Stortinget har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne, som gir mennesker med nedsatt
funksjonsevne rett til å delta i samfunnet og leve selvstendige
liv. Hovedformålet er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne
like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, samt å
bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. I tillegg skal den bidra
til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
For at intensjonen i konvensjonene skal realiseres må det sikres
et helhetlig og koordinert tilbud til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Ratifiseringen i seg selv er ikke nok, den må suppleres med tiltak
som imøteser behovene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og
deres familier.
Unge Funksjonshemmede kom i februar 2013 med en rapport som viser
at få fylkeskommuner utfører sin plikt til å gi videregående skoletilbud
ved helseforetak. Representanter fra Kristelig Folkeparti har derfor
fremmet forslag om at regjeringen må sikre at fylkeskommunen oppfyller
sin plikt.
Det kan være utfordrende å vokse opp og utvikle selvstendighet
og uavhengighet og delta på alle samfunnets arenaer når man lever
med en funksjonsnedsettelse. Videre kan det være utfordrende å kombinere
omsorgen for et barn med nedsatt funksjonsevne med deltakelse i
arbeidsliv og samfunn. Mange savner muligheten til å leve slik de
selv ønsker, og opplever at de må bruke mye tid og krefter på å
kjempe for sine rettigheter. I en rapport fra 2012 fra Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet (NTNU) om helsebelastning, sårbarhet og forebygging
i familier med barn med funksjonsnedsettelse fremgår det at tilbudet
som gis er lite fleksibelt, og dermed ikke imøteser den enkelte
families behov. Det foreligger for mye byråkrati, og i tillegg gis
det for lite hjelp til avlastning i hjemmet. Etter forslagsstillerens
mening er dette ikke holdbart. Familier som har barn med nedsatt
funksjonsevne må oppleve at hjelpeapparatet spiller på lag med dem
og ikke motsatt. For å sikre forutsigbare og trygge levekår for
mennesker med nedsatt funksjonsevne er det viktig at samfunnet gir nødvendig
og tilstrekkelig hjelp.
Det har i den senere tid vært et stort påtrykk for å innføre
ultralyd for alle gravide i 11.–13. uke. Ifølge en rapport fra 2008
fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten hvor de så på effekten
av tidlig ultralyd, konkluderte de med at dette ikke ville ha noen helsefrembringende
effekt for hverken mor eller barn. Tidlig ultralyd ville primært
gjøre det enklere å påvise fostre med kromosomfeil. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at det vil være svært uheldig om et slikt screeningliknende
tilbud fører til at barn med Downs syndrom systematisk blir sortert
bort. Dette er en utvikling som ikke er ønskelig fordi det bryter med
grunnverdien om at menneskelivet har uendelig verdi. Forslagsstillerne
ønsker et samfunn med plass til alle, noe som er i tråd med bioteknologilovens
formålsparagraf. Det bør derfor iverksettes tiltak for å lette hverdagen
for barn med Downs syndrom og deres familier. God informasjon og
oppfølging av foreldre som venter barn med nedsatt funksjonsevne
er viktig for å vise at det foreligger et alternativ til abort. Rådgivningstjenesten
må derfor styrkes for blivende foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne
både i kommunene og på sykehus.
Ifølge kommunehelsetjenesteloven har kommunen plikt til å utarbeide
en individuell plan til dem som ønsker det og som har behov for
langvarige og koordinerte tjenester. Samhandlingsreformens formål
er å gi et bedre og mer koordinert tilbud fra hjelpeapparatet. Ifølge
rapporten fra NTNU 2012 viser det seg at ordningen med individuell
plan ikke fungerer etter intensjonen. Det foreligger fremdeles for mye
byråkrati, og tilbudene er fragmenterte. Etter forslagsstillernes
mening bør arbeidet med individuell plan gjennomgås på nytt og styrkes
ytterligere.
Det finnes i dag en rekke tiltak for voksne og barn med nedsatt
funksjonsevne, og det er under utredning endringer og forenklinger
av eksisterende ordninger. Bondevik II-regjeringen fremmet i 2005
Strategiplan for familier med barn som har nedsatt funksjonsevne. Arbeidsdepartementet
varslet i Innst. S. nr. 150 (2006–2007) at de ville følge opp strategien,
uten at noe har skjedd. Det fremgår av regjeringens mål og innsatsområder
i statsbudsjettet for 2013 at planen fremdeles er til revidering.
Ordningen med brukerstyrt, personlig assistanse (BPA) er sentral
for å fremme selvstendighet og uavhengighet for mennesker med nedsatt
funksjonsevne. Regjeringen har nå sendt lovfesting av BPA på høring
med frist til 1. august 2013, noe som medfører at det vil ta for
lang tid før saken blir behandlet. Behovet for en lovfesting av
BPA er vel kjent, og saken bør derfor kunne behandles før sommeren
2013 i Stortinget. Behovene er mangfoldige, slik alle familier og
barn er forskjellige. Brukerstyrt personlig assistanse må bli en
individuell rettighet, og må gjelde for barn med nedsatt funksjonsevne
helt fra fødselen. Hvilken hjelp man får skal ikke avhenge av hvilken kommune
man bor i, men hvilket behov den enkelte har.
Mange barn med nedsatt funksjonsevne vil ha behov for et tilbud
etter skoletid etter at det ordinære SFO-tilbudet opphører. Det
bør etableres skolefritidstilbud for barn med nedsatt funksjonsevne
i hele utdanningsløpet, eventuelt gis mulighet til personlig assistent
som kan dekke behovet. Dette vil være avgjørende for at disse barna
kan ha aktive sosiale liv og bli selvstendige og uavhengige. Det
er videre en klar forutsetning for at foreldrene kan være i arbeid.
Kommunenes økonomi er avgjørende i behandlingen av søknader om
omsorgslønn. Tildeling av omsorgslønn varierer vesentlig fra kommune
til kommune. Forslagsstillerne mener det er uakseptabelt at omsorgslønnen
i så stor grad varierer fra kommune til kommune. Den kommunale omsorgslønnen må
økes.
Mottakere av omsorgslønn bør ha rett til feriepenger. I svar
fra statsråd Audun Lysbakken i Barne- og likestillingsdepartementet
15. desember 2009 til Dokument 8:10 S (2009–2010) ble det uttalt
at:
«Departementet har i rundskriv til kommunene om omsorgslønn
bedt kommunene om å legge til rette for ferie, og sagt at det er
mulig å la omsorgslønna løpe i den tida.»
Regjeringen bør sikre at dette blir gitt til alle mottakere av
omsorgslønn, uavhengig av hvilken kommune man bor i.
Når et barn med nedsatt funksjonsevne dør, bortfaller omsorgslønn
og eventuelle andre støtteordninger umiddelbart. Dette kan sette
mange familier i en vanskelig situasjon. Retten til omsorgslønn
bør derfor gjelde i inntil tre måneder etter et slikt dødsfall, samt
gi rett til dagpenger.
I dag har foreldre rett til pleiepenger dersom de på grunn av
barnets helsetilstand ikke kan stå i arbeid. Denne retten bør utvides
til også å gjelde foreldre som ikke har opptjent retten gjennom
yrkesaktivitet. For disse bør det årlige nivået på pleiepengene
settes til 4,5 G. Det er videre nødvendig å regulere pleiepengene
i tråd med den gjennomsnittlige lønnsutviklingen når slik ytelse
mottas over lengre tid.
Grunnstønad er en viktig rettighet som kan gis til å dekke, helt
eller delvis, ekstrautgifter som er oppstått på grunn av en lidelse.
Den som er rammet av lidelsen, kan få stønad til forhold som drift
av tekniske hjelpemidler, transport og førerhund. Forslagsstillerne
understreker betydningen av at satsene i disse viktige ordningene
er tilstrekkelig store, og mener at satsene bør indekseres slik
at de følger den generelle lønns- og prisutviklingen i samfunnet.
Forslagsstillerne vil vise til strategiplan for familier som
har barn med nedsatt funksjonsevne fra 2005. I denne planen ble
det tatt til orde for en utredning av sammenslåing av pleiepenger,
hjelpestønad og omsorgslønn. Utvalget la frem sin rapport i 2011. Etter
forslagsstillernes mening må regjeringen legge frem for Stortinget
hva som kom frem i denne gjennomgangen, og fremme forslag om hvordan
disse kan slås sammen til én statlig ordning. Det vil gjøre det
enklere for familiene å forholde seg til regelverket, og sikre at
alle som gjør dette arbeidet, kan få lønn for det uavhengig av hvilken
kommune man bor i.
Mange mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres pårørende
opplever det som en stor belastning å forholde seg til mange instanser
og bruke tid og energi på å finne frem i systemene. Det skal ikke være
nødvendig å måtte kjempe for å få den hjelpen man har krav på. Familier
med barn med nedsatt funksjonsevne vil ha behov for helhetlige tjenester
og tiltak på mange områder. Samfunnet må sikre nødvendig hjelp gjennom
hele barnets oppvekst og inn i voksen alder til foreldre som får
barn med nedsatt funksjonsevne. Forslagsstillerne vil at det offentlige skal
stille opp med en fast koordinator og en foreldrepakke til dem som
får et barn med nedsatt funksjonsevne. Barn med nedsatt funksjonsevne
må prioriteres ved tildeling av barnehageplass og sikres god pedagogisk
oppfølging. Hver familie må sikres en kontaktperson i kommunen som
kan sikre dem tilgang på eksisterende og nye tilbud innen:
barnepass og avlastningsordninger
hjelpemidler
økonomiske rettigheter
tilrettelegging av bolig
foreldreveiledning og samlivskurs
hjelp til hele familien
tilrettelagt barnehageplass
skolegang og leksehjelp og god pedagogisk oppfølging
planlegging av veien videre
Fra 1. januar 2004 ble en generell merverdiavgiftskompensasjonsordning
for kommuner, fylkeskommuner mv. gjort gjeldende, jf. lov 12. desember 2003
nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner
mv. Formålet med den generelle kompensasjonsordningen er å nøytralisere merverdiavgiften
slik at den i minst mulig grad påvirker kommunenes valg mellom å
produsere avgiftspliktige tjenester selv eller å kjøpe tjenestene
fra private. Ordningen er finansiert av kommunene selv ved at de
er trukket i de statlige overføringene tilsvarende omfanget av ordningen.
For å motvirke konkurransevridninger som kompensasjonsordningen
kan medføre er også enkelte private aktører omfattet av ordningen.
Dette gjelder private og ideelle virksomheter som produserer helsetjenester,
undervisningstjenester eller sosiale tjenester som kommunen eller
fylkeskommunen er pålagt ved lov å utføre, jf. kompensasjonsloven
§ 2 første ledd bokstav c.
Over tid har det vært en rekke tvistesaker mellom på den ene
siden staten og på den andre siden norske kommuner og deres samarbeidspartnere
om forståelsen av hvilke prosjekter som faller under formålet «private
og ideelle virksomheter som produserer helsetjenester, undervisningstjenester
eller sosiale tjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt
ved lov å utføre». Staten, representert ved Finansdepartementet,
har ment at ideelle aktører som, etter oppdrag fra eller avtale
med kommunen, har bygget omsorgsboliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne
eller eldre pleietrengende og påtar seg det bygningstekniske driftsansvaret
for slike boliger, ikke er berettiget til merverdiavgiftsrefusjon
etter merverdiavgiftskompensasjonsloven. Finansdepartementet anser
dette som utleie av fast eiendom, som ikke er en lovpålagt oppgave
for norske kommuner. Ifølge Ot. prp. nr. 1 (2003–2004) fremgår det
at:
«Med lovpålagt oppgave menes ytelser som den enkelte har et
rettskrav på å motta.»
Og i den såkalte Alta-saken (Rt. 2010 s. 236) presiserte Høyesterett
at:
«… tjenestene nevnt i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 og sosialtjenesteloven
§ 4-2 er lovpålagte, og at disse som sådanne omfattes av kompensasjonsloven
§ 2 første ledd bokstav c.»
Bakgrunnen for det er at det er oppgaver som kommunen etter ordlyden
«skal» gi. Denne problemstillingen ble også tatt opp av Kristelig
Folkepartis stortingsrepresentanter i representantforslaget Dokument
8:35 S (2009–2010).
Det er ingen uenighet om at det er kommunene selv som skal ha
retten til å avgjøre hvordan sosialtjenestens medvirkningsansvar
for boliger for særlig vanskeligstilte grupper skal følges opp enten
gjennom samarbeid med andre (stiftelser o.l.) eller gjennom egne
byggeprosjekter. Prinsipielt bør også avgiftsregelverket fungere
nøytralt mellom de ulike alternativene, så lenge vedtaksmyndigheten
for igangsettelse av prosjektene ligger i kommunene. Siden ordningen
finansieres gjennom trekk i kommunerammen, bør også kommunene ha
kontrollen over volumet av prosjekter under merverdiavgiftsrefusjonsordningen.
Høyesterett avsa den 2. februar 2013 en ny dom som omhandlet
merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c, jf.
Rt. 2013 side 174. Her var spørsmålet blant annet om et privat sameie
som gav botilbud til mennesker med nedsatt funksjonsevne bosatt
i kommunene, var kompensasjonsberettiget etter merverdiavgiftskompensasjonsloven
§ 2 første ledd bokstav c, om de kunne anses som «virksomhet» etter
lovens betydning. Høyesterett uttalte her at:
«Det er ikke i forslag, utredninger eller i de ordinære lovforarbeider
noen indikasjon på at det har vært vurdert å strekke kompensasjonsordningen
så langt at den skulle aktualisere egenanskaffelser.»
Forslagsstillerne mener at det på bakgrunn av de mange konfliktsakene
er et sterkt behov for å endre loven ved å slå entydig fast fra
lovgivers side at prosjektering, bygging og drift av boliger for
de grupper som kommunene ved lov har et ansvar for å medvirke til
får et godt kvalitativt botilbud, i framtiden skal ha rett til merverdiavgiftskompensasjon
uavhengig av om det er en privat virksomhet eller et privat initiativ fra
beboerne/foreldrene. Av hensyn til kommunenes kontroll med omfanget
av en ordning som kommunene selv finansierer, bør det stilles konkrete
krav til slike prosjekter. Forslagsstillerne mener at følgende krav
må være oppfylt for at slike prosjekter skal være berettiget til
merverdiavgiftskompensasjon:
Eier av boligene må være en ideell
aktør som selv ikke henter ut fortjeneste av prosjektet.
Kommunen må ha tildelingsrett til boligene.
Tjenestetilbudet som gis fra kommunens side i boligene,
må være en integrert del av kommunens helse- og omsorgspolitiske
planer.
Forslagsstillerne mener at dette bør slås fast, enten ved
en endring av merverdiavgiftskompensasjonslovens virkeområde (§ 2),
eller ved at denne tolkningen klargjøres i forskrift til loven,
jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 18.