Forslagsstillerne mener naturmangfold er grunnmuren menneskene
bygger samfunn og økonomi på. Robuste økosystemer med stort mangfold
av arter og gener sikrer tilgangen til livsnødvendige økosystemtjenester
slik som mat, rent vann, ren luft – naturressursene som utnyttes
for å bygge hus og skaffe energi. Naturmangfoldet gir opplevelser
og livskvalitet og er en viktig del av kulturen i mange ulike samfunn.
Derfor er det, etter forslagsstillernes syn, dramatisk for livet
på kloden når mangfoldet av arter utryddes i et tempo som ifølge
Global Diversity Outlook 3 er minst tusen ganger raskere enn det
som er naturlig.
Forslagsstillerne vil peke på at Regnskogfondet, Naturvernforbundet
og Utviklingsfondet har skrevet en rapport, «Naturmangfold 2020»,
om hvordan Norge kan følge opp Konvensjonen om biologisk mangfold
og den internasjonale planen om å redde verdens biologiske mangfold
innen 2020. Forslagsstillerne viser til den rapporten som grunnlag
for de fleste av tiltakene i dette representantforslaget.
Forslagsstillerne vil videre peke på at det er de fattige delene
av verdens befolkning som rammes først og mest direkte når naturmangfoldet
forsvinner. Ødeleggelse av naturlige buffere som økosystemene utgjør,
forsterker virkningene av naturkatastrofer som tørke og flom. Dette
er katastrofer som årlig rammer 270 millioner mennesker og forårsaker 124 000
menneskers død. Degraderte og forurensede økosystemer er den viktigste
årsaken til at 900 millioner mennesker mangler rent drikkevann.
Samlet er verdien av økosystemtjenestene globalt anslått til 21 000–27 000
milliarder dollar, ifølge utredningen «The Economics of Ecosystems
and Biodiversity» som er organisert av FNs miljøprogram (UNEP).
Forslagsstillerne mener Norge har langt igjen før naturmangfoldet
er trygget. Forslagsstillerne viser til den norske rødlista fra
2010, som viser prognoser for arters risiko for å dø ut fra et område,
hvor det er oppført 4 599 arter, hvorav 2 398 er truet og 1 284
nær truet. Den største trusselen mot naturmangfoldet i Norge er
arealbruk og arealbruksendringer. Utbygging av naturområder og kulturlandskapet
truer dyr og planter, og mange naturtyper som ikke finnes andre
steder i verden er i ferd med å bli borte. Utbygging av et hyttefelt,
en vei, en kraftstasjon eller utplanting av fremmede treslag gir
inntekter både til kommuner, bedrifter eller privatpersoner, uten
at kostnaden av naturødeleggelsene er synlige. Her ligger, etter
forslagsstillernes mening, kjernen i problemet. Det er vanskelig
å snu utviklingen og stanse det dramatiske tapet av arter og naturtyper
fordi mangfoldet ødelegges bit for bit og fordi hvert inngrep kan synes
ubetydelig. Det er først når man løfter blikket og ser det større
bildet, regionalt, nasjonalt og globalt, at bildet blir tydelig.
Norge har gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) forpliktelser
til å stanse utryddelsen av arter. Forslagsstillerne er glade for
at verdenssamfunnet gjennom konvensjonen har laget et viktig rammeverk,
men det er likevel det som skjer innenfor hvert enkelt lands grenser
som vil avgjøre om målet nås. Derfor er det, etter forslagsstillernes
syn, avgjørende hvordan Norge forvalter naturrikdommen innenfor
landets grenser og hvordan man påvirker det biologiske mangfoldet
i resten verden.
Norge skal følge opp den strategiske planen vedtatt på naturtoppmøtet
i Nagoya i Japan i 2010. Forslagsstillerne mener det er et stort
behov for nye tiltak for at Norge skal lykkes med de fastsatte målsettingene.
Forslagsstillerne mener Norge kan klare dette ved å følge opp de
ambisiøse delmålene med tilhørende forslag:
Senest innen 2020 er folk oppmerksomme på
verdiene av biologisk mangfold, og hva de kan gjøre for å sikre
mangfoldet og bruke det bærekraftig.
Det er etter forslagsstillerne syn helt nødvendig å bli kjent
med underliggende drivkrefter bak tapet av biologisk mangfold. Hensynet
til å bevare mangfoldet må også bli en integrert del av styresett
og samfunnsutvikling, og allment akseptert som viktig i befolkningen.
Forslagsstillerne mener kunnskap om naturmangfold i befolkningen
er nødvendig for å sikre oppslutning om politikk som ivaretar hensynet
til naturen, og for at befolkningen kan være en pådriver i slike
saker. I Norge er det ikke gjennomført noen undersøkelse om folks
kjennskap til naturmangfold og truslene mot naturen, og forslagsstillerne
mener det er nødvendig å gjennomføre slike undersøkelser og ut ifra
resultatet iverksette gode og målrettede tiltak.
Senest innen 2020 er verdier fra biologisk
mangfold integrert i nasjonale og lokale utviklings- og fattigdomsreduksjonsstrategier
og planprosesser, og innarbeidet i nasjonalregnskaper og rapporteringssystemer.
For å oppfylle forpliktelsene i Konvensjonen om biologisk mangfold
mener forslagsstillerne det er nødvendig at naturverdier og kostnader
ved tap av økosystemtjenester reflekteres bedre i planlegging og forvaltning,
både på lokalt og nasjonalt nivå. Forslagsstillerne vil peke på
at det i dag synes å være lønnsomt å ødelegge natur for den enkelte
person, bedrift, eller land selv om det ikke er bærekraftig på lengre
sikt, og dette må endres. Forslagsstillerne mener derfor det er
helt nødvendig å tallfeste verdien av økosystemtjenester slik at
de kan bli inkludert i politiske beslutninger og at en ny og bredere
forståelse av økologisk økonomi og naturlig kapital kan utvikles og
implementeres i beslutningsgrunnlaget. Forslagsstillerne vil peke
på at det ifølge rapporten «The Economics of Ecosystems and Biodiversity
(TEEB)» er slik at kostnadene ved overfiske eller avskoging sjelden
faller på de bedriftene og myndighetene som tar ut verdiene. I stedet
spres regningen ut på samfunnet, og det er oftest den fattigste
befolkningen, de som er mest avhengig av naturens mangfold, som
taper på sikt. Blant tallene som ble lagt fram i rapporten, er kostnadene
ved overbelastning av verdens fiskerier, som anslås til 300 mrd.
kroner i året, og verdien av insekters bestøvning av verdens planter,
som i 2005 var på 1 300 mrd. kroner.
Forslagsstillerne mener at kommunene har mye av ansvaret for
at norske naturverdier blir ivaretatt, og at kommunene må belønnes
og ansvarliggjøres i større grad enn i dag. Forslagsstillerne vil
peke på at det er et paradoks at kommunene har et stort ansvar for
sikring av naturmangfoldet, men svært få kommuner har kompetansen
til å ivareta dette, f.eks. har få kommuner en egen miljøvernrådgiver
ansatt i kommunen.
Senest innen 2020 er virkemidler, inkludert
subsidier, som er skadelige for biologisk mangfold, faset ut eller
reformert for å minimere eller unngå negative effekter, og positive
virkemidler for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold
er utviklet og tatt i bruk, der det tas hensyn til nasjonale samfunnsøkonomiske
forhold.
Forslagsstillerne mener at økonomiske virkemidler, blant annet
en del subsidier, kan ha skadevirkninger på naturmangfoldet. Økonomiske
virkemidler er nødvendig for å stoppe tap av naturmangfold. Flere av
de norske ordningene er i strid med delmål 3 fra naturtoppmøtet
i Nagoya. Fjerning av subsidier kan ha stor effekt, både ved redusering
av skader på natur og frigjøring av midler som kan bevilges til
forvaltning, vern og forskning. For eksempel fører tilskudd til
skogsdrift som øker avvirkningen i bratt og vanskelig terreng samt
nybygging av skogsbilveier til at artsrike skoger gjøres tilgjengelig
for hogst og utbygginger, og er en viktig årsak til tap av urørt
natur på land. Forslagsstillerne viser til at omtrent halvparten av
de truede artene og naturtypene i Norge finnes i skog, og 1 406
rødlistede arter blir negativt påvirket av skogbrukstiltak. I havområdene
medvirker subsidieringen av trålerflåten, med flere hundre mill.
kroner gjennom lav CO2-avgift på drivstoff, til bunntråling som
ødelegger naturmangfoldet på havbunnen. I tillegg til direkte støtteordninger
mener forslagsstillerne at det finnes andre problematiske økonomiske virkemidler,
for eksempel gjennom skatteregler. Forslagsstillerne vil spesielt
vise til en ordning for oljeindustrien som bidrar til at små selskaper
som leter i mindre lovende områder, får tilbakebetalt 78 pst. av letekostnadene
dersom de ikke finner olje. I tillegg gir også regjeringen store
beløp til kartlegging av olje og gass gjennom bruk av seismikk,
noe som skader dyr i havet. Ved å fjerne skadelige subsidier reduseres
skadene på naturen og samtidig frigjøres midler som kan bevilges
til forvaltning, vern og forskning. Forslagsstillerne mener at støtteordninger
heller bør subsidieres på en måte som sikrer bærekraftighet.
Senest innen 2020 har myndigheter, næringsliv og
interessenter på alle nivå gjort tiltak for å oppnå eller ha gjennomført
planer for bærekraftig produksjon og forbruk, og har holdt påvirkningene
fra bruk av naturressurser godt innenfor trygge økologiske grenser.
Den største kilden til utslipp av miljøgifter er forbrukerprodukter,
og det genereres omtrent en million tonn farlig avfall i Norge hvert
år. Etter forslagsstillernes syn er miljøkostnadene ved produksjon
og forbruk mye høyere enn det som reflekteres i prisene på varene.
Forslagsstillerne mener det er problematisk at disse kostnadene
skyves over på fellesskapet og framtidige generasjoner. Forslagsstillerne
mener det er behov for nye tiltak for å kartlegge og begrense norsk
forbruk som bidrar til press på naturmangfold både i Norge og i
andre land. Forslagsstillerne mener både egen produksjon av varer
og import fra andre land må sikre økologisk bærekraftighet. Import
av varer som ikke er produsert bærekraftig gjør det vanskeligere
for opphavslandene å oppfylle sine forpliktelser under Konvensjonen
om biologisk mangfold.
Forslagsstillerne viser til at det er spesielt store behov for
endringer i matforbruk og matproduksjon for å sikre bærekraftighet.
Med økende befolkning, klimaendringer og knapphet på ressurser står
matproduksjonen overfor store utfordringer. For eksempel fører importen
av palmeolje til at oljepalmeplantasjer truer regnskogene i Indonesia
og Malaysia. Landene står for nesten 90 pst. av verdensmarkedet
for palmeolje. Forslagsstillerne mener det er nødvendig å omstille
til mer miljøvennlige driftsmetoder uten bruk av plantevernmidler
og mineralgjødsel, og mener man bør ha ambisiøse mål om økologisk
matproduksjon i Norge. Forslagsstillerne mener det også må stilles
økte krav til import av matvarer til Norge. For eksempel importeres
dyrefôr fra Brasil der soyaproduksjon er med på å ødelegge regnskog
og savanne.
Innen 2020 er tapsraten av alle naturlige
habitater, inkludert skog, minst halvert og hvor mulig brakt ned
til null, og degradering og fragmentering er betydelig redusert.
Av 80 vurderte naturtyper i Norge er halvparten truet. I perioden
1988–2008 gikk 5 984 km2 inngrepsfri natur tapt. Arealendringer
står for over halvparten av påvirkningen på truede naturtyper i
Norge, først og fremst gjennom utbygginger og jord- og skogbruk.
I tillegg til arealendringer påvirker forurensning, klimaendringer
og fremmede arter naturtypene i Norge. Riksrevisjonen påpekte i
2007 at det foregår en kontinuerlig reduksjon og oppsplitting av større
sammenhengende leveområder for planter og dyr som følge av vegbygging
og spredt bebyggelse, og i 2011 påpekte Riksrevisjonen at det ikke
er gjort nok for å forbedre situasjonen fra 2007, jf. http://www.riksrevisjonen.no/Rapporter/Sider/Oppfolging2011.aspx.
Det bekymrer forslagsstillerne at arealforvaltning i Norge fører
til en bit-for-bitnedbygging, spesielt gjennom kommunale vedtak,
og mener det er behov for mer kunnskap i den kommunale forvaltningen.
Forslagsstillerne er spesielt bekymret for tilstanden i norske
skoger, fordi det ofte skjer hogst i svært verdifulle skogområder
til tross for at naturverdiene er godt kjent. Det bekymrer forslagsstillerne
at skognæringen kan sette i gang omfattende inngrep i svært sårbar
natur uten at det foretas skikkelige vurderinger av inngrepet på
forhånd, uten offentlig behandling og diskusjon, og uten at bestemmelsene
om bærekraftig bruk i naturmangfoldlovens kapittel II kommer til
anvendelse. Forslagsstillerne mener dette er et paradoks, siden
denne næringens virksomhet utgjør hovedtrusselen mot skogens artsmangfold
med halvparten av artene på rødlisten, og tap og fragmentering av leveområder
utgjør hovedtrusselen.
I tillegg til truslene mot naturområder i skog, er forslagsstillerne
også bekymret for at naturtyper i strandsonen blir ødelagt på grunn
av bygging, oppdyrking og gjengroing. Forslagsstillerne viser til
at det til tross for forbudet mot å bygge i 100-metersbeltet, gis
dispensasjoner som fører til nedbygging av strandsonen. Forslagsstillerne
mener det også er behov for økt kunnskap om marine områder. Mudring, utfylling,
oppdrett og bunntråling er viktige påvirkningsfaktorer for mange
arter, man vet fortsatt lite om tilstanden. Forslagsstillerne vil
også påpeke at 300 truede arter er knyttet til norske vassdrag.
Likevel, til tross for mål om det motsatte, økte byggingen mellom
1985 og 2000, også langs vernede vassdrag.
Forslagsstillerne mener at forvaltningen av Statens pensjonsfond
utland (SPU) står i motsetning til politiske prioriteringer i utviklingspolitikken.
Det er et paradoks at SPU har investert i aksjer for over 14 mrd.
kroner i selskaper som er involvert i regnskogshugging, noe som
betyr at det investeres mer i selskaper som ødelegger regnskog,
enn det investeres gjennom bistandsbudsjettet for å bevare regnskog.
Derfor mener forslagsstillerne at det er nødvendig å gjennomgå
de etiske retningslinjene for SPU med sikte på at investeringene
ikke skal bidra til irreversibelt tap av naturmangfold. Forslagsstillerne
mener også at det er nødvendig å kartlegge hvordan og i hvilken
grad norsk virksomhet virker som drivkrefter for avskoging, samt
reduksjon av andre naturtyper som truer artsmangfoldet.
Innen 2020 er alle bestander av fisk og
virvelløse dyr og akvatiske planter forvaltet og høstet bærekraftig,
lovlig og ved bruk av økosystembaserte tilnærminger, slik at overfiske
er unngått, planer og tiltak for gjenoppretting av alle utarmede
arter er på plass, fiskerier har ingen betydelige negative påvirkninger på
truede arter og sårbare økosystemer, og påvirkningene fra fiskerier
på bestander, arter og økosystemer er innen trygge økologiske grenser.
Norge har en streng havressurslov som gir fiskerimyndighetene
nødvendige verktøy til å ivareta bestander og økosystem. Forslagsstillerne
er glade for at de fleste norske fiskebestander forvaltes på en måte
som hindrer overfiske og kollaps, men er bekymret for fiskebestandene
i noen områder, samt dyr og planter som lever på havbunnen. En stadig
økning i utbredelse av petroleumsaktivitet er også bekymringsfullt
med tanke på et ønske om en bærekraftig fiskerinæring, og fiskeriforvaltningen
må sees i et helhetlig perspektiv. Forslagsstillerne oppfordrer
til at petroleumsaktivitet aldri må prioriteres i særlig biologisk
produktive havområder eller i områder med svært sårbar marin flora
og/eller fauna.
Enkelte av dagens fiskeriredskaper byr på utfordringer med tanke
på betydelig bifangst av uønskede marine arter og/eller forringelse
av habitat. Forslagsstillerne oppfordrer til en videre utvikling
av teknologiske løsninger innen bunntråling som vil gjøre påvirkning
på havbunnen minimal. En overvåkning av bunntrålingens effekt på
bunnhabitatet må også gjennomføres parallelt. Forslagsstillerne
er også betenkt over effekten av at en del av dagens fiskeredskaper utelukkende
fanger de største individene i en bestand, noe som sterkt kan påvirke
fiskearters kjønnsmodning og gytestørrelse, og dermed evne til reproduksjon
over tid.
Det er i dag liten eksisterende kunnskap om hvordan interaksjoner
mellom arter slik som kommersielle og ikke-kommersielle fiskearter,
sjøpattedyr, sjøfugl og virvelløse dyr er, og forslagsstillerne
mener at denne usikkerheten må det tas høyde for når forvaltende
myndigheter utarbeider fangstkvoter for fiskeriene. Videre mener
forslagsstillerne at det må gis økte midler til havforskning innenfor
dette feltet, slik at kunnskapen økes og usikkerhetsmomentet ved fremtidige
fiskerikvoter minimeres.
Utstrakt ulovlig og uregulert fiske gjør også at det i en del
tilfeller er vanskelig å vite hvor sterkt bestander kan høstes bærekraftig.
Forslagsstillerne mener derfor at det er nødvendig å kartlegge og
sette bestandsmål for bestandene av kystnære arter som er mest truet.
Innen 2020 er arealer brukt til landbruk,
oppdrett og skogbruk forvaltet bærekraftig for å sikre bevaring
av biologisk mangfold.
Intensiveringen i landbruket kjennetegnes ved kunstgjødsel og
kjemisk-syntetiske sprøytemidler, monokulturer, spesialisering og
brudd i kretsløpet mellom husdyr- og planteproduksjon. Forslagsstillerne
vil spesielt peke på at jordbruks- og skogbruksområder med eroderende
driftsmetoder og uten tilstrekkelige buffersoner for å fange opp
næringsstoffer er utsatt, og økt avrenning av partikler og næringsstoffer
til kystområder medvirker til taredød, eutrofiering (planteproduksjon
forårsaket av økt tilførsel av næringssalter) og nedslamming. Forslagsstillerne
mener også det er viktig at den dyrkbare jorda brukes til matproduksjon,
samtidig som det er stor bekymring over de negative konsekvensene
dette har på den økologiske balansen. Effekten av mange miljøgifter
på norsk natur er mangelfullt utredet, derfor mener forslagsstillerne
at et viktig tiltak er å utarbeide en handlingsplan mot avrenning
fra landbruk og jordbruk som skader kystmiljøet.
Forslagsstillerne er også bekymret over at flere tusen dekar
dyrkbar mark blir bygget ned i Norge hvert år, noe som rammer naturmangfoldet
og øker intensiteten på resterende jordbruksarealer. Forslagsstillerne
mener Norge trenger en jordvernlov på linje med forurensningsloven,
som slår fast at det i utgangspunktet er forbudt å forurense natur
og miljø, og at det skal tungtveiende grunner til for å få en tillatelse
til utslipp også i landbruket.
60 pst. av alle norske arter er knytta til skog, og halvparten
av de truede og nært truede artene og naturtyper er i skogen. Forslagsstillerne
er bekymret over at Naturindeksen viser at det står dårlig til med den
norske skogen og at skogbruket virker negativt for 1 406 rødlistede
arter. Forslagsstillerne mener derfor det haster med å sette inn
tiltak for å gjøre skogsdriften mer miljøvennlig slik at flere av
skogsartene ikke lenger trues.
Norge er en av verdens største produsenter av oppdrettslaks,
og torskeoppdrett blir forsøkt. Forslagsstillerne mener dette forplikter
med hensyn til å sørge for en bærekraftig næring, og mener hovedutfordringene
i oppdrettsnæringen er genetisk trussel mot villfiskstammene gjennom
rømming og overføring av sykdommer fra oppdrettslaks til vill fisk.
Forslagsstillerne mener det haster med tiltak for å gjøre denne
næringen mer bærekraftig.
Innen 2020 har forurensing, inkludert fra
overflødige næringsstoffer, blitt brakt til et nivå som ikke er ødeleggende
for økosystemers funksjon og biologisk mangfold.
Forurensning i Norge kommer fra mange ulike kilder, produkter,
oljenæring og annen industri, transport, avfall, landbruk og oppdrettsnæring.
Forslagsstillerne vil peke på at det for noen stoffer og forurensningskilder
er strenge regler, men at det for andre fortsatt mangler et godt
og strengt regelverk. Forslagsstillerne vil peke på at olje- og
gassindustrien forurenser havet både gjennom tillatte verdier av
utslipp av ulike kjemikalier og ved uhell, både fra plattformer,
landanlegg og fra transport av olje og gass. Forslagsstillerne vil
samtidig også påpeke at en betydelig del av forurensningen – da
i form av forsøpling – stammer fra rekreasjon.
Forslagsstillerne mener at målet må være at Norge ikke slipper
ut skadelige stoffer i naturen, og at aktivitet som skader sårbare
naturverdier ikke bør tillates. I mange tilfeller mener forslagsstillerne
man må forholde seg til føre-var-prinsippet om nye stoffer tillates.
Innen 2020 er fremmede arter og deres spredningsveier
identifisert og prioritert, de viktigste artene er kontrollert eller
utslettet, og tiltak er på plass for å forvalte spredningsveier
for å hindre deres introduksjon og etablering.
Forslagsstillerne vil peke på at fremmede arter truer naturmangfoldet,
både globalt og nasjonalt, og i tillegg utgjør de en økonomisk belastning
hvor blant annet landbruk og oppdrett er direkte økonomisk utsatt.
2 595 arter er behandlet og vurdert fordi de enten er i Norge eller
vil komme hit i løpet av kort tid. 1 180 av disse formerer seg i
Norge og har derfor blitt risikovurdert med hensyn til økologisk
risiko. Av disse har 217 arter blitt vurdert til å ha høy eller
svært høy økologisk risiko og har havnet på norsk svarteliste. Forslagsstillerne
er kjent med at det er utarbeidet handlingsplaner for noen arter,
men mener det er nødvendig å utarbeide flere handlingsplaner både
nasjonalt og lokalt for å fjerne de farlige artene fra norsk natur.
Forslagsstillerne er også kjent med at det er satt i gang en rekke
tiltak, blant annet utarbeidelse av to forskrifter, én om utsetting
av utenlandske treslag og én om innførsel og utsetting av introduserte organismer,
men at det er behov for ytterligere tiltak. Forslagsstillerne mener
det er nødvendig å bruke føre-var-prinsippet og speilvendingsprinsippet
samt kunnskapsgrunnlaget som bunnplanke i disse forskriftene.
Forslagsstillerne mener det er uheldig at enkelte næringer har
stor økonomisk interesse av å beholde uønskede arter i norsk natur.
Dette gjelder for flere arter, som for eksempel kongekrabbe og sitkagran
for å nevne noen. Kongekrabbe er en høyrisikoart som har medført
store konsekvenser for den lokale naturen. Likevel reguleres den
for kommersielt fiske og har ikke handlingsplan som fremmed art.
Det samme gjelder sitkagran som sprer seg selv, truer naturtyper i
Norge, konkurrerer ut lokale arter og stenger ute lys slik at andre
planter ikke kan vokse i skogen, noe som fører til mye lavere naturmangfold.
Forslagsstillerne vil peke på at det, til tross for at sitkagran
er en introdusert art, planlegges nye skogreisingsprosjekter langs
kysten.
En annen viktig årsak til import av fremmede arter er ballastvann.
Forslagsstillerne er glad for at Norge har regler for ballastvann,
men mener smutthull i det norske regelverket må tettes, og at utfordringer med
håndhevingen av regelverket må løses.
Innen 2015 er de mange menneskeskapte belastningsfaktorer
på korallrev og andre sårbare økosystemer påvirket av klimaendringer
eller havforsuring, minimert.
Klimaendringene er en stor trussel for naturmangfoldet. Temperaturøkning
på over 2,5 °C vil føre til at mellom 20 og 30 pst. av artene i
verden står i fare for å forsvinne. Forslagsstillerne vil peke på
at økt havtemperatur i norske havområder har ført til taredød, endret
artssammensetning, redusert forekomst av viktige alger som fiskeyngel
er avhengige av, endring i beiteområder og at gytefelt flyttes nordover.
En rekke sørlige fiskearter har også vandret inn og etablert seg
i Norge. Forslagsstillerne vil også peke på at havforsuring som
også er direkte koblet til økte utslipp av klimagasser, truer med
å ødelegge for kalkbyggende arter, som koraller, eller krepsdyr
som er avhengig av kalk i skallet. Forslagsstillerne mener totalbelastningen
blir stor da de samme økosystemene samtidig utsettes for mange andre
belastninger gjennom inngrep, forurensning, ferdsel og fremmede
arter.
Forslagsstillerne mener det haster med å utvikle mer robuste
forvaltningsmodeller som raskt kan justeres når man ser hvordan
ulike tiltak påvirker naturen, samtidig må Norge styrke den internasjonale innsatsen
ved å videreføre finansieringen av skogbevaring og øke støtten til
bedre forvaltning av andre sårbare økosystemer, både terrestriske
og marine, i utviklingsland. Forslagsstillerne mener et føre-var-prinsipp
og prinsippet om å vurdere samlet belastning på naturen må være
helt grunnleggende ved at handlinger man ikke kjenner konsekvensene
av, ikke tillates, som f.eks. å tillate sjødeponi fra gruvevirksomhet
eller petroleumsaktivitet i særlig biologisk produktive havområder.
Innen 2020 er minst 17 prosent av land-
og ferskvannsloven, og 10 prosent av kyst og marine områder, spesielt
områder særlig viktige for biologisk mangfold og økosystemtjenester,
vernet gjennom effektivt økologisk representative og godt sammenhengende
systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte forvaltningstiltak,
og er en integrert del av landskapet.
Forslagsstillerne vil peke på at vern er viktig av mange grunner,
og at mange arter har spesielle krav til leveområdene som er uforenlige
med høy menneskelig påvirkning. Sammenhengende verneområder legger
til rette for at økosystemenes egen dynamikk får utvikle seg og
får et større mangfold av arter og naturtyper. Forslagsstillerne
er positive til at Miljøverndepartementet har signalisert at Norge
skal overoppfylle strategisk plan på land, men mener at målet om
10 pst. marint vern innen 2020 også er en målsetting Norge bør klare
å nå, fordi et ekspertutvalg allerede i 2004 anbefalte at 36 utvalgte
områder burde vernes i den første fasen av en marin verneplan. Forslagsstillerne
mener det er helt avgjørende å verne mer natur som et sentralt virkemiddel
for å stanse naturtap også i kyst- og marine områder, og mener at det
er realistisk å nå målet om 10 pst. marint vern ved at områder lukkes
for fiske ved å sikre oppdretts- og industriutslippsfrie fjorder,
sikre sjøfuglfredningsområder og ved å sikre petroleumsfrie soner.
Forslagsstillerne mener at vernede områder må være representative
for norske naturtyper, og det er etter forslagsstillernes syn nødvendig
med økt vern særlig i lavlandet, skog og kulturmark, og vern av store
sammenhengende områder. For eksempel er vern av skog langt mindre
enn forskernes anbefalinger om 10 pst. vern. Forslagsstillerne mener
innsatsen for å ta vare på skogen må økes, også gjennom myndighetsstyrt
vern der det er nødvendig, fordi skogen er den naturtypen som huser
flest truede arter.
Forslagsstillerne mener at lokal forvaltning av verneområder
ikke fungerer godt nok. Lokale politikere tøyer ofte vernebestemmelsene
til fordel for økt motorferdsel, utbygging og næringsinteresser.
Forslagsstillerne mener også at naturfaglig kompetanse må sikres
på kommunalt nivå, dersom de skal kunne forvalte samfunnets felles
verneinteresser både faglig og forsvarlig.
Innen 2020 har utryddelsen av kjente truede
arter blitt forhindret, og deres vernestatus, spesielt hos arter
mest i nedgang, har blitt forbedret og opprettholdt.
Forslagsstillerne vil peke på at for 85 pst. av Norges truede
arter er det ødeleggelse av leveområder som er hovedproblemet. I
tillegg er klimaendringer, forurensning og fremmede arter viktige
trusler. Derfor må flere av delmålene sees i sammenheng. Forslagsstillerne
mener at målet om å redusere antall truede arter derfor må sees
i sammenheng med delmål 5 om habitater, delmål 11 om vern, delmål
8 om forurensning og delmål 9 om fremmede arter.
Forslagsstillerne viser til et mangfold av ordninger for å ta
vare på truede arter: prioriterte arter, handlingsplaner og fredning,
hvor prioriterte arter gir den mest omfattende beskyttelsen. Forslagsstillerne mener
derfor det er nødvendig med flere prioriterte arter med medfølgende
handlingsplaner for å sikre dem. Det er også nødvendig å sikre det
«økologiske funksjonsområde» som er områder som arten er særlig
avhengig av, som for eksempel å sikre hekkeområder for fugl. Forslagsstillerne
mener satsingen i Norge peker i riktig retning, men at det må settes langt
mer ambisiøse mål. Forslagsstillerne er kjent med at det er igangsatt
viktige tiltak gjennom prioriterte arter og arbeid med handlingsplaner
for de 13 mest truede artene, og at flere er under utarbeidelse. Til
sammenligning har Sverige satt av midler for å lage handlingsplaner
for omtrent 400 arter i perioden 2005–2010, og Norge bør etter forslagsstillernes
syn ha like ambisiøse mål. Etter forslagsstillernes syn bør alle
Norges 277 kritisk truede arter ha en egen handlingsplan hvor leveområder
er kartfestet og hvor det er konkrete tiltak, inkludert behov for
restaurering, skjøtsel og stans i aktiviteter som kan ha negativ
påvirkning. I tillegg mener forslagsstillerne at handlingsplaner
må vurderes og utarbeides for arter med størst nedgang de siste
årene, arter der trusselbildet ikke er endret, og arter der rask
innsats kan gi stor endring.
Innen 2020 er det genetiske mangfoldet i
kulturplanter og domestiserte dyr samt deres ville slektninger opprettholdt
og strategier er utviklet for å minimere genetisk erosjon.
Moderniseringen av landbruket har ført til en omfattende reduksjon
av antall plantesorter som brukes, og det genetiske mangfoldet er
tilsvarende redusert. Forslagsstillerne mener dette gjør populasjonene
mer sårbare og forsterker behovet for å holde innavl nede. Etter
forslagsstillernes syn er det behov for et større og sterkere fagmiljø
innen norsk planteforedling som vil være en viktig strategi for
å minimere genetisk erosjon i norske plantesorter og for å ivareta
deres genetiske mangfold. I tillegg trengs det genbanker, og det
vil være behov for økonomisk støtte til å bevare genetisk mangfold
primært benyttet av småbønder i utviklingsland, bl.a. gjennom økt
støtte til utbyttemekanisme under Den internasjonale traktaten for
plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk. Forslagsstillerne
vil peke på at en annen alvorlig trussel mot genetisk mangfold er
patent på planter, dyr, foredlingsmetoder og dyreavl fordi det hindrer
aktiv bruk av genetiske ressurser. Patenter kan også begrense bønders
rett til å ta vare på, bytte og selge såfrø. Forslagsstillerne mener
derfor det er nødvendig å endre patentreglene for å unnta matplanter,
husdyr, planteforedling og dyreavl fra patentering og arbeide for slike
endringer på europeisk nivå. Forslagsstillerne mener at Norge heller
ikke må kreve at utviklingsland innfører patent på planter og dyr
ved inngåelse av bilaterale handelsavtaler med Norge. Genmodifiserte
organismer er en annen alvorlig trussel mot ville slektninger, blant
annet gjennom hybridisering.
Lite mangfold i avlspopulasjoner for oppdrettslaks gjør populasjonene
sårbare og forsterker behovet for å holde innavl nede. Forslagsstillerne
mener det haster med å stoppe rømmingsproblemet innen oppdrettsnæringen
for å bevare den genetiske variasjonen i villfiskstammen.
Innen 2020 er økosystemer som gir nødvendige tjenester,
inkludert tjenester knyttet til vann, og som bidrar til helse, levekår
og velferd, restaurert og sikret, med særlig hensyn til kvinners,
urfolks og lokalsamfunns behov.
Tiltak for å sikre økosystemtjenester i Norge er dekket under
andre delmål i dette forslaget, men like viktig er det at norsk
politikk bidrar til å sikre økosystemer og bevaring av naturmangfold
i utviklingsland. Forslagsstillerne mener den miljørettede delen
av norsk bistand har vært lav fram til igangsetting av klima- og
skogprosjektet i 2009, og at tiltak for bevaring av tropeskog er
viktig både for å begrense dramatiske klimaendringer og for å trygge
naturmangfold som en sikkerhetsmekanisme samt en buffer mot konsekvensene
av de klimaendringene som vil komme. Forslagsstillerne mener det
er avgjørende at skogbevaringstiltak, for å vare over tid, sikrer
livsgrunnlaget og rettighetene til urfolk og andre skogavhengige
folkegrupper, samt bidrar til å bevare naturmangfold og intakte
økosystemer. Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling
– om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken, peker på sammenhengen mellom
miljø og utvikling, og betydningen av økosystemtjenester og forsvarlig
forvaltning av naturressurser i et fattigdomsperspektiv. Forslagsstillerne mener
det er behov for å miljøsikre bistanden ytterligere for å nå målsettingene.
Klima- og skogtiltakene må i tillegg til å måles i reduserte klimagassutslipp, også
måles etter andre kriterier som skogfolks rettigheter og deltakelse,
godt styresett og antikorrupsjon, samt viktige miljømål som bevaring
av naturmangfold. Forslagsstillerne mener det må etableres en støtteordning
for bevaring og restaurering av viktige økosystemer i utviklingsland,
i tillegg til den 1 pst. av BNI som gis i bistand, og at norsk bistand
må støtte opp under mottakerlandenes mulighet til å oppfylle sine
forpliktelser under Konvensjonen om biologisk mangfold, inkludert
urfolks spesielle rettigheter med hensyn til medbestemmelse og tradisjonell
kunnskap.
Innen 2020 har viktigheten av robuste økosystemer
og bidraget fra biologisk mangfold som karbonlager blitt forsterket,
gjennom bevaring og restaurering, inkludert restaurering av minst
15 prosent av degraderte økosystemer, og kan dermed bidratt til tilpasning
og bekjempelse av klimaendringer og bekjempelse av forørkning.
Forslagsstillerne vil peke på at Direktoratet for naturforvaltning
fraråder økt hogst og omfattende planting som klimatiltak, ikke
bare fordi norsk skog er viktig som karbonlager og binder stadig
mer karbon, men også for å sikre naturmangfoldet. Det er etter forslagsstillernes
syn viktig å sikre ivaretakelse av karbonlagre både på land og i
havet.
Store mengder karbon kan lagres i tang, tare og ålegress som
finnes langs kysten, men blant annet avrenning fra landbruk og andre
faktorer påvirker tareskogene negativt, og det er etter forslagsstillernes
syn veldig viktig å bryte slike negative sirkler av påvirkning.
Også på land er det viktig med tiltak som hindrer at viktige karbonlagre
ødelegges, som for eksempel myr- og våtmarksområder som trues av
utbygginger mange steder.
Innen 2015 er Nagoyaprotokollen om tilgang
til genetiske ressurser og rettferdig fordeling av fordelene trådt
effektivt i kraft.
Etter forslagsstillernes syn var enighet om Nagoyaprotokollen
et av de største gjennombruddene i forhandlingene på CBDs tiende
partsmøte i 2010, og Nagoyaprotokollen vil tre i kraft 90 dager
etter at minst 50 land har ratifisert den. Til nå har 92 land signert,
og 11 land har ratifisert avtalen.
Forslagsstillerne vil peke på at protokollen setter opp internasjonale
kjøreregler for å nå det tredje formålet til konvensjonen om rettferdig
utbyttedeling. Mye av naturmangfoldet finnes i land i sør, mens land
i nord gjerne har teknologien og kapitalen til å utnytte genressurser
kommersielt – derfor er det etter forslagsstillernes syn svært viktig
med en rettferdig utbyttefordeling slik at land og lokalsamfunn
som har genetiske og biologiske ressurser får gevinsten når dette
utnyttes av andre, og fordi dette kan gi insentiv til fortsatt å
ta vare på naturmangfoldet. Forslagsstillerne mener det haster med
at Norge ratifiserer Nagoyaprotokollen som Norge signerte i 2011,
og at det også bør gis betydelig støtte til utviklingsland for nasjonal
implementering av Nagoyaprotokollen, inkludert hvordan det skal
inngås og følges opp avtaler om tilgang og utbyttefordeling.
Innen 2015 har alle partsland utviklet,
vedtatt og begynt gjennomføringen av en effektiv, deltakende og oppdatert
nasjonal strategi og handlingsplan for biologisk mangfold.
I Norge er de fleste utfordringene, status til truede naturtyper
og arter og mulige løsninger i stor grad kjent. Etter forslagsstillernes
syn er norsk miljølovgivning god, og naturmangfoldloven har mange
prinsipper og paragrafer som kan bøte på problemer i norsk naturforvaltning.
Hovedutfordringene, slik forslagsstillerne ser det, er at dette
lov- og regelverket overses, og at det ofte er de største næringsaktørene som
slipper lettest unna. Forslagsstillerne mener derfor det haster
med å innføre en langt strengere håndhevelse av miljølovgivningen,
og en sentral del av Norges strategi for naturmangfold må dermed
være hvordan eksisterende regler kan håndheves mer effektivt.
Forslagsstillerne mener den kommunale og sentrale miljøforvaltningen
må samordnes bedre. Kommunene må bedre sin miljørapportering og
følge opp den miljømyndighet den har fått delegert. Etter forslagsstillernes
syn må miljølovbrudd få så store konsekvenser at det hindrer videre
brudd. Forslagsstillerne mener at kommunerevisjonen bør evaluere
kommunen på gitte indikatorer og målsettinger for naturmangfoldet
og handle deretter. Forslagsstillerne mener også at det er behov
for en bedre praksis i mange kommuner i samarbeid med den sentrale
miljøforvaltningen, og at uten vil ikke en nasjonal strategi og
handlingsplan for biologisk mangfold gi noen god effekt.
Innen 2020 er urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle
kunnskap, innovasjoner og praksis relevant for bevaring og bærekraftig
bruk av biologisk mangfold respektert, i samsvar med nasjonal lovgivning
og relevante internasjonale forpliktelser, og fullt integrert og
reflektert i implementeringen av konvensjonen med full og effektiv
deltakelse fra urfolk og lokalsamfunn på alle relevante nivå.
Forslagsstillerne vil peke på at Norge har ratifisert ILO-konvensjon
169 om urfolks rettigheter, og sluttet seg til FNs urfolkserklæring
(UNDRIP) hvor urfolks rett til fritt, forhåndsinformert samtykke
med hensyn til tiltak som påvirker dem, anerkjennes. Forslagsstillerne
mener at urfolk og kunnskapen de besitter, spiller en nøkkelrolle
for muligheten til å bevare naturmangfoldet. Opptil 22 pst. av landområdene
i verden kan regnes som tradisjonelle urfolksområder, og disse omfatter
80 pst. av verdens biologiske mangfold. Forslagsstillerne mener
derfor det er viktig å ivareta lokale tradisjonelle rettigheter
og urfolks rett til fritt, forhåndsinformert samtykke i alle tiltak for
bevaring av naturmangfold, og at urfolks og lokalbefolkningens rettigheter
ivaretas i alle avtaler.
Forslagsstillerne mener det er viktig at samiske interesser inkluderes
i utvikling av politikk på relevante områder i Norge, og at det
også gjelder forvaltning av biologisk mangfold. Forslagsstillerne
ønsker å øke bevilgninger til samiske sentre med formål å dokumentere
og synliggjøre samisk tradisjonskunnskap om natur. Forslagsstillerne
mener også at det er viktig å forsvare samisk rett til å drive forsvarlig
reindrift i de nasjonalparkene hvor reindrift er en del av verneformålet,
og at konsekvensene for reindrift og annen samisk bruk utredes skikkelig
ved planlagte inngrep.
Innen 2020 er kunnskap, vitenskapsgrunnlag
og teknologi knyttet til biologisk mangfold, dets verdier, funksjon,
status og trender, og konsekvensene av dets tap, forbedret, delt
og overført, og anvendt.
Ifølge naturmangfoldloven skal forvaltningen av naturmangfoldet
være kunnskapsbasert. Forslagsstillerne mener derfor at det må satses
mye mer på forskning på naturen og på teknologi knyttet til bevaring av
natur. For å styrke kunnskapsgrunnlaget må det lovede forsknings-
og rekrutteringsprogrammet knyttet til kartleggingsaktivitetene
etableres, og forslagsstillerne mener det er et stort behov for
nyrekruttering innenfor fagfeltet biosystematikk. Forslagsstillerne
mener det er viktig å styrke Artsdatabanken som kartlegger norsk
natur, og øke grunnforskningen om arter og naturtypers utbredelse
gjennom nye rødlister og svartelister. Forslagsstillerne mener også
at det er viktig at tempoet på kartlegging av natur i kommunene
økes slik at lokal kunnskap brukes og at kommunene involveres mer
enn i dag.
Forslagsstillerne vil peke på at det i marine områder er store
utfordringer når det gjelder kunnskapsnivå. MAREANO, det statlige
kartleggingsprogrammet av norske kyst- og havområder, må derfor
etter forslagsstillernes syn styrkes og videreføres. I tillegg må
Naturpanelet, som skal styrke samspillet mellom forskning og forvaltning,
og bidra til å hindre tap av biologisk mangfold og forringelse av
økosystemtjenester, få mandat til å få tilgang til kunnskap og ressurser
til å bruke den.
Forslagsstillerne mener kunnskap om konsekvenser for naturen
av inngrep som energiinstallasjoner, veier og bygg, spesielt på
dyr og planter som er ekstra utsatt, men lite kjent, må økes. For
eksempel trengs det mer kunnskap om hvordan vindkraftverk påvirker
flaggermus.
Senest innen 2020 bør mobiliseringen av
finansielle ressurser for effektiv implementering av Strategisk
plan for biologisk mangfold2011–2020 fra alle kilder og i samsvar
med den konsoliderte og omforente prosessen i Strategien for ressursmobilisering, øke
betydelig fra nåværende nivå.
Stortingsmeldingen «Mot en grønnere utvikling» som ble lagt fram
våren 2011, vektlegger bedre naturressursforvaltning og bevaring
av økosystemtjenester som viktige områder. Forslagsstillerne mener den
strategiske og ambisiøse planen som ble vedtatt på naturtoppmøtet
i Nagoya i oktober 2010, vil kreve en målrettet og betydelig økt
satsing på bevaring av naturmangfold og ‑forvaltning fram mot 2020.
Forslagsstillerne mener det er viktig å etablere en støtteordning
til utviklingsland som vil sette i verk konkrete tiltak for å oppfylle
sine forpliktelser under Konvensjonen om biologisk mangfold. Forslagsstillerne mener
at tiltakene i dette representantforslaget er nødvendige for å nå
delmålene i strategisk plan fra Nagoya.