Til Stortinget
Forslagsstillerne viser til de utfordringer norsk helsevesen
står overfor ved at det tar for lang tid fra mistanke om alvorlig
sykdom i form av kreft, og til pasienten har fått de nødvendige
forundersøkelser og en diagnose som avklarer videre og ofte livsnødvendig
behandling.
Mye er bra i norsk kreftomsorg. Helsetilbudet innen kreftbehandling
har en god forankring i forskning som utgangspunkt for klinisk behandling. Kommersielle
aktører samt frivillige organisasjoner som Kreftforeningen, Radiumhospitalets
venner m.fl., bidrar til oppmerksomhet på denne sykdommen, noe som
i sin tur bidrar til utvikling innen behandlingsmetoder. I tillegg
er Norge heldig å besitte gode kompetansemiljøer som er med på å
bringe kreftbehandlingen et stykke videre. Likevel er det ikke til
å underslå at mange som får kreftsykdom, ikke opplever behandlingen
som tilfredsstillende.
Pasienter forteller om nye frister, nye henvisninger, avlysninger,
sen saksgang og svært lite informasjon underveis i utrednings- og
behandlingsforløpet – alt dette i en fase når man har fått beskjed
om at man har en mulig livstruende diagnose, med alt det fører med
seg av usikkerhet, angst og sårbarhet. Dette er en lite verdig situasjon
for pasient og pårørende, og i mange tilfeller direkte ødeleggende
for det videre medisinske og kliniske behandlingsforløpet, da kreftsykdommen
kan ha spredt seg. Uker og måneder med ventetid og uvisshet gir
mange negative effekter, både knyttet til effekt av behandlingenog
ved at dette blir en stor belastning både for pasienter og pårørende.
Dette er bakgrunnen for at forslagsstillerne gjennom de siste
årene har stått bak en rekke forslag i Stortinget for å forbedre
norsk kreftomsorg ytterligere.
Det er i den sammenheng viktig å understreke at det er den samlede
innsatsen innen kreftbehandling som er avgjørende, og det er derfor
riktig å vise til noen av de forslagene som vil kunne utgjøre en
reell forskjell for kreftpasientene.
Forslagsstillerne peker derfor på Innst. 316 S (2009–2010) der
det ble foreslått en rekke tiltak for å forsterke behandlingsapparatet
og innsatsen mot kreft. Som en oppfølging av dette er det også naturlig å
vise til Innst. 65 S (2011–2012) der en samlet opposisjon tok initiativ
til å få på plass spesialiserte diagnosesentre. I etterkant av dette
har regjeringen omsider åpnet for dette som et prøveprosjekt. Forslagsstillerne
mener det er all grunn til å utvide dette tilbudet slik at alle
pasienter kan få stilt sin diagnose raskt.
Forslagsstillerne har også gjennom Dokument 8:38 S (2012–2013)
tatt initiativ til å styrke kreftkompetansen rundt et nasjonalt
kompetansesenter for kreftforskning og behandling ved Radiumhospitalet. Gjennom
ytterligere forslag i Innst. 200 S (2011–2012) om raskere rekonstruksjon
av bryst etter brystkreftoperasjon, Innst. 208 S (2012–2013) om
en legemiddelpolitikk for fremtiden, og ikke minst gjennom Innst.
11 S (2012–2013) der forslagsstillerne foreslår en betydelig styrking
av forskningen, har representanter fra Fremskrittspartiet tatt viktige
initiativ for å styrke pasientbehandlingen til personer som rammes av
kreftsykdom.
Likevel er nok et av de mest sentrale områdene, etter forslagsstillernes
syn, det som er nedfelt i Innst. 179 S (2011–2012) om en reell behandlingsgaranti for
kreftpasienter.
Det desidert viktigste er likevel at kreftbehandlingen er sammenhengende
og at oppstart skjer så snart det foreligger mistanke om kreftsykdom
hos en pasient. Forslagsstillerne mener derfor det er avgjørende at
alle deler av pasientoppfølgingen inngår i et «pakkeforløp» som
inneholder: henvisning ved mistanke, utredning, diagnose, behandling
og rehabilitering. En slik organisering vil gi pasientene betydelig
bedre oppfølging og informasjon om sin egen sykdomssituasjon. For
mange pasienter vil dette i tillegg bidra til raskere behandling
og dermed bedre muligheter for positive resultater av behandlingen.
I Rogaland er det startet en aksjon/kampanje som heter «Innen
48 timer». Kampanjen tar utgangspunkt i den danske modellen hvor
det er slik at ved begrunnet mistanke om kreft, skal videre undersøkelser være
påbegynt senest innen 48 timer. I Norge oppgis det ikke forventede
ventetider ved kreftbehandling, kun historiske data.
Kampanjen «Innen 48 timer» tar i tillegg til orde for et såkalt
«pakkeforløp», også dette etter modell fra Danmark.
Forslagsstillerne mener dette er et fornuftig tiltak, men er
opptatt av at behandlingsgarantier som denne må gjelde fra begrunnet
mistanke er fanget opp av fastlege og ikke bare fra tidspunktet
når spesialisthelsetjenesten mottar pasienten.
På denne måten vil den reelle ventetiden for behandling av denne
typen sykdommer bli vesentlig lavere, uavhengig av hvor lang tidsfrist
man måtte sette på «pakkeforløpet».
I Helsetilsynets rapport «Risikobilde av norsk kreftbehandling
4/2010» fremgår det at diagnostikk er en viktig faktor for pasientbehandlingen,
samt at det understrekes at feil og forsinkelse kan få katastrofale
konsekvenser.
Forslagsstillerne understreker at dagens kreftbehandling i Norge
leverer høyere overlevelsesrater enn det som pr. i dag er tilfelle
i Danmark. Dette betyr likevel ikke at Norge ikke bør lære av de
tiltak som nå blir satt i verk i Danmark og som man ser gir effekt.
Den danske modellen inneholder en garanti for når man skal til
videre undersøkelser ved mistanke om kreft, samt et såkalt «pakkeforløp»
for deler av kreftdiagnosene.
«Pakkeforløpet» har en skjematisk oppbygging som er konkret og
dermed enkel å etterleve for dem som leverer den aktuelle behandlingen.
«Pakkeforløpet» i Danmark slår fast: Om en lege har mistanke
om at man har en kreftsykdom, skal pasienten henvises til et «pakkeforløp»
som starter med et undersøkelsesforløp og avklarer om pasienten
lider av en kreftsykdom. «Pakkeforløpet» starter med andre ord ved
begrunnet mistanke om kreft, og ikke etter at det er bekreftet.
I et «pakkeforløp» er de enkelte trinn i utredning og behandling
tilrettelagt som et veldefinert forløp, både når det gjelder tid
og innhold. De relevante undersøkelser og behandling er nemlig på
forhånd planlagt og bestilt. De såkalte «normtider» i forløpspakkene
fastsetter presise tidsfrister for hvor lang tid de nødvendige undersøkelser
skal ta, for å kunne stille diagnosen.
«Pakkeforløpene» innebærer at pasienten tilknyttes en fast helsefaglig
kontaktperson. Kontaktpersonen kan svare på spørsmål om undersøkelsene
og behandlingen, noe som gjør at pasienten følges opp tettere enn
man gjorde tidligere.
Retningslinjer og tidsfristene i «pakkeforløpene» gjelder i hele
landet. Det vil si at undersøkelser og behandling kommer til å foregå
på samme måte og innenfor de samme tidsfrister, uansett hvor i landet man
bor.
Formålet med «pakkeforløpene» er å fjerne «unødig ventetid» som
hittil har betydd at utredning og behandling har kunnet trekke ut
i uker og måneder. Ventetiden hadde, ifølge flere eksperter og Kræftens Bekæmpelse,
bidratt til en høyere kreftdødelighet i Danmark enn i Norge og Sverige.
Med unødig ventetid menes ventetid som ikke er medisinsk faglig
begrunnet.
Unødig ventetid er ventetid som skyldes manglende utstyr (for
eksempel scannere og strålekanoner) eller manglende personale.
Legefaglig begrunnet ventetid er ventetid som skyldes faglige
prosedyrer eller hensyn til pasientens generelle helsetilstand.
Dette kan for eksempel være den tid det tar å undersøke en vevsprøve,
eller om det er nødvendig å utsette en operasjon eller undersøkelse
inntil pasienten er kommet i bedre fysisk eller psykisk form.
Den danske modellen for kreft- og hjertepakker kan skjematisk
og punktvis oppsummeres slik:
Definisjon:
Et «pakkeforløp» er et pasientforløp hvor de enkelte trinn er
tilrettelagt som tids- og innholdsmessig veldefinerte begivenheter
og som i utgangspunktet følger et på forhånd avtalt forløp. Omfatter
hele forløpet fra begrunnet mistanke, gjennom utredning, diagnose,
behandling og rehabilitering.
«Pakkeforløp»:
Beskriver de nødvendige undersøkelser og behandlinger samt samlede
forløpstider.
Beskriver den informasjon som skal gis til pasientene underveis,
og de målepunkter som skal gjøre det mulig å vurdere om «pakkeforløpene»
fungerer etter hensikten.
Forslagsstillerne mener det er mange gode erfaringer å hente
fra Danmark, og mener regjeringen umiddelbart bør starte arbeidet
sammen med norske fagmiljø for å utarbeide gode «pakkeforløp» ved
ulike typer kreftbehandling i Norge.
På denne måten kan Stortinget bidra til å forbedre kreftomsorgen
til det beste både for pasientene og samfunnet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid for å innføre et
«pakkeforløp» innen kreftomsorgen etter dansk modell for å sikre
norske kreftpasienter rask, effektiv og god behandling.
11. april 2013