Norge har et høyt kostnadsnivå sammenlignet med andre europeiske
land. Økt offentlig pengebruk, høye lønnskostnader og sterk kronekurs
har ført til en svekket norsk konkurransekraft, spesielt for næringslivet
som ikke er tilknyttet oljesektoren. Verdiene som skapes i norsk
næringsliv, er med på å bestemme nivået på landets velferd. På lang
sikt kan ikke petroleumssektoren være en garantist for den velferden det
norske samfunnet har i dag. Norge er blitt svært sårbart for svingninger
i oljeprisen, samtidig som etterspørselen fra verdensmarkedet er
usikker på grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen for eurolandene.
Norsk økonomi trenger flere ben å stå på.
I en tid der oljeinntekter trygger velstand og velferd, er det
et paradoks at nettopp denne tilstanden synes å ha blitt gründernes
og innovatørenes største fiende. Alle tar verdiskapingen for gitt,
og realpolitikken fokuserer i all hovedsak på fordeling og bevilgninger.
Forståelsen av at langsiktig sysselsetting og velferd er uatskillelig
knyttet til verdiskaping og innovasjon, synes å ha liten gjennomslagskraft. Det
er et faktum at etablering av fremtidsrettet virksomhet kommer til
å spille en helt avgjørende rolle for verdiskaping når oljen tar
slutt. Dessverre er dette et område der Norge rangeres på et absolutt
bunnivå i verdensmålestokk.
OECD uttalte i mars 2014 at for å opprettholde vekst i levestandarden
når petroleumsproduksjonen faller, trengs en blomstrende gründerkultur
for å oppdage og utnytte muligheter og tiltrekke seg risikovillig
kapital og andre ressurser. Det er, etter forslagsstillernes syn,
avgjørende at forholdene legges til rette slik at både gründere
og småbedrifter kan skape størst mulige verdier.
Forslagsstillerne ønsker et nyskapende Norge der det er et selvstendig
mål at flere starter egen bedrift og tar makten over egen arbeidsdag.
Dessverre fremmer ikke dagens system dette formålet. Snarere tvert imot.
Enkeltpersonforetakene skaper sin egen arbeidsplass og bærer personlig
den økonomiske risikoen for virksomheten, men til tross for dette
har de verken rett til sykepenger eller arbeidsledighetstrygd, og
samtidig betaler de vesentlig mer skatt enn «vanlige» arbeidstakere.
Denne type «diskriminering» av enkeltpersonforetak bremser opp fremtidsrettet
innovasjon som er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling
i norsk næringsliv og et karbonnøytralt samfunn. Forfordeling av
skattebyrden og dårlige sosiale rettigheter motvirker også målet om
å få kvinnelige gründere i gang med egen virksomhet.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne det er behov for en
helhetlig gjennomgang av vilkår og rammebetingelser for enkeltpersonforetak
med sikte på forbedring på alle områder.
Forslagsstillerne vil spesielt peke på følgende områder:
skattemessig likebehandling,
bedre sosiale rettigheter,
forenklinger i regelverk og reduksjon av skjemaveldet,
et målrettet statlig virkemiddelapparat/gode offentlige
støtteordninger,
tilgang på kapital.
Forslagsstillerne viser til skattereformens mål om et enklere
og flatere skattesystem med tilnærming av skattesatser mellom arbeid
og kapital, samt færre fradrag. Forslagsstillerne støtter helhjertet
opp om disse hovedretningslinjer. Antall fradrag bør generelt begrenses,
og fradrag som bare er knyttet til enkeltgrupper uten saklig begrunnelse
må reduseres og etter hvert avskaffes. De mest målrettede fradragene vil
være store bunn- eller minstefradrag som tar høyde for at det av
ulike årsaker finnes utgifter som kan betraktes som utgifter til
inntekts ervervelse, og som dermed ikke skal skattlegges. Mens det
for vanlige lønnsmottakere til dels er tatt høyde for dette, må selvstendig
næringsdrivende/enkeltpersonforetak dokumentere alle utgifter som
går til fradrag på skattbar inntekt. For svært mange dreier dette
seg om mange småutgifter som må dokumenteres, med den merbelastning
det har i form av tidsbruk som går med til denne type unødvendig
papirarbeid. Forslagsstillerne mener derfor at enkeltpersonforetak
må få mulighet til å velge et bunnfradrag på linje med, og i samme
omfang som, vanlige arbeidstakeres rett til minstefradrag.
Forslagsstillerne ønsker videre en økt skattemessig likebehandling
av enkeltpersonforetak og aksjeselskap gjennom å innføre en fondsordning
etter svensk mønster. Den svenske ordningen innebærer at det gis
fradrag i næringsinntekten for avsetninger til et såkalt ekspansjonsfond.
Samtidig betales en «expansionsmedelskatt» på 27 prosent av det
avsatte beløpet, tilsvarende den skatten aksjeselskaper ville ha
betalt på overskudd som senere brukes til investeringer. Tilbakeføring
fra fondet skattlegges som næringsinntekt, korrigert for den tidligere
betalte skatten på 28 prosent. Det er ingen tidsbegrensning for
når et avsatt beløp senest skal tilbakeføres, men det gjelder en
grense på årlig avsatt beløp på 138 prosent av kapitalen i selskapet.
Begrunnelsen for den svenske ordningen er å sikre økt likebehandling
av tilbakeholdt overskudd hos personlig næringsdrivende og i aksjeselskaper.
Forslagsstillerne viser videre til at Scheel-utvalget skal komme
med sin innstilling når det gjelder selskapsbeskatning i løpet av
høsten 2015. For forslagsstillerne er det åpenbart at en eventuell
lettelse i bedriftsbeskatning også må gjelde i tilsvarende omfang
for enkeltpersonforetak. Dette kan, etter forslagsstillernes syn,
enten skje gjennom nettopp et minstefradrag og/eller reduksjon i
trygdeavgiften.
Forslagsstillerne viser videre til ordningene med skattefri etter-
og videreutdanning, hvor arbeidsgiver i aksjeselskap kan dekke skolerelaterte
utgifter for sine ansatte, uten at den ansatte blir skattlagt for
fordelen, mens selvstendig næringsdrivende ikke kan dra nytte av
den samme ordningen. Forslagsstillerne viser også til Skattefunn-ordningen,
hvor næringsdrivendes egeninnsats ikke regnes med i kostnadene som
danner grunnlag for skattefradrag gjennom Skattefunn-ordningen.
Til sammenligning innrømmes samme person skattefradrag dersom vedkommende
organiserer driften som aksjeselskap og betaler seg selv lønn. Forslagsstillerne
viser videre til at EFTAs overvåkingsorgan ESA har godkjent ordningen
med tilskudd til ulønnet arbeidsinnsats i Skattefunn.
Forslagsstillerne ønsker en fremtidsrettet næringspolitikk som
virker. Skal man lykkes med en slik overordnet strategi, er det
nødvendig å sikre at selvstendig næringsdrivende gis like rettigheter
til sosiale ordninger som andre arbeidstakere. En likestilling av
disse rettighetene vil også legge til rette for at flere kvinner
vil våge å starte egen arbeidsplass for seg selv og andre.
I 2008 fikk selvstendig næringsdrivende rett til svangerskapspenger
og foreldrepenger fra folketrygden med 100 prosent dekning (inntil
6 G), men dette er finansiert av de selvstendig næringsdrivende
selv ved økt trygdeavgift for den samme gruppen.
Dekningsgraden for selvstendig næringsdrivendes trygderettigheter
er fortsatt 65 prosent ved omsorg for egne små barn når det gjelder
rett til sykepenger og pleie og omsorgspenger ved sykdom under svangerskap.
Det samme gjelder for sykepenger knyttet til egen sykdom. Enkeltpersonforetak
har kun krav på sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget
fra og med den 17. dagen (ventetid). De har ingen rettigheter når
det kommer til reglene om yrkesskade og yrkessykdom, men kan tegne
frivillig yrkesskadetrygd. Næringsdrivende har heller ikke krav
på at oppdragsgiver eller andre tegner yrkesskadeforsikring, men
må i tilfelle tegne egen forsikring.
Forslagsstillerne viser også til en rekke andre områder hvor
de sosiale rettighetene til selvstendig næringsdrivende og enkeltpersonforetak
er langt dårligere enn for «vanlige» arbeidstakere:
Arbeidsledighetstrygd: Næringsdrivende
har som hovedregel ikke krav på dagpenger ved arbeidsledighet. For
næringsdrivende over 64 år er det gjort unntak, men da må visse
vilkår oppfylles.
Lønnsgarantiordningen: Ved konkurs har selvstendig næringsdrivende
ingen garanti fra Lønnsgarantifondet. Lov om statsgaranti for lønnskrav gjelder
for ansatte i bedrifter, blant annet aksjeselskap og/eller norskregistrert
utenlandsk foretak (NUF).
Pensjon: Næringsdrivende i enkeltpersonforetak har adgang
til en innskuddspensjonsordning tilsvarende obligatorisk tjenestepensjon
for «vanlige lønnsmottakere», men begrenset oppad til minimumsgrensen.
Det betyr at innskuddet for enkeltpersonforetak/selvstendig næringsdrivende ikke
kan utgjøre mer enn 4 prosent av lønn mellom 1 og 12 G, mens andre
foretak kan sette av inntil 8 prosent av lønn mellom 6 og 12 G (og
5 prosent av lønn mellom 1 og 6 G) med fullt skattefradrag for sine
ansatte.
Forslagsstillerne vil at det skal være enkelt å starte, drive
og eie næringsvirksomhet i Norge. Målet må være å minske de administrative
kostnadene som har oppstått på grunn av regler og skjemaveldet og skape
en merkbar og målbar forandring til det bedre i bedriftenes hverdag.
Bedrifter med færre enn fem ansatte arbeidere belastes hvert
år med mange milliarder kroner i kostnader til rapportering av offentlige
skjemaer og oppfølging av regelverk. Kompliserte lover og regler
og et omfattende skjemavelde er i sum et stort problem, spesielt
for små bedrifter og enkeltpersonforetak. På de fleste områder må
de forholde seg til de samme lover og regler og svare på de samme
oppgavene som større bedrifter, men de bruker forholdsvis mer av
sin tid på dette arbeidet enn store virksomheter. Det stjeler oppmerksomhet
og ressurser fra verdiskapingen i bedriftene.
Forslagsstillerne tar derfor til orde for en storstilt forenkling
og samordning av lover, regler, rapportering og kontroll, tilpasset
hverdagen til gründere og små og mellomstore bedrifter.
Nye eller endrede pålegg skal underlegges en kostnads- og nyttevurdering
for forvaltning og næringsliv gjennom et regelråd. Hovedregelen
må være at regelverk ikke endres unødig ofte, og at bedriftene får
tilstrekkelig tid til å tilpasse seg nytt eller endret regelverk.
All innrapportering fra næringslivet til det offentlige skal foregå
gjennom samme kanal, og samme opplysning skal kun innrapporteres
bare én gang.
En av utfordringene for nye selskap er oppstartskostnadene, og
forslagsstillerne mener disse bør være så lave som mulig. Forslagsstillerne
viser i denne forbindelse til en rekke forslag fra Venstres representanter
om å redusere gebyrene til Brønnøysundregistrene, framsatt ved ulike
budsjettbehandlinger i Stortinget.
Forslagsstillerne er bekymret for den økende kompleksiteten i
det offentlige virkemiddelapparatet mot næringslivet. Ulike virkemidler
og offentlige støtteordninger, med til dels liten innbyrdes sammenheng
og uoversiktlige koblinger, bidrar til å hemme verdifull nyskaping.
Det er en fare for at kompleksiteten i virkemiddelapparatet bidrar
til å skape uhensiktsmessig sterke bindinger mellom virkemiddelapparatet
og den enkelte gründer, og belønne dem som er flinkest til å orientere
seg i støtteapparatet snarere enn dem som har de beste ideene. Dessuten
mangler det et dedikert organ som kan fremme innspill til myndigheter
om nødvendige endringer og forslag til forbedringer og forenklinger.
Forslagsstillerne mener det er behov for en full gjennomgang
av Innovasjon Norge og andre deler av det offentlige virkeapparatet,
med sikte på betydelige forenklinger og forbedringer. Offentlige
virkemidler skal være tydelige på om de er målrettet mot nyskaping
for gründere og bedrifter over hele landet, eller om virkemidlene
har som hovedhensikt å sikre bosetting.
Forslagsstillerne mener at et viktig tiltak for å oppnå dette
er å dele Innovasjon Norge i to ulike enheter. Den ene delen skal
være en målrettet nyskapingsdel for gründere og bedrifter i hele
landet.
Generelt bør Innovasjon Norge, etter forslagsstillernes syn,
få mye mer av en ombudsrolle overfor gründere og bedrifter etter
modell fra EUs «SME Envoy» og etter hovedprinsippene i det svenske
Tilväxtverket (basert på gamle NUTEK). Forslagsstillerne vil derfor
anmode Stortinget om å be regjeringen omorganisere, fornye og fristille
Innovasjon Norge (IN) slik at Innovasjon Norge kan bli en samlende
aktør innenfor dette området slik hensikten en gang var. Skal dette
lykkes, må Innovasjon Norge få en langt friere rolle overfor politiske
myndigheter. Innovasjon Norge må også i langt større grad være en premissleverandør
mot myndigheter og det politiske miljø når det gjelder å foreslå
og formidle tiltak for økt entreprenørskap, innovasjon og forenkling.
For mange gründere og enkeltpersonforetak er det også viktig
at det skapes gode møteplasser og sosiale nettverk. Stat, kommuner
og fylker må derfor skape møteplasser mellom forskningsmiljøer, gründermiljøer
og kapitalmiljøer. En av de største utfordringene i dag er at gode
ideer forblir nettopp det. Dessuten må det skapes møteplasser og
nettverk for gründere, slik som f.eks. «startup Norway».
Forslagsstillerne vil sikre bedre tilgang til risikovillig kapital
for gründere gjennom det offentlige virkemiddelapparatet og gjennom
skattestimulans for private investorer. Erfaringene fra USA og England med
såkalte «Business Angels» er svært positive.
Forslagsstillerne vil at det innføres en tilsvarende ordning
i Norge kalt «Kapitalfunn» hvor det gis mulighet til 20 prosent
skattefradrag for investeringer i selskap dersom investeringen holdes
i minimum 3 år, og man ikke er tilknyttet selskapet.
Mindre private investorer, såkalte «Business Angels», blir stadig
viktigere støttespillere når det gjelder å skaffe risikovillig kapital
til mindre, nystartede bedrifter. Etter at bedriften har brukt opp
tilgjengelig kapital, i form av egne midler og støtte fra virkemiddelapparatet,
oppstår det ofte et finansieringsgap som er vanskelig å fylle. Bedriften
er ennå ikke i en posisjon der de er av interesse for venturekapitalistene,
samtidig som kapitalbehovet er prekært, for å få ført forretningsideen
ut i livet.
I Storbritannia har nesten 80 prosent av alle «Business Angels»
benyttet seg av landets skatteincentiver for å få en skattereduksjon
i forbindelse med investeringen. Undersøkelser viser at 24 prosent
av det totale investerte beløpet årlig ikke hadde funnet sted hvis
det ikke var for skatteincentivene. Dette viser at premiering i
form av skatteincentiver har en betydelig effekt når det kommer
til private investorers vilje og motivasjon for å engasjere seg
i risikoprosjekter.
Framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv.
Framtidens arbeidsplasser er ennå ikke skapt, og forslagsstillerne
ønsker en politikk som støtter nyskapere og gründere. Forskning, utdanning
og skattesystem er viktige forutsetninger for framtidens arbeidsplasser
og velferd. Samfunnet må gi rom for menneskets skapende evner i
skoleverk, forskning, kultur og næringsliv. Norge må slippe fram
dem som tør å satse, og som tør å tro på en idé. For forslagsstillerne
er det minst like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som det
å finne sin plass innenfor det etablerte arbeidslivet. Og det er ærefullt
å tjene penger på å starte sin egen bedrift.