Til Stortinget
Debatten om heldekkende plagg i det offentlige rom har i de senere
år vært høyt oppe på dagsordenen i flere land og i flere omganger.
Særlig har det vært oppmerksomhet på muslimske plagg som burka og niqab
som vanskeliggjør identifisering og kan oppfattes å ha en kvinneundertrykkende
profil som hindrer integrering. I spørsmål om heldekkende plagg må
det vektlegges både prinsipielle, sikkerhetsmessige, solidariske,
integreringsmessige og religiøse spørsmål ettersom dette kan sees
som flere sider av samme sak.
Forslagsstillerne har vurdert disse spørsmålene og konkludert
med at et forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige
rom er et riktig og nødvendig grep. Med heldekkende plagg mener
forslagsstillerne ikke plagg som brukes i arbeidsøyemed, slik som
heldekkende beskyttelse i industrien eller annen nødvendig bekledning
i yrker og på arbeidsplasser der bruk av slike plagg er regulert
i henhold til bestemmelser vedrørende helse, miljø og sikkerhet (HMS).
En person som bruker heldekkende plagg, kan ikke uten videre
identifiseres. I situasjoner der identifisering er påkrevd, er det
vanskelig å se for seg at en person som ikke viser sitt ansikt,
vil kunne bli identifisert på en tilfredsstillende måte.
Forslagsstillerne mener det er grunn til å tenke igjennom problemstillingen
rundt manglende identifisering knyttet til eksempelvis henting av
barn i barnehage, på skole og ved offentlige kontorer. Likeledes
mener forslagsstillerne det er grunn til å se på problemstillingen
knyttet til politiets arbeid for å identifisere personer som har
begått kriminelle handlinger. Dersom en person eksempelvis begår
et ran ikledd heldekkende plagg, vil mulighetene med å identifisere
vedkommende, eksempelvis gjennom overvåkingsmateriale, umuliggjøres.
Forslagsstillerne vil hevde at dette er en meget aktuell problemstilling
og vil vise til ran gjennomført i en bank i Athis Mons like sør
for Paris i februar 2010 hvor gjerningspersonene var ikledd burka,
ifølge AFP.
Religions- og trosfrihet er en grunnleggende rettighet i Norge
som forslagsstillerne stiller seg bak. Religionsfrihet innebærer,
etter forslagsstillernes syn, likevel ikke en rett til praktisering
som strider mot andre samfunnsmessige hensyn som sikkerhet for allmennheten,
eller på bekostning av andre menneskers frihet.
Menneskerettighetserklæringen, vedtatt av de da 58 medlemslandene
i FNs generalforsamling i 1948, definerer religions- og trosfrihet
slik:
«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet
til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat,
å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse
og ritualer.»
Menneskerettighetserklæringen er politisk bindende. FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter er imidlertid juridisk forpliktende
for de land som har undertegnet konvensjonen. Konvensjonens artikkel
18 er en presisering av artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen
og lyder:
«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet
og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å valg, og frihet
til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat,
å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse
av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innebære et inngrep
i hans frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro
etter eget valg.
3. Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være
til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver,
og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden,
helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.
4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes,
og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse
og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»
Forslagsstillerne viser også til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) artikkel 9, der det fastslås følgende:
«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet
og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin
religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen
med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion
eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning
skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved
lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den
offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse
eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
Om heldekkende slør utgjør et religiøst påbud eller en kulturell
tradisjon, er svært omdiskutert. De fleste toneangivende muslimer
hevder at troende kvinner skal kle seg på en måte som ikke vekker urene
tanker og begjær hos menn og dermed skal dekke kroppens former,
men at det ikke innebærer behov for bruk av heldekkende plagg.
Det er få muslimer som offentlig hevder at det er et påbud fra
profeten å bruke heldekkende slør som niqab eller burka, men flere
forsvarer f.eks. hijab som dekker hår og bryst, men ikke ansikt
og hender.
Tariq Ramadan, professor i islamvitenskap ved Universitetet i
Oxford i England, anses å være en toneangivende muslim i Europa.
Professor Ramadan er kanskje mest kjent for å ha tatt til orde for
«Euro-islam», en praktisering av islam han sier er tilpasset europeiske
forhold og europeisk kultur, for å lykkes med integreringen.
Professor Tariq Ramadan deltok i høringene til det offentlige
franske utvalget som nylig anbefalte et forbud mot bruk av heldekkende
slør, og uttalte der at heldekkende slør på ingen måte er påbudt
i islam.
Han hevdet videre i denne høringen at det er konsensus om dette
blant et stort antall forskere og lærde ved islamske lovskoler.
Han gir også uttrykk for at det vil være forbudt etter islamsk lov
å tvinge kvinner til å bære slør.
Frankrikes nasjonalforsamling presenterte i 2010 en rapport hvor
en ber om at heldekkende plagg som burka og niqab delvis blir forbudtKilde:
http://www.assemblee-nationale.fr/13/rap-info/i2262.asp.
En konsekvens av et eventuelt lovforbud mot burka vil være at kvinner som
møter opp på offentlige kontorer iført heldekkende plagg, vil bli
nektet behandling av søknader om visum, oppholdstillatelse eller
fransk statsborgerskap. Likeledes er det et uttalt ønske om å innføre forbud
mot bruk av heldekkende plagg på skoler, sykehus og offentlig transport.
Danmark innførte i 2008 forbud mot bruk av religiøse eller politiske
symboler i rettssalene. Danmarks statsminister gikk nylig ut i media
og uttalte et ønske om ikke å tillate bruk av heldekkende plagg
som burka og niqab i offentlige institusjoner eller andre steder
der identifisering er viktig. Statsministeren eksemplifiserer dette
gjennom å vise til behovet både politi, togførere, bussførere, ansatte
på skoler osv. har for å kunne identifisere den enkelte person.
Belgia har i flere deler av landet forbudt bruk av heldekkende
slør som burka på offentlig sted. Forbudet ble gjennomført uten
endringer i loven ettersom de henviser til gjeldende lov som forbyr
maskering på offentlig sted. Politiet kan både straffe og fengsle dem
som ikke følger loven. I byen Maaseik gis det bøter til dem som
ikke respekterer forbudet. Italia innførte i 2004 et forbud mot
bruk av heldekkende slør gjennom å vekke til live gammelt lovverk
som ikke tillater å bruke masker, for å hindre kvinner fra å bruke
burka og niqab. Daværende likestillingsminister Mara Carfagna varslet
likevel i januar 2010 at regjeringen nå arbeider med et forslag
om å forby burka og niqab.
Tyrkia innførte allerede i 1934 et forbud mot å bruke religiøst
tilbehør andre steder enn ved helligdommer og ved religiøse seremonier.
Forbudet gjaldt alle religioner. I 1981 forbød Tyrkia videre bruk
av slør i offentlige organisasjoner og institusjoner, inkludert
statlige utdannelsesinstitusjoner. I 2008 ble imidlertid lovverket
endret for å åpne for bruk av slør som bare dekker håret.
Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt, uttalte i 2010 at
han mente bruk av heldekkende muslimske plagg som burka eller niqab
ikke er ønskelig å se i det svenske samfunnet, men at han i dag
ikke ønsker et generelt forbud. Representanter for det svenske Centerpartiet
gikk imidlertid lenger høsten 2009 da de uttalte ønske om å innføre
et generelt forbud mot slike plagg. Sverige innførte i 2003 mulighet
for alle skoler til å nekte bruk av slør i skolen. Nederland, Sveits og
Østerrike er alle land som vurderer å fremme forslag om et forbud
mot heldekkende slør.
I Norge har det internasjonale ordskiftet også generert debatt
på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Fra og med 1. november 2012
ble det innført et forbud mot bruk av heldekkende plagg ved de videregående
skolene i Østfold, fordi det ble vurdert at bruk av slike plagg
ville forringe kvaliteten på undervisningen og vanskeliggjøre kommunikasjonen
mellom elever og lærerehttp://www.ostfold-f.kommune.no/modules/module_123/proxy.asp?I=22503&C=279&D=2.
Nylig fikk også Horten kommune et bekreftende svar fra Likestillings-
og diskrimineringsombudet om at forbud mot hodeplagg som helt eller
delvis dekker ansiktet, ikke vil være i strid med likestillings-
eller diskrimineringslovenehttp://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/vestfold/1.10905079.
Dette er også i tråd med de regler voksenopplæringen i Oslo innførte allerede
i 2006.
Forslagsstillerne tolker dette som tegn i tiden på at man flere
steder og på kryss av partigrenser har akseptert denne typen plaggs
diskriminerende effekt og skadevirkning på integreringen. Forslagsstillerne stiller
seg uforstående til at man skal kunne tolke forbud mot burka, niqab
eller andre heldekkende – og påstått – religiøst påbudte plagg,
som angrep på religionsfriheten, ytringsfriheten eller integreringen. Forslagsstillerne
er av den klare oppfatning at slike plagg hindrer reell religionsfrihet
og ytringsfrihet, og at aksept for slike plagg er å akseptere kvinneundertrykkelse.
Det finnes i dag ingen oversikt over antall brukere av heldekkende
plagg som burka og niqab i Norge, men det er lite som tyder på at
det er et utbredt fenomen. I Frankrike antas det at om lag 1 900
kvinner bruker burka, uten at dette kan bekreftes. Det er grunn
til å tro at flere av kvinnene og de mindreårige jentene som bruker
dette, er tvunget til dette av menn, med bakgrunn i en religiøs
tolkning.
Således vil det i tillegg til sikkerhetsperspektivet, etter forslagsstillernes
synspunkt, være viktig at norske myndigheter gir et klart signal
om at slik undertrykkelse av kvinner ikke tillates i det norske
samfunn.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovforslag for å forby heldekkende plagg på offentlig
sted.
2. Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag
som sørger for at identitetskort som ikke oppfyller kravene i passforskriften,
anses å være ugyldige.
3. Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovforslag
som gir en egnet straffereaksjon, for eksempel bøter, for bruk av
heldekkende plagg på offentlig sted, med mindre bekledningen brukes
i henhold til bestemmelser som gjelder helse, miljø og sikkerhet
(HMS).
10. april 2013