Norge har en åpen økonomi, og en eksportrettet sektor er avhengig
av den økonomiske utviklingen hos Norges handelspartnere. Sentralbanksjef
Øystein Olsen understreket i sin årstale 14. februar 2013 at nordmenn
arbeider lite effektivt, og at produktivitetsveksten stoppet opp
allerede i 2005. Det som forsterker utviklingen er at dette sammenfaller
med store strukturendringer i Norges konkurrentland i Europa. Norge
forbruker oljepenger gjennom høy lønnsvekst, mer fritid og offentlig
finansierte velferdsgoder, mens Norges konkurrenter omstrukturerer,
effektiviserer og strammer inn. I Statistisk sentralbyrås (SSBs)
«Økonomiske analyser 1/2013. Økonomisk utsyn over året 2012» forventer
man et bruttonasjonalprodukt (BNP)-fall i euroområdet i 2013 på
0,8 pst. og en BNP-vekst i Norge på 2,4 pst. Dersom prognosene slår
til, vil gapet mellom prisnivået i Norge og Europa for industrien
øke ytterligere.
Lønnsnivået i Norge har økt betydelig de siste årene. Isolert
sett er dette positivt, fordi det øker folks velstand. Samtidig
medfører kostnadene ved økte bruttolønninger en forverring av konkurranseevnen fordi
man må øke prisene for å dekke inn kostnadene, alternativt at lønnsomheten
svekkes.
Norge har over lengre tid hatt en kostnadsutvikling for eksportvirksomhetene
som langt overskrider utviklingen hos handelspartnerne. I denne
situasjonen, med en anstrengt internasjonal økonomi, mener forslagsstillerne
det er viktig at myndighetene bidrar til at årets lønnsoppgjør ikke
ytterligere forverrer kostnadsbildet.
Utgangspunktet for det nasjonale lønnsoppgjøret dreier seg i
stor grad om å sikre alle grupper en viss kjøpekraftsutvikling basert
på en vurdering av det konkurranseutsatte næringslivs konkurranseevne. Sentrale
elementer som inngår i Det tekniske beregningsutvalgets grunnlagsvurderinger,
er forventet prisutvikling og gjeldende skattesatser som sier noe om
hvor stort et bruttotillegg må være for å sikre ønsket kjøpekraftsutvikling.
Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2012
anslagsvis 61 pst. høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre
handelspartnere i EU, målt i felles valuta. For industriarbeidere
alene anslås de norske timelønnskostnadene å ligge 64 pst. høyere
enn hos handelspartnerne i EU, regnet i felles valuta. Dette er
ifølge rapporten «Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013» fra Det
tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.
Forslagsstillerne mener at staten bør ta en mer aktiv rolle i
vårens lønnsoppgjør for å motvirke at konkurranseevnen svekkes ytterligere.
Et slikt myndighetsbidrag kan være å redusere skatte- og avgiftsnivået
slik at behovet for store bruttolønnsøkninger blir mindre. Dette
vil sikre arbeidstakere en god kjøpekraftsutvikling uten at kostnadsbildet
for virksomhetene øker tilsvarende. Konkurranseutsatt næringsliv vil
ikke tape så mye konkurransekraft som et tradisjonelt lønnsoppgjør
kan medføre.
Trepartssamarbeidet skal være et samarbeid mellom tre parter,
nemlig staten, arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner.
Det kan i dag være vanskelig å se hva som er statens bidrag i dette samarbeidet
utover å stille med riksmekleren og lokaler til forhandlinger. Forslagsstillerne
viser til at stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen tok opp dette
spørsmålet med finansminister Sigbjørn Johnsen i skriftlig spørsmål
Dokument 15:908 (2012–2013), men fikk som svar at lønnsoppgjørene
er partenes ansvar og at det ikke anses som aktuelt for regjeringen å
koble skattepolitiske tiltak med lønnsoppgjøret. Forslagsstillerne
tolker dette som at regjeringen reelt sett ser på trepartssamarbeidet
som et topartssamarbeid.
Den norske stats egen økonomi er blant verdens beste med overskudd
på statsbudsjettet og en stor sparekapital. Statens finansielle
mulighet til å dempe bruttolønnskravene ved å tilby avgiftsnedsettelser
og skattelettelser som alternativ er derfor stor. Få andre land
har en tilsvarende mulighet til å sikre kjøpekraften hos befolkningen
ved skatte- og avgiftslettelser.
Forslagsstillerne har merket seg at regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 anslo lønnsveksten til 4 pst. Dette anslaget er langt høyere
enn hva partene i lønnsoppgjøret anser som ønskelig i lys av den
økonomiske situasjonen i mange andre land.
Skatte- og avgiftslettelsene som man blir enige om i forhandlinger
mellom partene, må naturligvis følges opp med tilsvarende kutt i
offentlige utgifter for å unngå ekspansiv finanspolitikk og påfølgende kostnadsvekst.
Det må tas med i regnestykket at staten må dekke kostnadene ved
økt bruttolønn og arbeidsgiveravgift for ansatte i stat og kommuner
ved tradisjonelle lønnsoppgjør, og at dette kan motregnes mot skatte-
og avgiftslettelsene.
Med den vanskelige situasjonen for eksportrettet virksomhet burde
fagorganisasjonen i privat sektor, etter forslagsstillernes mening,
kreve skatte- og avgiftslettelser av staten for å sikre kjøpekraftsutvikling fremfor
økte bruttolønninger fra egen arbeidsplass. Et tradisjonelt lønnsoppgjør,
hvor kostnadene veltes over på prisene, vil skape ytterligere utfordringer
når utsiktene for eksportmarkedet er dystre. En solid kjøpekraftsutvikling
kan allikevel sikres uten å svekke konkurranseutsatte bedrifter
dersom staten velger å sette ned skattene og redusere avgiftene
for befolkningen.