommunen, mot 145 kommuner året før. Kommunene fikk til sammen 7,6 mrd. kroner i inntekter fra denne skatten i 2011. Dette utgjør en økning på 6,4 pst. fra 2010.

Eiendomsskatten gir kommunene inntekter som kan brukes til å tilpasse tjenestetilbudet til ønsket nivå. I valget om det skal skrives ut eiendomsskatt, og eventuelt i hvilket omfang, må kommunene vurdere hensynet til både boligeiere og næringslivet. I Norge er eiendomsskatten lav i forhold til snittet blant OECD-landene.

Da Stortinget behandlet skattereformen i Innst. S. nr. 232 (2003–2004), støttet flertallet avviklingen av den statlige inntektsbeskatningen av bolig. Et bredt flertall gav samtidig tilslutning til å videreføre kommunenes adgang til utskrivning av lokal eiendomsskatt og var positive til å øke kommunenes fleksibilitet.

Forslagsstillerne legger til grunn at eiendomsskatten videreføres som en frivillig, lokalt bestemt skatt, og at avgjørelsen om å benytte eiendomsskatt ikke bør få innvirkning for overføringene fra staten til den enkelte kommune gjennom rammeoverføringene i inntektssystemet.