Til Stortinget
Flyktningsituasjonen i verden i dag er først og fremst en krise
for dem som flykter fra den katastrofale situasjonen som råder i
mange land. Mange flykter også fordi nærområdene som tar imot svært
mange flyktninger, nå kneler under presset. FNs sterke anmodninger
om økt humanitær bistand følges ikke opp, med det resultat at enda
flere flykter videre.
For Norge er det en stor utfordring å ta imot det antallet asylsøkere
som nå kommer på en slik måte at flest mulig kan bli godt integrert
og ta ansvar for seg selv og sine raskt.
De aller fleste land i verden og Europa har mye større utfordringer
enn Norge med dette, ettersom Norge har god økonomi og mottar en
svært liten del av flyktningene, men også her er det en akutt utfordring
og en stor kostnad. Den krever politisk innsats, vilje til nytenkning,
lederskap og kontroll. Men den krever også at man har perspektivene
og landets folkerettslige ansvar i orden.
Det er viktig å minne om det regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet
selv skriver i egne merknader i kommunal- og forvaltningskomiteens
budsjettinnstilling (Innst. 16 S (2015–2016)):
«disse medlemmer mener innvandring er en kilde til mangfold,
nye impulser og kulturell utveksling, og et bidrag til økonomisk
vekst i Norge.»
Forslagsstillerne finner også grunn til å understreke utfordringene
med aldrende befolkning som Norge møter på sikt, og viser i den
forbindelse til statsråd Vidar Helgesens redegjørelse om viktige
EU- og EØS-saker i Stortinget 3. november hvor det går fram at:
«Utfordringene som flere europeiske land opplever ved en aldrende
befolkning, kan dempes av innflytting og migrasjon, forutsatt at
de som kommer, integreres godt og får ta del i arbeidslivet.»
Derfor blir integreringen nå helt avgjørende for at Norge og
flyktningene kan komme best mulig ut av en kritisk situasjon.
Å ta imot flyktninger er først og fremst en humanitær forpliktelse,
men innvandring gir også både muligheter og utfordringer. Innvandring
gir oss nye impulser, arbeidskraft og innbyggere til lokalsamfunn
som trenger det. Samtidig kan innvandring utfordre den norske modellen
hvis det ikke lykkes å inkludere innvandrerne i arbeidslivet, dersom
organisasjonsgraden går ned, det oppstår press på lønninger og opparbeidede
standarder i arbeidslivet, eller hvis innvandrere ikke oppnår samme
grad av yrkesdeltakelse og likestilling som majoriteten.
Det vil bli krevende å gi et godt tilbud til alle som har flyktet
hit og har krav på beskyttelse. Dette er familier og enkeltmennesker
som har mistet det de eier, og mange bærer på store traumer og personlige
tap. Nå skal de lære seg norsk, få et sted å bo, skaffe seg utdanning
og arbeid i et samfunn de ikke kjenner. Integreringen i Norge lykkes
bedre enn en kan få inntrykk av i den politiske debatten. Nå blir
imidlertid utfordringene større, og forslagsstillerne krever derfor
en omlegging av systemet slik at det blir rask avklaring av hvem
som får opphold, og slik at integrering kan komme i gang umiddelbart.
«Jo raskere en flyktning får bosette seg i en kommune, desto
raskere kan vedkommende delta og bidra med sine ressurser i arbeidsliv
og samfunn», skriver statsråd Solveig Horne i Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementets budsjettforslag for 2016. Det er Sosialistisk
Venstreparti helt enig i.
Å ta vare på folk som flykter fra krig, koster. Da må pengene
brukes klokt.
Mens prinsippet burde være integrering fra dag én, har stortingsflertallet
nå latt seg dra inn i et kortsiktig innstrammingskappløp som vil
vanskeliggjøre integrering av dem som fyller kravene for beskyttelse.
Å kutte på opplæring og velferd i mottak gir dårligere integrering
og helse, og er veldig kortsiktig og unødvendig.
Å avskrekke mennesker som fyller kravene for politisk asyl fra
å søke i Norge med innstramminger som umuliggjør alminnelig familieliv
og vanskeliggjør integrering og deltakelse, er ikke etisk forsvarlig og
vil gjøre mottak av flyktninger til en kortsiktig utgift, framfor
en langsiktig integrering av nye medlemmer i samfunnet. Denne strategien,
som det nå ser ut til at de fleste land i Europa bruker, bidrar
til å skyve ansvaret for dem som har behov for asyl over på andre
land.
Det europeiske samarbeidet har brutt sammen i en tid det kunne
vist sin berettigelse.
En slik flyktningkrise kan kun løses ved at alle land tar ansvar
for helheten, tar sin del av flyktningene og bidrar langt sterkere
i nærområdene. Norge har bidratt mye i nærområdene, men har på ingen
måte svart godt nok på utfordringene med de dokumenterte humanitære
behovene som FN har meldt inn. At verdenssamfunnet og heller ikke
Norge gir nok støtte i nærområdene, bidrar til at flere legger ut
på flukt.
I den nasjonale politikken bidrar Norge til et kappløp om å være
strengest istedenfor å være i fronten internasjonalt med forslag
til løsninger med felles ansvar og fordeling av byrder og belastning
i krisetider.
Forslagsstillerne viser til at innstrammingsavtalen som ble inngått
i Stortinget 19. november 2015, har flere tiltak som virker integreringshemmende. Mange
av forslagene vil ramme flyktninger som faktisk skal bli her i Norge.
Ingen av dem vil bli raskere integrert av midlertidige oppholdstillatelser
eller av aldri å kunne gjenforenes med sine nærmeste. I krig og
på flukt splittes familier. At ektefeller og barn på flukt ikke
skal få gjenforening, er meningsløst og umenneskelig. Det er en
menneskerett å være sammen som familie, og det bedrer integreringen
og helsen at familien er samlet.
Det er følgelig viktig at familier får komme sammen, og saksbehandlingstiden
i familiegjenforeningssaker må derfor kraftig ned.
Innstrammingene som nå er vedtatt, medfører at asylsøkerne skal
fortsatt holdes i passivitet i mottakene. Behandlingstiden på søknadene
deres skal øke. Ikke en gang barna får muligheter til en mer meningsfull
hverdag. I tillegg kutter regjeringen i norskopplæringen. Det er
en oppskrift på dårlig integrering, manglende etablering av tilhørighet
i Norge og sosiale og økonomiske problemer i framtiden.
Spørsmålet som må besvares er:
Hvor mange milliarder har Norge råd til å bruke på dyre og dårlige
mottak, samtidig som kommunene kunne gjort bedre bruk av pengene
for å få i gang integrering før folk har blitt nesten arbeidsuføre
av venting og av å sitte og stirre i veggen i årevis.
Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer man
dem å ligge på sofaen og ta imot trygd.
Forslagsstillerne viser til at Sosialistisk Venstreparti støtter
de innstrammingene som handler om å redusere ankomst av personer
uten beskyttelsesbehov, inkludert flere av punktene i avtalen. Det
er nødvendig med tiltak for å hindre at mennesker uten behov for
beskyttelse søker asyl i Norge. Dette er viktig for å kunne prioritere
kapasitet og ressurser til personer som kommer til å få opphold.
Så langt i 2015 har 75 pst. fått innvilget opphold. Flere av avtalepunktene
er rene praktiske tiltak, som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet,
noe en mer handlekraftig regjering hadde gjennomført for lenge siden.
I tillegg til strakstiltak for å hindre grunnløse asylsøknader,
mener forslagsstillerne at Stortinget må ha som utgangspunkt å skape
best mulig integrering gjennom tydelige plikter og rettigheter for
dem som faktisk får opphold. Det må sørges for at mennesker som
åpenbart vil få bli her i landet, får sine søknader raskt behandlet,
ikke en ventetid på ett til to år, som nå er varslet.
Det må innføres et nytt bosettingssystem som får folk ut av mottak
og ut i en kommune. Dagens ordning er dyr, passiviserende og gjør
folk sjuke.
Det er særdeles viktig at det er nok barnefaglig kompetanse i
hele mottakskjeden, at barn på mottak får gå i barnehage og at barn
som søker asyl alene får sine behov og interesser ivaretatt, gjennom
tilstrekkelig kompetent personell, god vergeordning, integrering
i skole og fritidsaktiviteter, egnede bo- og omsorgstilbud og psykososial
oppfølging.
Det er viktig at folk som venter på å få opphold og på å bli
bosatt, får bedre mulighet til å arbeide og forsørge seg selv.
I Norge må en kunne norsk for å kunne fungere i hverdags-, arbeids-
og samfunnsliv. Derfor må norskopplæringen bli bedre.
Det må slås knallhardt ned på sosial dumping og arbeidslivskriminalitet,
slik at vi unngår segregering i både bolig- og arbeidsmarkedet.
Målet må være at alle blir bidragsytere og deltakere i det norske
fellesskapet.
Rask saksbehandling må ikke bare gjelde for antatt grunnløse
søknader. Like viktig er det at de en antar vil få opphold, får
rask saksbehandling, som for eksempel asylsøkere fra Syria.
Flyktninger med beskyttelsesbehov, et traumatisk oppbrudd og
en dramatisk flukt bak seg må i gang med integrering og sitt liv
her, ikke pålegges å «glo i veggen» på et statlig mottak i måned
etter måned mens saken behandles. Passiv venting er ødeleggende
for mental helse, bryter ned pågangsmot og vanskeliggjør integrering.
Endringer i rutinene ved registrering hos PU, som miniregistrering,
har svært uheldige konsekvenser for de mindreårige som blir værende
uten verge over en lengre periode. Noen er uten verge helt fram
til asylintervjuet, noe som er en stor trussel mot deres rettssikkerhet.
Dette er dessuten lovstridig. Det skaper også forvirring og problemer
for mottakene. Mangelfull registrering kan også føre til at mindreårige
blir skilt fra slektninger de har reist sammen med. Uten verge er
det praktisk talt umulig å følge opp disse sakene.
Det frivillige arbeidet med integrering og aktivitetstilbud på
mottakene må styrkes kraftig.
Ved å gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse vil mange mennesker
kunne starte jakten på en jobb raskere og kunne forsørge seg selv
på et tidligere tidspunkt. Integrering gjennom arbeid er en svært god
metode.
I tillegg bør man tidlig tilby praksisplasser, språk- og fagopplæring
for yrker der Norge forventer økt behov for arbeidskraft, for eksempel
innen pleie- og omsorgssektoren. Universiteter og høyskoler bør
tilby ekstra studieplasser. Det vises for øvrig til Dokument 8:15
S (2015–2016).
Å beherske språket i det samfunnet en bor i, er en forutsetning
for å klare seg godt. Språket er nøkkelen til kontakt med andre,
til vennskap, forståelse av kultur og for å kunne fungere i en jobb.
Introduksjonsordningen må revideres, gjøres mer individtilpasset
og kvalifiserende. Ikke alle trenger introduksjonsprogram. Noen
trenger lengre tid, andre trenger ikke introduksjonsprogram i det
hele tatt. Personer med fagbrev, høyere utdannelse eller andre kvalifiserende
ferdigheter trenger ikke å gjennomgå et toårig introduksjonskurs.
De bør heller gis hjelp til å komme seg fortest mulig inn i arbeidslivet.
Mange er ganske klare for arbeidsmarkedet allerede mens de sitter
på asylmottak, andre trenger ulike typer kvalifisering og oppfølging.
Det kommer mange arbeidsskapere. Derfor må etablererkompetansen
økes og oppmuntres.
Oppholdstiden i mottak må gjøres så kort som mulig, jf. forslaget
om ny bosettingsordning i representantforslag fra stortingsrepresentantene
Audun Lysbakken og Karin Andersen om et nytt system for bosetting
av flyktninger (Dokument 8:1 S (2015–2016)). Rask bosetting er mye
rimeligere, og kommunene kan nyttiggjøre seg pengene til integrering mye
bedre. Tiden på mottak må fylles med språkopplæring og aktiviteter
for å sikre en god integrering fra dag én. Penger bevilget inn i
mottaksdrift må brukes til å oppfylle kontraktenes krav om bemanning,
kvalitet og aktiviteter. Nå som utgiftene er så høye, er det ikke
rom for at mottaksdrift skal være et forretningsområde med store
fortjenester til private driftsoperatører.
Det må opprettes et uavhengig tilsynsorgan for asylmottaksdriften.
I dag kontrollerer Utlendingsdirektoratet (UDI) mottakene selv,
og god kontrollpraksis tilsier at det bør legges til noen som ikke
selv er en del av kontraktsprosessen.
Over 5 000 personer har fått opphold i Norge, men bor fortsatt
på asylmottak fordi de ikke har fått tildelt en bosettingskommune.
Stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Karin Andersen fra Sosialistisk
Venstreparti har fremmet forslag om en ny, rask bosettingsordning
for å forhindre lange, kostbare og passiviserende opphold i mottak.
Da kan en sikre at integrering kan starte raskt i samarbeid med det
lokalsamfunnet flyktningene skal bo i, jf. Dokument 8:1 S (2015–2016).
Endringene må stimulere flyktningenes evne til å ta vare på seg
selv. Flere bør, med enkelte geografiske begrensninger, selv kunne
velge bostedskommune og bygge egne nettverk for å finne bolig og
jobb for å unngå «ghettofisering» til enkelte kommuner og bydeler.
Boligmangel blir av mange kommuner brukt som argument mot bosetting
av flyktninger. Uten å etablere a- og b-lag må også flyktninger
regne med å bruke noen år i arbeidslivet før de oppnår vanlig norsk
bostandard.
Arbeid og språkkunnskaper er nøkkelen til å bli en aktiv deltaker
i samfunnet. Det er viktig at så mange som mulig kan forsørge seg
selv raskt gjennom ærlig arbeid. Derfor er det viktig å utvide muligheten til
midlertidig arbeidstillatelse. Ved identitetstvil i saker der det
ikke er mistanke om alvorlig kriminalitet eller terrortilknytning,
er det viktig å finne fram til ordninger som kan fastslå en identitet
og at en kan få midlertidig arbeidstillatelse, bankkort og skattekort på
denne identiteten. Dette kan gjøres ved bruk av eksempelvis irisidentifikasjon,
et system som er under utvikling i EU. Ved å gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse
vil mange mennesker kunne starte jakten på en jobb raskere. Det
trengs en flerpartsavtale om arbeid mellom staten, kommunene og
partene i arbeidslivet der en kan tilby praksisplasser, språk- og fagopplæring.
LO og NHO har foreslått en rekke tiltak, og de bør følges opp. Det
er viktig at en nå fanger opp behovet for arbeidskraft i yrker der
Norge forventer økt behov framover, for eksempel innen pleie- og
omsorgssektoren.
Kontantstøtten bidrar til å sementere foreldede kjønnsroller
og til å holde mor vekk fra arbeid og opplæring. I tillegg betales
familien for at barnet ikke skal gå i barnehagen, noe som er svært
uheldig fordi barn lærer språk automatisk i tidlige barneår, og
fordi barnehagen er en meget god integreringsarena for barn og foreldre.
Det er helt avgjørende at frivilligheten og sivilsamfunnet tar
del i og får arbeidsbetingelser som gjør at de kan ta større ansvar
for integrering lokalt. Videre er det svært viktig at myndighetene
inngår langsiktige avtaler med frivillige organisasjoner slik at
innsatsen kan være organisert, koordinert og stabil over tid. Frivillig
sektor må også bli en del av flerpartssamarbeidet om arbeid omtalt
under angjeldende punkt i dette forslaget.
Kulturaktiviteter og idrett er gode integreringsarenaer der ulike
mennesker kan gi ulike uttrykk, der det blir sett på som positivt.
Mange innvandrere kommer fra kulturer som bruker sine nasjonale/tradisjonelle
kulturuttrykk som sang og dans og liknende, mye i sosiale sammenhenger.
Der dette kan kobles aktivt opp mot lokalt kulturliv, fungerer det
veldig bra, som for eksempel i Vinje i Telemark.
Å hjelpe unge mennesker som står i fare for å bli farlig radikalisert,
enten det er til kriminelle eller religiøse/politiske miljøer, er
en kontinuerlig oppgave. Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig
ekstremisme må følges opp med egne budsjettmidler og må gjennomføres
i alle politidistrikt.
Det er viktig at metoder som SaLTo, samarbeidsmodellen til Oslo
kommune og Oslo politidistrikt for å forebygge kriminalitet og rusmisbruk
blant barn og unge, etableres i alle politidistrikt og blir en gjennomgående
arbeidsmetode.
Det er også svært viktig at ordningen med SLT-koordinator (Samordning
av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) fungerer i alle kommuner.
Kompetanse som bygges opp, må sikres og bevares. Tiltakene kan
ikke bare drives som prosjekt, som nå. Da går viktig kompetanse
tapt. Dette er en løpende oppgave av varig karakter. Det vil hele
tiden dukke opp slike miljøer, enten de er politiske, rent kriminelle
eller med religiøs forkledning. Det er derfor behov for langt sterkere
innsats mot marginalisering og radikalisering ute i lokalsamfunnene.
En må være særlig oppmerksom på barn og unge som er utsatt for
mobbing, omsorgssvikt og vold. Kompetansen på dette arbeidet må
bygges opp mange steder og ikke tas ad hoc ved at prosjekter etableres
og legges ned når prosjektperioden er over selv om de fungerer godt.
Radikalisering er heller ikke et storbyfenomen. Kunnskapen om hvordan
man kan nå og finne en utvei for mennesker som involverer seg i ekstreme
miljøer, må utvikles og være tilgjengelig i hele landet. For eksempel
har prosjekter som drives av ulike frivillige organisasjoner klart
å utfordre flere fra å reise ut som fremmedkrigere. Slike prosjekt
må sikres lengre finansiering enn ett år av gangen. Derfor må regjeringen
etablere varig finansiering av både forebyggende tiltak og Exit-tiltak
slik at arbeidet kan drives langsiktig.
Barna som kommer til Norge, må behandles som norske barn. De
forpliktelsene hviler på oss gjennom Barnekonvensjonen og ulike
lovbestemmelser. Det er viktig at disse barna raskt finner fotfeste
her, blir trygge og kan legge planer for ei selvstendig framtid i
Norge. Mange av barna er traumatiserte og har mistet all tillit
til voksne og myndigheter. Det er derfor krevende, men mulig å gjøre
en langt bedre jobb for at de etter hvert skal kunne fungere som
gode samfunnsborgere her. Barneombudet og flere organisasjoner som
arbeider med enslige mindreårige asylsøkere, som Redd Barna, NOAS
og Norsk Folkehjelp, har kommet med bekymringsmeldinger om forholdene
for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Bekymringsmeldingene
går særlig på for lite bemanning og dårlig barnefaglig kompetanse.
Bemanningen må økes kraftig, den barnefaglige kompetansen i hele
forvaltningen og mottakskjeden må styrkes, vergeordningen forsterkes
og det må etableres ordninger med norsk fadder som kan være en stabil
veileder i hverdagen over lengre tid. Unge må inkluderes i positive
miljøer, hvis ikke fanges de lett opp av negative miljøer. Fordi
de har for få voksne personer å ty til og er ensomme, kan de lettere
bli offer for overgripere og også bli rekruttert til kriminalitet.
Disse barna er desperat alene og redde. De fleste av dem har opplevd
svært dramatiske hendelser, traumatiske tap og framtiden er totalt
utrygg. Det er svært viktig at voksne menn som kan være gode forbilder for
mannsrollen i et likestilt samfunn blir rekruttert til slike fadderoppgaver
for de mange guttene som kommer. Disse barna trenger det Odd Nordstoga
synger så treffende om, nemlig «En bæssfar i livet sku alle ha».
Ungdomsorganisasjoner bør også involveres direkte lokalt for å bistå
med nettverk og utfoldelsesmuligheter.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen umiddelbart
sørge for betydelig raskere saksbehandling av asylsøknader som gjelder
asylsøkere som mest sannsynlig får opphold.
2. Stortinget ber regjeringen sette i gang et prosjekt med
forenklet prosedyre i klare innvilgelsessaker basert på forslag
fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).
3. Stortinget ber regjeringen innføre irisidentifikasjon
som system, der det ved identitetstvil fastsettes en identitet som
en kan gi midlertidige tillatelser på.
4. Stortinget ber regjeringen sikre at asylsøkende kvinner
som har vært utsatt for overgrep, må fanges opp raskt og at disse
sakene behandles av ansatte i forvaltningen som innehar nødvendig kompetanse
på virkningene av vold. Det må sikres at disse kvinnene og barna
får trygge, skjermede botilbud i mottakene og får trygg bosetting i
kommunen.
5. Stortinget ber regjeringen umiddelbart styrke den barnefaglige
kompetansen i hele mottakskjeden.
6. Stortinget ber regjeringen sørge for at verge- og tolketjenesten
fungerer og har tilstrekkelig kapasitet fra ankomst.
7. Stortinget ber regjeringen sikre at kompetanse hos søkerne
registreres og kartlegges raskt i asylsøknadsprosessen.
8. Stortinget ber regjeringen gi asylsøkere midlertidig
arbeidstillatelse så fort de er registrert.
9. Stortinget ber regjeringen sørge for raskere saksbehandling
av familiegjenforeningssaker.
10. Stortinget ber regjeringen revidere introduksjonsordningen
slik at den gjøres mer individtilpasset og kvalifiserende.
11. Stortinget ber regjeringen sikre at språkopplæringen
for minoritetsspråklige starter raskt og i større grad kombineres
med arbeid, jf. Dokument 8:15 S (2015–2016) om nødvendige regelendringer
og tiltak for å sikre flere minoritetsspråklige formell utdanning
og arbeid raskt.
12. Stortinget ber regjeringen øke antall timer norskopplæring
i asylmottak for personer som venter på asylsøknaden. Frivillige
organisasjoner må gis økt støtte for å organisere ytterligere norskopplæring.
13. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til endringer
i regelverket slik at all grunnleggende kvalifisering kan tas innenfor
introduksjonsprogrammet.
14. Stortinget ber regjeringen koble introduksjonsprogrammet
til Jobbsjansen for kvinner.
15. Stortinget ber regjeringen koble mentorer fra næringslivet
tidligere inn i introduksjonsprogrammet.
16. Stortinget ber regjeringen utvikle samarbeid med attføringsbransjen
i introduksjonsoppleggene, særlig når det gjelder språk og arbeid.
17. Stortinget ber regjeringen innføre en ny tilskuddsordning
med utviklingsmidler for å styrke kommunenes arbeid med introduksjonsprogram og
opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
18. Stortinget ber regjeringen sørge for at universiteter
og høyskoler utvikler særlige opplegg for raskt å kunne bistå kvalifiserte
innvandrere slik av de kan bruke sin utdanning i Norge, for eksempel
gjennom å knytte norskopplæringen mer til den utdanning personen
allerede har. Desentraliserte studietilbud må utvikles og tas i
bruk lokalt.
19. Stortinget ber regjeringen sørge for at universiteter
og/eller høyskoler utvikler et større program for etablererkunnskap/-utdanning
som en del av introduksjonsordningen og som videreutdanning. Det
må lages en egen handlingsplan for etablerervirksomhet blant innvandrere,
herunder egnede finansieringsordninger for etablerere.
20. Stortinget ber regjeringen endre regelverket og sørge
for at mottaksdrift i hovedsak drives av kommuner og frivillige
organisasjoner, og kobles raskt opp mot kommunenes integreringsarbeid.
21. Stortinget ber regjeringen sikre at alle barn under skolealder
i asylmottak får rett til barnehageplass.
22. Stortinget ber regjeringen sikre at det inngås forpliktende
avtaler med frivillig sektor for systematisk samarbeid om tiltak
for en god integrering i lokalsamfunnet av beboere på asylmottak,
herunder for eksempel koordinere språkopplæring fra frivillige,
aktivitetstilbud for både voksne og for barn og flyktningguider.
23. Stortinget ber regjeringen sørge for at mer av driften
i asylmottak legges opp som medansvar for beboere. Arbeidet må ledes,
og det må sikres mot utnytting og overgrep.
24. Stortinget ber regjeringen etablere en uavhengig tilsynsordning
for asylmottaksdrift.
25. Stortinget ber regjeringen sørge for at integreringsprosessen
starter med en kompetansekartlegging. Kartlegging vil danne grunnlag
for bedre planlegging av bosettings- og integreringsløp, samt for
individuell oppfølging også i mottakene.
26. Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunene/Nav
har tilgang på kompetansekartleggingen og at den brukes aktivt fra
dag én.
27. Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunenes utgifter
dekkes 100 pst. gjennom økt integreringstilskudd så fort ny bosettingsordning
er på plass.
28. Stortinget ber regjeringen sørge for at det anskaffes
boligmoduler for å sikre boliger til alle som skal bosettes. Boligmodulene
må fortrinnsvis etableres i et mindre antall på hver lokasjon. Boligmodulene
som tas i bruk, må lett kunne flyttes på og tas i bruk som studentboliger
i ettertid.
29. Stortinget ber regjeringen forsterke Husbankens låne-
og tilskuddsordninger for vanskeligstilte.
30. Stortinget ber regjeringen utrede suksesskriteriene
for flerkulturell rekruttering i offentlige og private virksomheter.
31. Stortinget ber regjeringen etablere et hurtigsporsystem
for forhåndsgodkjente bedrifter som kan gis tilskudd til opplæring,
arbeid og språkopplæring for flyktninger.
32. Stortinget ber regjeringen sikre at universiteter og
høyskoler kan tilby ekstra studieplasser til bosatte som trenger
det for å få nyttiggjort seg sin opprinnelige utdanning.
33. Stortinget ber regjeringen utvikle etablererutdanning
som en større del av introduksjonsordningen og andre tiltak som
kan stimulere til entreprenørskap blant flyktninger og innvandrere.
34. Stortinget ber regjeringen etablere flere tiltaksplasser
og samarbeid med blant annet attføringsbransjen i praktisk kvalifisering
og arbeidstrening.
35. Stortinget ber regjeringen etablere rekrutteringsordninger
i universitets- og høyskolesektoren for dem som har høyere kompetanse.
36. Stortinget ber regjeringen gjøre ordningen med gratis
kjernetid i barnehage og SFO til en generell ordning, slik at ordningen
blir landsdekkende.
37. Stortinget ber regjeringen aktivt arbeide for å øke andelen
ansatte med minoritetsbakgrunn i offentlige etater.
38. Stortinget ber regjeringen sikre at ansatte i offentlige
etater, herunder Nav, har god flerkulturell kompetanse.
39. Stortinget ber regjeringen vurdere om og hvordan arbeidsinnvandringen
til Norge kan reduseres i perioder hvor svært mange flyktninger
skal integreres i det norske arbeidsmarkedet.
40. Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding
om arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, i lys
av de forsterkede utfordringene som kan komme når et høyt antall flyktninger
skal integreres i arbeidsmarkedet.
41. Stortinget ber regjeringen avvikle kontantstøtten.
42. Stortinget ber regjeringen inngå langsiktige avtaler
med frivillig sektor om integreringsarbeid og ta initiativ til at
kommunene inngår avtaler lokalt.
43. Stortinget ber regjeringen inngå avtaler med frivillige
organisasjoner for å sikre flere flyktningguider. Særlig gjelder
dette enslige mindreårige som trenger stabile veiledere over lang
tid.
44. Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan finansiering
av kulturliv og idrett i kommunene kan innrettes for å lage viktige
møteplasser for integrering.
45. Stortinget ber regjeringen finansiere handlingsplanen
mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
46. Stortinget ber regjeringen forsterke finansieringen
slik at både forebyggende tiltak mot radikalisering og ekstremisme
og ulike Exit-tiltak sikres langsiktig finansiering.
47. Stortinget ber regjeringen sørge for at verktøy og metoder
for systematisk forebyggende arbeid mot radikalisering og ekstremisme
blir tatt i bruk i alle politidistrikt.
48. Stortinget ber regjeringen øke bemanningen i asylmottak
gjennom en fire – femårig opptrappingsplan i tråd med forslag i
Bergeutvalget (2011) og Lidén (2013) om en minimumsbemanning på
ett årsverk per barn, det vil si omtrent én ansatt per tre barn
til enhver tid på døgnet, hvor minst halvparten har barnefaglig
kompetanse etter samme definisjon som i omsorgssentrene.
49. Stortinget ber regjeringen forsterke vergeordningen
og sette et lavere tak på antall klienter en verge kan ha.
50. Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å opprette SOS
barnebyer i Norge for asylbarn som kommer alene, og lage en plan
for økt bruk av folkehøyskolemodellen for flere enslige mindreårige
asylsøkere.
51. Stortinget ber regjeringen i samarbeid med frivillig
sektor opprette egne fadderordninger for unge asylsøkere.
15. desember 2015