Til Stortinget
Norge har lange industrielle tradisjoner. Basert på bruk av naturgitte
forutsetninger og høy kompetanse har industrien lagt grunnlaget
for det velferdssamfunnet Norge er i dag. Det er i dag en klar todeling
av norsk industri. Mens tradisjonelle næringer sliter tungt, opplever
olje- og offshorerelatert virksomhet formidabel vekst. For petroleumsintensiv
virksomhet er mangel på kvalifisert arbeidskraft et sterkt hinder. For
eksportintensiv virksomhet er pris- og kostnadsutvikling det viktigste
hinderet.
Store deler av industrien konkurrerer i et internasjonalt marked.
Vilkår i Norge som utformes helt ulikt de vilkårene utenlandske
aktører har, kan svekke bedriftenes konkurranseevne og få som konsekvens
at virksomheter legges ned eller fortrenges av nyetablert kapasitet
i land med bedre rammevilkår. Det kan føre til tap av arbeidsplasser,
verdiskaping, bosetting, kompetanse og forskning/teknologiutvikling.
Forslagsstillerne mener det nå, mer enn noen gang, er viktig at
norsk industri må sikres forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår.
Den særnorske formuesskatten fører til at noen bedrifter tar
ut mer utbytte til eierne for å finansiere eiernes formuesskatt.
Spesielt gjøres dette i familieeide selskap med spredt eierskap.
I tillegg demper den investeringslysten i produksjonsutstyr og
favoriserer investeringer i fast eiendom. Den er også en ekstra
beskatning av norsk kapital sammenliknet med kapital eid fra utlandet.
De fleste land Norge vanligvis sammenligner seg med, har avskaffet
formuesskatten. Blant OECD-landene er det bare Frankrike, Sveits,
Spania, Island og Norge som har formuesskatt. Av disse har Norge
de svakeste skjermingsordningene for næringsformue, eller såkalt
«arbeidende kapital».
Formuesskatten på arbeidende kapital er spesielt tyngende hvis
bedriften er inne i nedgangstider, underskuddsår grunnet ekspansjon,
har behov for å bygge opp egenkapital, eller kapitalen er langsiktig investert
i prosjekter som ikke gir løpende avkastning til eierne. Formuesskatten
skaper en likviditetsutfordring for mange gründere og familiebedrifter
– særlig i situasjoner hvor aksjene i et selskap prises høyt på forventninger
om fremtidig inntjening, mens selskapet ennå ikke tjener penger;
typisk for mange forsknings- og kunnskapsbaserte bedrifter. I disse
tilfellene kan formuesskatten på arbeidende kapital fremtvinge salg
av eiendeler/selskapsandeler eller tapping av kapitalen investert
i selskapet for å dekke formuesskatten. Effekten er redusert verdiskaping
og færre arbeidsplasser. Verdiskapingen fra privateide foretak har
gått ned, til 31 pst. i 2010, til tross for at sysselsettingen i
det samme området har økt.
Et fritak for formuesskatt for arbeidende kapital vil ta bort
den skattediskrimineringen som norske, private eiere har relativt
til offentlige eiere og utenlandske eiere i dag, og dermed stimulere
nasjonalt, privat eierskap. Det vil dermed ta bort en konkurranseulempe
som det norske kapitalmarkedet har for innenlandske investorer.
Investeringene i industrien er redusert kraftig siden 2008, og
få bedrifter utenom næringsmiddel, petroleumsraffinering og kjemisk
industri, investerer. Målt i reelle kroner er investeringene i industrien
lavere enn nivået på slutten av 1990-tallet, for ti år siden. For
hvert år som går, blir maskiner og produksjonsutstyr eldre. Dansk
industri har samme analyse, og for å møte denne utfordringen fremmet
den danske regjeringen et forslag om et «investeringsvindu» for
dansk verdiskaping.
Storbritannia vedtok en skattereform for bedriftsbeskatning i
2009 for å «fremme investeringer i forskning og vareproduksjon».
Norge står dermed i en situasjon i 2013 der flere naboland har
forbedret skattereglene for investeringer i maskiner og produksjonsutstyr.
Forslagsstillerne mener regjeringen snarest bør gjøre en analyse
av hva som har skjedd i viktige konkurrentland og foreslå tiltak
som skal sikre at norske bedrifter opprettholder konkurransekraften.
Industrien er viktig for verdiskaping og arbeidsplasser, men
også for utvikling av ny teknologi som trengs for å skape et mer
miljøvennlig samfunn. Klimaendringene og faren for global oppvarming
er en av nåtidens største utfordringer. Det kreves innsats på mange
fronter, og også industrien må bidra. Norsk industriell erfaring
og kompetanse må benyttes til å utvikle eksisterende industri og
samtidig være en viktig premissleverandør på tiltakssiden inn mot
det fornybare samfunnet. Forslagsstillerne vil derfor ha et tettere
samarbeid med industrien for løsninger som både ivaretar industriens
behov og i tillegg svarer på de politiske utfordringene som klimaendringene
stiller landet overfor.
Industrien er en nødvendig bidragsyter til å løse nye, store
miljø- og klimautfordringer. Industrien leverer blant annet viktige
miljøløsninger til for eksempel transportindustri, som energieffektiviserende
løsninger, løsninger for CO2-rensing, og utslippsreduserende løsninger.
I tillegg har norsk industri teknologisk og industriell kompetanse
til å levere løsninger for ny fornybar energi, kanskje særlig når
det gjelder vind til havs.
Norge trenger en samlet og helhetlig politikk for klima, energi
og næringsutvikling. En samlet politikk på disse feltene vil skape
muligheter også for grønn verdiskaping, som i neste omgang vil gi
grobunn for videre innovasjon og teknologiutvikling i Norge. Forslagsstillerne
mener det er viktig at ikke-fornybar kraft ikke blir en konkurranseulempe
for industrien, for eksempel gjennom nye krav og direktiver fra
EU, herunder kvotehandelsdirektivet. Forslagsstillerne ønsker en
politikk som er pådriver for forsknings- og innovasjonsprogrammer
som støtter produktutvikling og medvirker til å lokalisere pilot-
og demonstrasjonsanlegg for nye miljøvennlige teknologier og fornybar
energi til Norge for å posisjonere norske løsninger for et globalt
marked.
Industri og øvrig næringsliv trenger stabile rammebetingelser
for å sikre videreutvikling, og særlig gjelder dette ved nyinvesteringer.
Enhver usikkerhet bidrar til risiko som senker avkastningen på
nye investeringer i produksjon og forskning. I Norge er det en
altfor stor tendens til at rammebetingelsene endres fra år til år,
og bedriftene utsettes for at forskingsfond fjernes over natten,
nytolkninger av skatteregler som Skattefunn, nye avgifter og endrede
planer for miljø og klima. Dette er uheldig og bidrar til lavere
investeringer og mindre lønnsomt næringsliv.
En periode på 1990-tallet var det få endringer av rammebetingelsene
for næringsliv i Norge, og dette bidro til et kraftig oppsving i
investering, og sysselsetting i industri og annen verdiskaping.
De siste femten årene har det vært en rekke endringer i industriens
rammebetingelser fra år til år. Mens f.eks. Sverige innførte (grønne)
elsertifikater for fornybar kraftutbygging i 2003, brukte Norge
årene frem til 2012 på en rekke forskjellige ordninger før Norge
i 2012 sluttet seg til det svenske elsertifikatmarkedet. Resultatet
har vært en betydelig oppgang i svensk investering i vindkraft fra
2005, mens de norske investeringene har vært svært lave, først og
fremst på grunn av usikkerhet om rammebetingelsene fra år til år.
I Norge har produksjonen ved vindkraftverkene økt fra ca. 1 TWh
i 2005 til 1,6 TWh i 2012 (+60 pst.). I Sverige har vindkraften
økt fra knapt 2 TWh i 2005 til over 7 TWh i 2012 (+250 pst.). Dette
er en enkel illustrasjon av hva som skjer når det innføres et forutsigbart
og stabilt virkemiddel kontra et uforutsigbart virkemiddel. Kostnaden
for vindkraften er om lag den samme, kraftprisen er den samme, vinden er
den samme og den politiske målsettingen om utbygging er den samme.
Men i det usikre systemet som ble endret fra år til år økte produksjonen
med 60 pst., mens stabile rammebetingelser gav en økning på 250
pst.
Forslagsstillerne mener dette viser behovet for gode, stabile
og forutsigbare rammebetingelser.
De siste fem årene har skattemyndighetene gjennomført en skjult
økning av skatten for produksjonsbedrifter gjennom innstramming
av reglene for avskrivning. Blant annet har aluminiumsverkene i Sunndal
og Mosjøen fått redusert avskrivningssatsen for produksjonsutstyr
fra 20 pst. (maskin) til 4 pst. (bygg) eller alternativt 10 pst.
(bygg med levetid under 20 år, ny avskrivningsmulighet fra 2012).
Skattemyndighetene har også gjort tilsvarende innstramminger for
en del andre bedrifter som har investert i nytt produksjonsutstyr
de siste ti årene. Bedriftene, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
og Norsk Industri har pekt på at innstrammingen ikke er i tråd med
skattereformen fra 1992, og har varslet at de ønsker å prøve dette
i rettsvesenet.
I statsbudsjettet for 2012 endret Stortinget skatteloven slik
at produksjonsinnretninger med levetid mindre enn 20 år kan avskrives
med 10 pst. istedenfor 4 pst. Forbedringen på seks prosentpoeng
betyr en lettelse på 80 mill. kroner av en tidligere skatteskjerpelse
på 190 mill. kroner. Industribedriftene med slike driftsmidler må
altså fortsatt betale 110 mill. kroner mer i skatt enn før endringen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av norsk industris
rammevilkår, herunder avskrivningsreglene, og fremme forslag om
tiltak som skal sikre at norske bedrifter opprettholder konkurransekraften.
22. mars 2013