Bakgrunn
Norge er et stort og langstrakt
land hvor store deler av befolkningen bor spredt rundt omkring i
hele landet. Totalt sett er det nesten 11 000 km med riksveier i
Norge mens det er omtrent fire ganger så mye fylkesveier, ca. 45 000
km. I tillegg kommer over 42 000 km med kommunale veier. Det sier
seg selv at med et så stort nettverk av veier så er kostnadene med
å sikre myke trafikanter veldig høye.
Det er bred enighet
om null-visjonen i Norge. For å redusere alvorlige ulykker er det
avgjørende viktig å sikre myke trafikanter. Sykkel- og gangveier
er viktig for trafikksikkerheten, men det er også viktig i et folkehelseperspektiv.
Det er en kjent utfordring at behovene for sykkel- og gangveier
er vesentlig større enn de økonomiske rammene til dette arbeidet.
Områder hvor det
bor flest innbyggere og er mest trafikk, som byer og tettbygde strøk,
har blitt prioritert først, mens store deler av distriktene fortsatt
mangler tilstrekkelig med sykkel- og gangveier.
Hovedgrunnen til
at det blir bygd for lite sykkel- og gangveier er at kostnadene
er for høye. Årsaken til at kostnadene er for høye, er Statens vegvesen
sine rigide håndbøker og stivbente regler som stiller altfor strenge krav
til eksempelvis bredde og stigning. Forslagsstillerne mener at i
dag prioriteres unødig strenge regler fremfor trafikksikkerhet og
folkehelse. Alt er bedre og tryggere enn å gå og balansere på veiskulderen.
Det viktigste må være å sørge for at myke trafikanter slipper å
gå i veien.
Dagens strenge og
firkantede regelverk gjør at mange lokalsamfunn fortsatt mangler
sikre sykkel- og gangveier. Myke trafikanter må ferdes langs sterkt
trafikkerte veier med mye gjennomgangstrafikk.
Enkelte lokalsamfunn
har allerede på eget initiativ tatt ansvar for å bygge ut med enklere
og billigere løsninger, hvor de har bygd på dugnad og ikke har fulgt
Statens vegvesen sine rigide håndbøker. Til glede for lokalbefolkningen
fungerer de enklere variantene helt perfekt. Statens vegvesen har
dessverre vært lite imøtekommende med å endre regelverket eller
med å kunne gi unntak til å bygge enklere og billigere. Følgelig
er det veldig få enklere utgaver av sykkel- og gangstier i Norge. De
mest kjente er langs E136, den såkalte Lesjamodellen og langs fv.
216 fra Moelv til Sjusjøen.
Løsningen på dette
er å endre håndbøkene slik at det kan bygges mer sykkel- og gangvei
for skattepengene. Det er eksempelvis ikke nødvendig å ha hele 3
meter brede sykkel- og gangveier med strenge krav til stigning, avstand
til bilvei og fast dekke. I mange tilfeller vil en gruset tursti
som kan følge terrenget, være tilstrekkelig. I Danmark bygges det
2,5 meter brede sykkelveier hvor kapasiteten er flere tusen syklister
i timen. I Norge bygger vi 3 meter brede sykkelveier for kanskje
noen titalls syklister i døgnet. I sentrale strøk bygges det nå
i hele 5–6 meters bredde, bare til noen få hundre syklister i døgnet.
Forslagsstillerne
ønsker mer trafikksikkerhet og bedre folkehelse for skattepengene.
Dagens håndbøker må endres slik at det åpnes for å kunne bygge enklere
og billigere sykkel- og gangveier langs veinettet i Norge.