Bakgrunn

Retten til arbeid står sterkt i Norge og er et bærende prinsipp i den moderne samfunnsforståelse. Det å kunne forsørge seg selv og sin familie gjennom ærlig arbeid så sant man helsemessig er i stand til det, er viktig både for samfunnet og for den enkeltes selvfølelse.

Arbeid er en grunnleggende menneskerettighet, vernet både i Verdenserklæringen om menneskerettigheter, i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og i Grunnloven. I Grunnloven § 110 slås det fast at:

«Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.»

Ureturnerbare asylsøkere får etter en praksisendring i 2011 ikke lenger lov til å ta arbeid. Det er imidlertid fra juridisk hold blitt satt spørsmålstegn ved om dette står seg mot menneskerettslige skranker, menneskerettighetsloven og Grunnlovens bestemmelser. Flere har også kritisert praksisen ut fra grunnleggende kristne og humanistiske prinsipper og vist til den uholdbare situasjonen for personer som ikke har fått innvilget asyl, men som oppholder seg i landet fordi de av ulike grunner ikke kan returnere eller returneres til sitt opprinnelsesland.

I alle tilfeller er det god grunn til å se på hvordan man kan sikre reelt ureturnerbare asylsøkere – eller asylsøkere som det ikke er mulig for norske myndigheter å tvangsreturnere – en klar rett til å ta arbeid så lenge de oppholder seg her i landet. Ved å gi disse menneskene mulighet til arbeid vil man oppnå at de selv kan bidra både til samfunnet og til å kunne brødfø seg selv og eventuell familie. Forslaget vil også føre til at flere kan komme raskere i arbeid, noe som igjen vil føre til bedre og raskere integrering av de som får oppholdstillatelse.