Til Stortinget
Formålet med barnevernloven er å sikre at barn og unge som lever
under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig
og riktig hjelp og omsorg til rett tid. Loven gir kommunen en plikt
til å ha et faglig forsvarlig barnevern, men det gir ikke barnet
en selvstendig rett til å få nødvendige barnevernstiltak. Barnevernsretten
bygger på flere viktige prinsipper som skal ivareta hensynet til
barnet, men det grunnleggende er prinsippet om at alle tiltak skal være
bestemt ut fra hensynet til barnets beste. Forslagsstillerne vil
understreke at det er liten uenighet i fagfeltet om den grunnleggende
betydningen erfaringene barnet får i barndommen har for barnets
livskvalitet og muligheter senere i livet. Forslagsstillerne viser
også til at Norge har fått kritikk fra FNs barnekomité for manglende
sikring av barns selvstendige rett til barnevernstjenester.
Forslagsstillerne viser til at det har skjedd mange viktige reformer
på det barnerettslige feltet. Reformene er et resultat av Norges
forpliktelser for å etterleve barnekonvensjonen. Etter den siste
omfattende revisjonen er barns rettigheter nå også blitt synliggjort
gjennom egne bestemmelser i Grunnloven § 104:
«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har
rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening
skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.
Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets
beste være et grunnleggende hensyn.
Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling,
herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale
og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»
Forslagsstillerne mener at en naturlig konsekvens av denne rettsutviklingen
vil være å styrke ytterligere både den faktiske og formelle rettssikkerheten
til barn ved å gjøre barnevernloven til en rettighetslov.
Forslagsstillerne viser til at barnevernloven bare fastslår det
offentliges plikter overfor barnet, og ikke barnets selvstendige
rettigheter til nødvendig bistand for å sikres en god oppvekst.
Forslagsstillerne understreker at en rettighetsfesting nå er nødvendig
for å synliggjøre og respektere barnet som et eget rettssubjekt.
For forslagsstillerne er det både et selvsagt og et rimelig krav
at barnet rettssikkerhet styrkes ved at barnet gis rett til at det
skjer nødvendige endringer i en alvorlig mangelfull omsorgssituasjon,
for eksempel krav på beskyttelse mot egne foreldre eller andre omsorgspersoner
som utøver vold og overgrep.
Forslagsstillerne understreker at det er positivt at barn under
barnevernets omsorg har fått styrket sine rettigheter gjennom nye
lovvedtak, blant annet ved at barn skal gis mulighet til medvirkning,
og at det skal legges til rette for samtaler med barnet etter barnevernloven
§ 4-1, som ellers oppstiller hensynet til barnets beste som overordnet
hensyn. Forslagsstillerne mener det er viktig at barn og unge får
rett til hjelp selv om foreldrene ikke samtykker. Forslagsstillerne vil
her vise til Barneombudets høringsuttalelse til endringer i barnevernloven
(Prop. 106 L (2012–2013)):
«I dag er det dessverre slik at mange barn som helt klart kunne
profittert på hjelp fra barnevernet, må vente til vanskene deres
blir så store at de må flyttes fra foreldrene sine. En lovfesting
av retten til barneverntjenester vil være et steg på veien mot å
gi barn rett til hjelpetiltak også i de tilfeller hvor foreldrene motsetter
seg det. Noe som på sikt kan bidra til en reduksjon i antall omsorgsovertakelser.»
Forslagsstillerne mener at dersom barn gis rett til barnevernstjenester,
vil det i større grad bli mulig å sette inn gode hjelpetiltak på
et så tidlig tidspunkt at dette kan forebygge drastiske tiltak som
omsorgsovertakelser. Forslagsstillerne viser videre til at det i Sundvolden-erklæringen
er uttalt at regjeringen ønsker å gi barnevernet større adgang til
å gi nødvendige hjelpetiltak for å forebygge omsorgsovertakelse, og
hindre at barnet får unødvendig store livsbelastninger før de får
nødvendig hjelp og støtte. Dette mener forslagsstillerne også er
et godt argument for å gi barn rett til nødvendige hjelpetiltak.
Forslagsstillerne viser til at flere offentlige utredninger har
foreslått en rettighetsfesting av barnevernloven. Her nevnes Befringutvalget
(2000), Flatøutvalget (2009), Barnevernpanelet (2011) og Raundalenutvalget
(2012). Videre har flere fremtredende barnerettsjurister fremhevet
behovet for en rettighetsfesting. Forslagsstillerne viser videre
til at det på mange områder innen sosial- og velferdssektoren er vedtatt
en rekke rettighetsbestemmelser. Det er et tankekors at barn ikke
har rett til hjelp fra barnevernet, mens rett til opplæring, psykisk
helsevern og nødvendig helsehjelp lenge har vært realiteter.
Forslagsstillerne viser også til at de ovennevnte utvalgene anbefaler
å gjøre barnevernloven til en rettighetslov, til tross for innvendinger
om at barnevernloven er for skjønnsmessig til å være egnet for rettighetsfesting,
at det er usikkerhet rundt de ressursmessige konsekvensene, at det
er kunstig å snakke om en rettighet som kan oppleves som tvangNOU
2009:22: Det er kunstig å snakke om rettighet når rettighetshaver
opplever det som tvang (det skilles mellom tvangen mot foreldrene
og det barnet opplever som tvang, rettighetskonstruksjonen blir
mest problematisk i tilfeller hvor barnet motsetter seg tiltaket).,
og at det viktigste er at barnet får hjelp, ikke at det har en rettighet.
Disse innvendingene tilbakevises. Foruten anbefalingene fra de nevnte
utvalg anbefales rettighetsfesting av barns bistand fra barnevernstjenesten
av en rekke høringsinstanser som Barneombudet, Landsforeningen for
barnevernsbarn, Norsk barnevernsamband, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet,
barnesakkyndig kommisjon, FO, Redd Barna m.fl.
Avslutningsvis vil forslagsstillerne særlig peke på at en rettighetsfesting
av loven vil styrke barnets rettssikkerhet og bedre sikre muligheten
for å gi beskyttelse mot en skadelig omsorgssituasjon. Forslagsstillerne
vil også understreke det syn, som påpekt av mange barnerettsjurister,
at barnets manglende rettigheter etter barnevernloven strider mot barnets
grunnleggende rett til bistand og omsorg, forankret i barnekonvensjonen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen gjøre barnevernloven til en rettighetslov.
12. november 2014