Forslagsstillerne viser til at det har vært et tilbakevendende
problem at mange pågrepne personer holdes frihetsberøvet i politiets
arrester. Sivilombudsmannen uttalte i SOMB 2007/1097 at det samlede
antall frihetsbrudd var betydelig og i seg selv meget urovekkende.
Det ble også understreket det felles ansvaret kriminalomsorgen og
politiet har for å sørge for at overføring fra politiarrest til
fengsel skjer innen to døgn. Fristen følger av § 4-1 i forskrift
til lov om straffegjennomføring (FOR-2002-02-22-183).
Forslagsstillerne viser til at problemet med fristbrudd fortsatt
er betydelig og meget bekymringsfullt. Den internasjonale kritikken
og Sivilombudsmannens gjentatte påpekninger av problemet og at praktiseringen
av regelverket ikke er tilfredsstillende, har ikke medført tilstrekkelig
bedring. Statistikken på landsbasis er også fortsatt mangelfull
og lite tilgjengelig.
Forslagsstillerne viser til at bruken av politiarrest innebærer
de facto full isolasjon, og bruken av isolasjon skjer systematisk
og automatisk, uten at det vurderes om isolasjon er nødvendig i
det enkelte tilfellet. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
artikkel 8 har alle rett til respekt for sitt privatliv. Fullstendig
isolasjon er et alvorlig inngrep i denne rettigheten. Etter Den
europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis kan slike inngrep bare
forsvares dersom det i hvert enkelt individuelle tilfelle kan påvises
sterke grunner – «presserende samfunnsmessige behov» – for å bruke
isolasjon. Dessuten må det foreligge klar hjemmel i lov. Så vel den
europeiske torturkomité (CPT), FNs torturkomité (CAT), FNs spesialrapportør
for tortur og FNs menneskerettighetskomité (HRC) har konsekvent fastholdt
at isolasjon aldri kan brukes på automatisk og systematisk basis,
men bare der det i det individuelle tilfellet er «strictly necessary»,
«in exceptional circumstances» og «as a last resort». Tilsvarende
har norske myndigheter gjentatte ganger presisert at fullstendig
isolasjon bare skal brukes i «ekstraordinære tilfeller», jf. bl.a.
Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) s. 52, Justisdepartementets rundskriv
G-16/02 s. 3, Riksadvokatens rundskriv 4/2006 s. 4, samt Regjeringens handlingsplan
for menneskerettigheter St.meld. nr. 21 (1999–2000) Menneskeverd
i sentrum s. 74.
Forslagsstillerne viser til at forarbeidene i straffegjennomføringsloven
§ 37 (8) viser at man ikke har funnet det riktig å anvende isolasjon
på grunn av bygningsmessige forhold, annet enn i akutte og uforutsette
tilfeller, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) s. 165. Bruken av politiarrest
skyldes klart nok, slik også Sivilombudsmannen har påpekt, ikke
akutte forhold, men derimot at man systematisk og over tid har funnet
det for godt å ta i bruk politiarresten som en del av den ordinære
varetektskapasiteten. Det foreligger intet «presserende samfunnsmessig
behov» for å innrette systemet slik at politiarresten brukes til
regulær varetektsfengsling. Det synes klart at EMD ikke vil akseptere
at forholdene i Norge skulle være så spesielle at man av ressurshensyn
ikke kan innrette systemet på en annen måte. Inntil dette skjer
må konsekvensen være at siktede løslates dersom politiet ikke greier
å fremskaffe varetektsplasser der siktede ikke utsettes for isolasjon
i strid med EMK artikkel 8.
Forslagsstillerne viser til at problemstillingene med bruk av
glattceller tidligere er godt beskrevet av Sivilombudsmannen i rapporter
fra tilsyn ved sentralarrestene i bl.a. Oslo og Bergen. Cellene
er bygget for andre formål enn straffeprosessuell pågripelse. Fasilitetene
er i samsvar med dette, og er ikke egnet for beboelsesformål. Det
er begrenset adgang til lufting, til dagslys, til å motta besøk,
og arrestene er ofte preget av betydelig støy og uro. Innsatte i
politiarrest må dessuten ha tilgang til mentale stimuli, noe som
er høyst nødvendig for å kunne holde kontroll på tankene og takle
den sterke mentale påkjenningen det er å bli satt i politiarrest.
Forslagsstillerne vil også påpeke at for pågrepne personer som
oppbevares i slike celler i påvente av rettsmøter og avhør i saker
som er av meget stor betydning for deres fremtid, med de vansker
som isolasjon, mangel på søvn, luft, dagslys og skikkelige måltid
fører med seg for konsentrasjonen, fremstår det i mange tilfeller
helt uakseptabelt å gjennomføre avhør hos politiet eller i retten,
og senere bruke disse som grunnlag for domfellelse.
Forslagsstillerne kan ikke se noen saklig grunn til å bruke glattceller
overfor andre enn svært berusede personer, eventuelt helt unntaksvis
også overfor personer som utgjør en fare for seg selv. Regelverket
og terminologien bør endres i samsvar med dette.
Forslagsstillerne mener det bør trekkes et skille mellom celler
til bruk for straffeprosessuell pågripelse – «fengselsceller» –
og sikkerhetsceller (glattceller) som benyttes til overstadig berusede
personer innsatt etter bestemmelser i politiloven – «politiceller».
For fengselsceller bør det stilles samme krav til innredningen enten
disse er lokalisert i politiets lokaler eller i kriminalomsorgens
anstalter. Det innebærer at de fleste cellene i politiets lokaler
må innredes slik at disse inneholder alminnelig utstyrt seng, møblering
med stol og bord, tilgang til lukket wc og dusj i cellen, samt tilgang
til radio og tv. Cellene bør ha vindu hvor dagslys kommer inn i
rommet. Belysning må kunne styres fra cellene. Cellene bør også
være beskyttet mot støy fra fellesområder i arrestlokalene og politicellene.
Videre bør fengselscellene hos politiet utstyres og bemannes slik
at det blir mulig å ta imot besøkende til innsatte, og at samtlige
innsatte sikres mulighet til opphold utendørs i minst én time pr. døgn,
og til regulerte tider på dagtid i dagslys. Dersom det ikke er besluttet
restriksjoner, skal den innsatte ha mulighet til omgang med andre
innsatte hver dag.
Forslagsstillerne ønsker et nytt rettslig utgangspunkt for regulering
av hvordan straffeprosessuell frihetsberøvelse skal skje. Reguleringen
bør så langt det passer baseres på de fem pilarene som kriminalomsorgens
virksomhet bygger på: at den frihetsberøvende skal behandles i samsvar
med et humanistisk menneskesyn, i samsvar med prinsipper om rettssikkerhet,
likebehandling og forholdsmessighet, og i samsvar med normalitetsprinsippet
som gjelder ellers i kriminalomsorgen. Reguleringen må selvfølgelig også
ivareta Norges internasjonale forpliktelser.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
(straffeprosessloven)
I
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
(straffeprosessloven) skal ny § 180 a lyde:
Den som er pågrepet, skal senest innen 4 timer etter pågripelsen
løslates eller innsettes i fengsel. Likestilt med innsettelse i
fengsel er innsettelse i tilsvarende utstyrt celle i politiets lokaler
(fengselscelle). Innsatte som av retten ikke er besluttet varetektsfengslet,
skal ha rett til å ta imot besøk, til å sende eller motta brev eller
telefonsamtaler, og til å ha samkvem med andre innsatte, med mindre
påtalemyndigheten har gitt pålegg om annet i medhold av straffeprosessloven
§ 186 annet ledd eller § 186 a. Straffegjennomføringsloven gjelder
tilsvarende for innsatte som er pågrepet eller varetektsfengslet.
Ved innsettelse i fengselscelle hos politiet skal overføring til
anstalt under Kriminalomsorgen skje innen 48 timer.
Beslutning om bruk av sikkerhetscelle i politiarrest (politicelle)
treffes av påtalemyndigheten. Straffegjennomføringsloven § 38 annet
ledd gjelder tilsvarende for påtalemyndighetens beslutning og løpende
vurdering av om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.
II
Loven trer i kraft straks.
III
Vedtak til lov
om endring i lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff
mv. (straffegjennomføringsloven)
I lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven)
skal § 47 annet ledd lyde:
Varetektsinnsatte kan overføres til et annet fengsel etter § 14.
Overføring til et annet fengsel kan også skje når det anses påkrevd
av etterforskningsmessige hensyn. Første ledd annet punktum gjelder
tilsvarende så langt det passer.
IV
Loven trer i kraft straks.
V
Forskrift av 22. februar 2002 nr. 183 om straffegjennomføring
§§ 4-1 og 4-2 oppheves.