Bakgrunn
De statlige planretningslinjene
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, fastsatt ved
kgl. res. av 26. september 2014, og oppfølging av disse gir i dag stramme
føringer for hvordan lokalsamfunn skal utvikle seg rundt omkring
i landet. Dette skaper store utfordringer mange steder med uheldige
følgekonsekvenser.
I planretningslinjenes
målformulering heter det bl.a. at «utbyggingsmønster og transportsystem
bør fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder». Kommunenes mulighet
til å planlegge sitt eget lokalsamfunn ut fra lokale behov kommer
i skyggen av dette. Hensynet til en balansert utvikling mellom bygd
og by nevnes ikke. Hensynet til ivaretakelse av dyrka mark og friområder
nevnes heller ikke som et overordna mål. Jordvern nevnes bare i underkapittel,
og da i den forbindelse at jordvernet må balanseres mot storsamfunnets
behov.
Dagens statlige planretningslinjer
er en brekkstang for kraftig sentralisering. I spredtbygde områder
blir det lagt sterke begrensninger på videre utvikling, noe som kan
bidra til å forsterke en allerede negativ befolkningsutvikling med
nedlegging av offentlige tjenestetilbud som skoler og barnehager.
I folketette områder bidrar retningslinjene til forsterket press
om bl.a. nedbygging av dyrka mark og friområder i nærheten av kollektivknutepunkter
og ytterligere press på en allerede overbelastet offentlig infrastruktur.
Planretningslinjene bidrar dermed til en dårligere lokal planlegging
i kommunene fordi staten i for stor grad fratar lokalpolitikerne
muligheten til avveie viktige hensyn og finne løsninger som er til
beste for den enkelte kommune.
De statlige retningslinjene
bidrar mange steder til sterk sentralisering innad i kommunene.
I Akershus ser man dette tydelig. De statlige planretningslinjene
har gjennom den eksisterende regionale planen for Oslo og Akershus
blitt konkretisert til en 80/20-regel, som innebærer at minimum
80 pst. av bolig- og arbeidsplassveksten i kommunen skal skje innenfor
prioriterte vekstområder. I kommuner med regionale byer skal minimum
90 pst. av bolig- og arbeidsplassveksten i kommunen skje innenfor
prioriterte vekstområder. Dette medfører at svært mye av veksten
konsentreres rundt et fåtall steder, mens store områder får svært
begrenset rom for utvikling.
Dette hindrer også
kommunene i arbeidet med å trekke til seg flere innbyggere. Mange
ønsker å flytte ut av byene og de største tettstedene. Det som motiverer
dem, er mulighetene til å få bedre plass både i og utenfor hjemmet
(gjerne hus og hage), bedre oppvekstmiljø for barn og unge og ikke
minst tilgangen til naturskjønne omgivelser og et rikt friluftsliv.
De spredtbygde kommunene kan ofte tilby dette, men samtidig presses
de til å utvikle kommunene for at de i størst mulig grad skal ligne
på en by eller et større tettsted. Med andre ord: Attraktiviteten svekkes
og stedsegne fortrinn forblir ubenyttet.
Aurskog-Høland kommune,
som er sammensatt av fem tidligere kommuner med ett, to eller tre
tettsteder hver, utgjør nærmere en fjerdedel av Akershus i areal.
Likevel skal 80 pst. av veksten styres mot ett tettsted i kommunen,
Bjørkelangen. I Enebakk får man ikke lov til å utvikle tettstedet
i Kirkebygda, enda det er administrasjonssenteret i kommunen og
det geografiske sentrum i bygda. Tilsvarende eksempler finner man
ulike steder i landet. Ifølge NRK 26. mai 2020 fortviler den politiske
ledelsen i Melhus kommune over at de til stadighet får nei til å
etablere nye boligfelt i kommunen. Årsaken er at Melhus er del av
byvekstavtalen som sier at kommunen ikke kan gjøre noe som bidrar
til økt biltrafikk inn mot Trondheim. I Byggmesteren 01/21 trekkes Sirdal
og Rødøy kommuner frem som eksempler på distriktskommuner som er
villige til å strekke seg langt for at folk kan bosette seg der
de vil, selv om det er i strid med den nasjonale knutepunktstrategien.
I Sirdal ligger arbeidsplasser og næringsvirksomhet spredt i den
langstrakte kommunen, og daglig leder i Sirdal Resort, Øystein Tjørhom,
uttaler til Byggmesteren 01/21 at:
«Vi trenger spredt
bosetting for at ansatte skal ha kort vei til jobben!»
Det er åpenbart at
statlige planretningslinjer i dag er en tvangstrøye for mange kommuner,
som hindrer lokal utvikling og svekker muligheten for folkevalgt
styring i lokalsamfunnene. På samme måte bidrar det ensidige ønsket
om å prioritere visse vekstområder til at dyrka mark blir nedbygd
i stort omfang i tilknytning til disse.
8. januar 2021 sendte
kommunal- og moderniseringsministeren og landbruks- og matministeren
et felles brev til landets kommuner om jordvern og FNs bærekraftsmål,
der det blant annet står at:
«Bevaring av dyrket
mark er en nasjonal interesse. For å oppnå styrket beredskap og
matsikkerhet må vi ta vare på jordbrukets produksjonsressurser over
hele landet. Vi har tillit til at kommunene følger opp jordvernstrategien
og bidrar til å redusere omdisponering av dyrket mark.»
Problemet er imidlertid
at kommunene i mange situasjoner overprøves av statlige myndigheter
når de prøver å oppfylle målsettingene om ivaretakelse av jordvern.
Brevet fra statsrådene ble heller ikke fulgt opp av regjeringen
med noen konkrete endringer, verken i de statlige planretningslinjene
eller i annet lov- og planverk, for å styrke jordvernets stilling.
Tettstedene på den
norske landsbygda ligger fra gammel tid av der kommunikasjonsårer
møttes sentralt i bygdene. Svært ofte ligger slike bygdesentre midt
i bygdenes beste jordbruksområder. Kommuner som prøver å skjerme
matjorden ved å legge boligfelt utenom kollektivknutepunkt, blir
møtt med krav til fortetting og forbud mot spredt boligbygging.
I stedet for å bidra
til å forsterke dagens sentralisering burde planretningslinjene
gi klare føringer om å legge til rette for vekst og utvikling i
hele Norge og styrke lokale folkevalgtes mulighet til å forme sitt
lokalsamfunn på lokal premisser. Dette vil bidra til en mer balansert
og lokalt forankret utvikling mellom bygd og by, og bidra til vekst
og utvikling i områder med svak eller negativ befolkningsutvikling,
samtidig som man vil kunne bidra til å dempe pressproblemene i sentrale
områder.