Fra 1. januar 2010 ble krisesentertilbudet en lovpålagt oppgave
for norske kommuner. Loven pålegger alle kommuner i landet å tilby
sine innbyggere ett eller flere krisetiltak tilsvarende et godt
utbygd krisesenter. Det statlige tilskuddet til krisesentertiltakene ble
lagt inn i de kommunale rammene. Det betyr at fra 1. januar 2010
sto kommunene for 100 pst. av driftsutgiftene ved landets krisetiltak.
Det er også lovbestemt at både menn og kvinner har rett på tilbud fra
krisesentrene. Forslagsstillerne er opptatt av å sikre kvaliteten
i krisesentertilbudet som skal gis i alle landets kommuner, for
alle innbyggere, og mener det er viktig å innføre nye tiltak for
å sikre både kvalitet og likhet i tilbudet over hele landet.
2. februar 2015 leverte Norsk institutt for forsk-ning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) en evaluering over kommunenes implementering
av krisesenterlova, etter oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Oppdraget var å vurdere om krisesentertilbudene i kommunene har
utviklet seg i tråd med lovens krav etter innføringen av krisesenterlova. Evalueringen
viser at de fleste kommunene nå bidrar til å finansiere et krisesentertilbud
til både menn og kvinner, slik loven krever. NOVA skriver i sin
rapport at hovedbildet er at kommunene søker å oppfylle kravene
i krisesenterlova gjennom å overta eller knytte seg til eksisterende
krisesenter. Det overordnede spørsmålet i rapporten er om krisesentertilbudet i
kommunene er på vei mot å oppfylle lovens krav til et godt og helhetlig
tilbud for de målgruppene loven definerer. En hovedkonklusjon i
evalueringen er at dette i stor grad er tilfelle for tilbudet som
gis voldsutsatte av krisesentrene, på sentrene. Evalueringen viser at brukerne
av krisesentrene er gjennomgående svært fornøyde med hjelpen de
mottar og at tilbudet til barn på krisesenter har blitt bedre. Videre
viser rapporten at kompetansen til de ansatte ved krisesentrene
er blitt bedre og at majoriteten av sentrene nå har egne barnefaglige
ansvarlige. Evalueringen viser også at kommunene samlet sett bruker
mer midler på krisesentertilbudet nå enn før loven ble innført,
og at kapasiteten på landsbasis har økt. Forslagsstillerne er glade
for at krisesenterlova som ble innført under regjeringen Stoltenberg
II, ser ut til å ha styrket tilbudet til de voldsutsatte.
Samtidig viser evalueringen også til utfordringer og mål som
ikke ser ut til å være nådd. Det vises til utfordringer knyttet
til kommunenes tilbud til grupper med tilleggsproblematikk, at kommunene
ikke er i mål med å samordne hjelpetiltak for voldsutsatte i en
sammenhengende tiltakskjede, og at ansvarsforholdene i reetableringsfasen
er uklare. Evalueringen viser også at mange kommuner mangler handlingsplaner
for arbeid mot vold i nære relasjoner. Også informasjon om krisesentertilbudene
mangler. Dette mener forslagsstillerne det er svært viktig å ta
tak i ,og fremmer derfor en rekke forslag for å styrke krisesentertilbudet
over hele landet. Forslagsstillerne mener også at forskning på krisesentertilbudet
er viktig, og mener regjeringen bør igangsette forskning som følger
utviklingen i krisesentertilbudene over tid.
Det finnes 46 krisesentre i Norge, og de skal være et lavterskeltilbud
uten krav om henvisning. Krisesentrene skal gi råd, støtte og veiledning
til personer som har vært utsatt for mishandling, overgrep eller vold
i hjemmet, og skal gi voldsutsatte og deres barn et midlertidig
tilbud. Forslagsstillerne vil peke på det totale krisesentertilbudet
som offer for vold i nære relasjoner har rett på, og vil vise til
at dette tilbudet går utover den perioden man befinner seg på et
krisesenter. Hjelp og støtte etter et eventuelt opphold på krisesenter
er avgjørende for at voldsofre skal kunne reetablere seg i bolig,
og få nødvendig trygghet for å leve sine liv. Forslagsstillerne
vil vise til at NOVAs evaluering peker på at det fremdeles er utfordringer når
det gjelder å samordne hjelpetiltakene for voldsutsatte samt at
ansvarsforholdene i reetableringsfasen er uklare.
Forslagsstillerne mener det er viktig at alle kommuner har et
akuttilbud til personer som trenger et krisesentertilbud, og mener
det er behov for et rundskriv som påpeker ansvaret kommunene har
for dette. For flere personer kan det være behov for et midlertidig
sted å oppholde seg frem til han eller hun ankommer et krisesenter,
og dette må kommunene settes i stand til å tilby. Dette er etter
forslagsstillernes mening ikke godt nok ivaretatt i dag. Forslagsstillerne
mener regjeringen må redegjøre for Stortinget om hvorvidt dagens
geografiske dekning er i tråd med forutsetningen om at krisesentertilbudet
skal være et reelt lavterskeltilbud.
Krisesentertilbudet skal gis til både menn og kvinner. Forslagsstillerne
er opptatt av at tilbudet legges bedre til rette for menn og deres
barn. NOVAs evaluering viser at det å gjennomføre kravet til atskillelse
av manns- og kvinnetilbudene, kan innebære at mannstilbudene ikke
oppfyller andre krav i loven som kravet til kvalitet, herunder individuell
tilrettelegging, trygghet/sikring av lokaler, kravet til døgnåpen
tjeneste og ellers likeverdighet i tilbudet til menn. Evalueringen
viser at det å gjennomføre fysisk atskillelse i enkelte situasjoner
ikke bare er en forskjellsbehandling av menn og kvinner, men også
en forskjellsbehandling av barna, fordi kvinnenes barn får et bedre
tilbud med flere felles aktiviteter enn mennenes barn. Forslagsstillerne
mener derfor at regjeringen bør sette kommunene i stand til å bedre
krisesentertilbudet til menn og deres barn, både når det gjelder
fysisk standard og sikkerhet i lokalene.
Barn skal ha de samme rettighetene når de oppholder seg på et
krisesenter, som når de bor hjemme. Et viktig formål med krisesenterlova
av 2010 var å sikre god ivaretakelse av barn. Mange av de voldsutsatte
som trenger et krisesentertilbud, har barn. Tall fra 2013 viser
at 1 746 barn var registrert som beboere ved krisesentrene, og NOVAs
evaluering viser at de aller fleste barn kommer i følge med mor.
Før 2010 var det ikke registrert barn i følge med far. I 2010 var
det registrert 11 barn i følge med far, i 2011 var det registrert
37, og i 2012 var det registrert 40 barn i følge med far. NOVAs
evaluering viser at loven har hatt en positiv betydning for barns
situasjon på krisesentrene, at krisesentrenes kontakt med barnevernet
er blitt mer formalisert etter innføringen av loven, og at antallet
bekymringsmeldinger til barnevernet fra sentrene har økt. Forslagsstillerne
merker seg at situasjonen til barn som kommer i følge med fedre,
er dårligere enn for de barna som kommer med mor. Antallet barn
som kommer i følge med far er foreløpig lavt, men NOVA peker på
at det er viktig å være oppmerksom på at det har vært en økning
etter innføringen av loven.
Forslagsstillerne er svært opptatt av å sikre barnas rettssikkerhet
og trygghet, og mener det trengs mer oppmerksomhet om tilrettelegging
og oppfølging, både på krisesenter, men også i barnehage eller på skole.
Forslagsstillerne er bekymret over at det er for ulike tilbud i
landet og at kvaliteten varierer. Forslagsstillerne mener regjeringen
må utarbeide ny forskriftshjemmel i krisesenterlova, slik at innhold
og kvalitet i tilbudet kan reguleres nærmere. Forslagsstillerne
mener også at regjeringen må sørge for at barn som benytter krisesenteret,
får ivaretatt sine rettigheter, herunder at de får fortsette å gå
på skole eller barnehage, enten ved å fortsette på sin egen eller
en annen skole eller barnehage, eller ved at det gis et skole- eller
barnehagetilbud ved det krisesenteret barnet oppholder seg på. Videre
mener forslagsstillerne at regjeringen må sørge for at barn som
kommer til krisesenteret sammen med mor eller far, får individuell
tilrettelagt informasjon, herunder informasjon om hva de kan tilbys,
hvem de kan henvende seg til og hvordan de skal forholde seg til
en eventuell hemmelig adresse.
Det er positivt at NOVAs evaluering viser at de fleste krisesentrene
nå har barnefaglig ansvarlige. Forslagsstillerne mener det må sikres
at alle sentrene har dette, og mener derfor at regjeringen bør utarbeide
forskrift om kompetansekrav som pålegger kommunene å ha personale
med barnefaglig kompetanse ved sitt krisesentertilbud – for å sørge
for at barn gis individuell oppfølging og at barnets rettigheter
blir ivaretatt. Forslagsstillerne mener også at krisesenterstatistikken
som føres også må inkludere informasjon om barna ved krisesentrene
og om hvilket tilbud de gis.
Samarbeid med andre instanser er avgjørende for å lykkes med
et godt krisesentertilbud. Forslagsstillerne mener samarbeidet mellom
krisesentrene, politiet og barnevernet må styrkes, noe også NOVAs evaluering
slår fast.
Forslagsstillerne mener det er viktig å formalisere samarbeidet
mellom krisesentrene, politiet, barnevernet og kommunen, og mener
det må utarbeides forpliktende skriftlige samarbeidsavtaler mellom
disse instansene. Samarbeidsavtalene må forankres på ledelsesnivå
i alle instansene og tas med i beredskapsråd og Samordning av lokale
kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT-samarbeid).
Forslagsstillerne mener det bør stilles krav til at alle kommuner
utarbeider handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, som også
omtaler kommunenes krisesentertilbud og rutiner for samarbeid mellom
de relevante etater. NOVAs evaluering peker også på at det er mange
som ikke har utarbeidet slike planer. Forslagsstillerne mener at
slike planer er viktige for å få til et godt samarbeid mellom de
rette instansene i kommunene, samtidig som det vil bidra til nødvendig lokalpolitisk
oppmerksomhet om arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Mange av landets krisesentre er ikke tilrettelagt for personer
med nedsatt funksjonsevne. Forslagsstillerne mener at regjeringen
må sikre at alle krisesentrene er universelt utformet. Forslagsstillerne
vil også vise til NOVAs evaluering som sier at lovens krav til å
gi personer med tilleggsproblematikk et tilfredsstillende tilbud,
ikke er oppfylt. Forslagsstillerne mener regjeringen må følge opp
anbefalingene om bedring av tilbudet til voldsutsatte med funksjonsnedsettelser,
som er omtalt i NOVA-evalueringen.
Kommunene har ansvaret for krisesentertilbudet, også når et opphold
på et krisesenter er over. Kommunene har ansvar for oppfølging i
reetableringsfasen. Forslagsstillerne merker seg at det er utfordringer
i flere kommuner når det gjelder rett og hjelp til bolig etter opphold
på krisesenter, noe også NOVAs evaluering slår fast. Forslagsstillerne
mener regjeringen må stille krav til at alle kommuner skal ha egne boligplaner
hvor sosial boligpolitikk, og kommunenes oppfølging av ofre for
vold i nære relasjoner som har behov for bolig i reetableringsfasen,
bør inngå.
Forslagsstillerne er bekymret over at så mange som 17 pst. av
kvinner som har mottatt hjelp på krisesenter, drar hjem til en voldsutøver
etter oppholdet. Rapport over krisesentertilbudet fra 2013 peker
på at det er en noe lavere andel enn tidligere, men forslagsstillerne
mener at andelen fortsatt er for høy. Målet med krisesenterhjelp
og arbeid mot vold i nære relasjoner må være å veilede og hjelpe
både kvinner og menn til et liv uten vold. Det trengs flere tiltak
for å styrke tilbudet i reetableringsfasen.
Forslagsstillerne mener det foreligger et behov for et mer langvarig
botilbud og oppfølging enn hva voldsutsatte tilbys i dag. Forslagsstillerne
vil vise til Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) som har utarbeidet
en rapport og et forslag om å opprette overgangsboliger for å kunne
gi et tilfredsstillende botilbud og oppfølging i reetableringsfasen.
Et slikt forslag kan bety at det opprettes et behovsprøvd tilbud som
voldsutsatte kan benytte seg av etter endt opphold på krisesenter.
Tilbudet kan omfatte både en egnet bolig og tilstrekkelig oppfølging
fra det offentlige. Ved endt opphold på et krisesenter vil de voldsutsatte
ikke lenger være i en akutt situasjon, men et opphold på et krisesenter
vil ikke alltid være tilstrekkelig rehabiliterende. Noen av de voldsutsatte
har behov for en gradvis tilvenning til å bo alene og reetablere
seg.
Forslagsstillerne vil vise til at Bergen kommune gir voldsutsatte
som har behov for det, tilbud om overgangsbolig etter endt opphold
på krisesenter. Her kan de voldsutsatte bo fra tre til tolv måneder. Forslagsstillerne
mener regjeringen bør utrede behovet og muligheten for overgangsboliger,
og nytte seg av erfaringene som ligger fra blant andre Bergen kommune.
Forslagsstillerne mener også at regjeringen etter en slik utredning
bør vurdere øremerkede midler til kommunene for å etablere et slikt
tilbud.
Forslagsstillerne mener at den enkelte voldsutsatte må følges
opp bedre, gjennom en individuell plan (IP). Voldens omfattende
konsekvenser innebærer at en del voldsutsatte trenger hjelp fra
flere tjenester. En IP kan være et virkemiddel for å sikre at voldsutsatte får
et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset hjelpetilbud.
Forslagsstillerne viser til krisesenterlova § 4, andre ledd, og
stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner,
Meld. St. 15 (2012–2013), som omtaler dette nærmere. Tilbud om tjenester
etter krisesenterlova kan inngå som ledd i samordning av IP etter
annen lovgivning. Erfaringer med bruk av IP for personer utsatt
for vold i nære relasjoner skal ifølge regjeringens handlingsplan
«Et liv uten vold» kartlegges innen 2015. Forslagsstillerne etterlyser
denne kartleggingen, og mener regjeringen må legge frem en evaluering
og kartlegging om bruk av IP for voldsutsatte som har eller har
hatt behov for flere tjenester.
Fylkesmannens tilsyn skal rette seg mot de systemer kommunen
har opprettet for å sikre at krisesentertilbudet oppfyller lovens
krav. Dette innebærer at Fylkesmannen skal rette sitt tilsyn mot
kommunen og ikke det enkelte krisesenter. Fylkesmannen står fritt til
å vurdere hvilken tilsynsmetode som skal benyttes. Forslagsstillerne
vil vise til at det ikke er fastsatt nærmere bestemmelser om omfang
eller hyppighet av tilsynsarbeidet. Forslagsstillerne mener tilsyn
om hvorvidt krisesentertilbudet oppfyller lovens krav er en viktig
kvalitetssikring, og merker seg at det per i dag ikke finnes en
fullstendig oversikt over hvor mange tilsyn som er foretatt eller
hvor og når tilsynet er foretatt. Forslagsstillerne mener regjeringen
bør vurdere tiltak som styrker Fylkesmannens tilsyn med at kommunene
oppfyller pliktene etter krisesenterlova. Forslagsstillerne foreslår
at regjeringen utgir et rundskriv om omfanget av Fylkesmannens tilsyn med
at kommunene oppfyller pliktene pålagt etter krisesenterlova §§ 2,
3, 4 og 8, og at regjeringen vurderer lovendring som regulerer hyppigheten
av tilsyn med at kommunene oppfyller pliktene pålagt i de samme
paragrafene.