Bakgrunn
Politiloven § 14
første ledd nr. 8. gir adgang til kommunale tiggeforbud. Dette alternativet
ble tilføyd i 2014, jf. Prop. 83 L (2013–2014) og Innst. 275 L (2013–2014).
Lovligheten av et forbud mot tigging ble vurdert opp mot menneskerettighetene,
og Justis- og beredskapsdepartementet fant at forslaget ikke var
i strid med Den europeiske menneskeretttskonvensjon (EMK). Det ble
vist til at det ikke fantes praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol
(EMD) som var direkte relevant for et forbud mot eller regulering
av tigging.
I januar 2021 ble
Sveits felt i EMD for brudd på EMK for å straffeforfølge tiggere,
jf. Lăcătus v. Switzerland. EMD slår fast at tigging kan være livsgrunnlaget
for mennesker i en sårbar situasjon som da har en rett, iboende
i menneskeverdet, til å kunne forsøke å møte sine grunnleggende
behov ved å be om penger ved å tigge.
EMD konstaterte krenkelse
av artikkel 8 – retten til respekt for privatliv og familieliv.
I departementets vurdering av det norske tiggeforbudet, jf. Prop.
83 L (2013–2014), vurderes bare lovligheten opp mot artikkel 10, som
beskytter retten til ytringsfrihet, og ikke særskilt artikkel 8.
I Politidirektoratets
rundskriv, jf. RPOD-2018-2 § 2-4, er det regulert hvordan de lokale
hjemlene for tiggeforbud skal utformes. Politiloven § 30 fastsetter
straff med bøter eller fengsel inntil tre måneder for den som overtrer
bestemmelser gitt i medhold av § 14. Dette medfører i likhet med
de sveitsiske reglene at en person som tigger, kan bøtelegges eller
fengsles for å tigge dersom det foreligger et kommunalt tiggeforbud.
I lys av denne dommen
er det mye som taler for at den norske bestemmelsen også er i strid
med EMK. Uavhengig av den juridiske vurderingen mener forslagsstillerne
det ikke finnes tilstrekkelige grunner for å forby det å tigge.
I 2005 besluttet
et samlet storting å oppheve tiggeforbudet, med bakgrunn i blant
annet at fattigdom må møtes med andre virkemidler enn straff. I
Innst. O. nr. 10 (2005–2006) uttalte en samlet justiskomité blant
annet:
«Komiteen
viser til at det under behandlingen av ny generell del av straffeloven
i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), er lagt til grunn at skadefølgeprinsippet
bør være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering. Som departementet
legger vekt på i sin begrunnelse for lovforslaget, bør handlinger
som i vår tid ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade,
avkriminaliseres.
Komiteen viser til
at høy levestandard og godt utbygde velferdsordninger har gjort
at tigging har vært et lite problem de siste tiår. Dette til tross
for at antallet som ber forbipasserende om penger, de siste årene
har økt noe i de største byene. Komiteen vil i likhet med departementet
fremheve viktigheten av at tigging avkriminaliseres først og fremst
av hensyn til at de som tigger ofte er i en vanskelig livssituasjon.
Komiteen viser til at for å unngå at medmennesker skal tigge er
det et viktig mål å redusere fattigdom. Videre vil komiteen vise
til at det bør benyttes sosialpolitiske virkemidler, ikke kriminalpolitiske,
for å gjøre noe med utfordringen knyttet til tigging.»
Så vidt forslagsstillerne
vet, er det etter at Sola kommune opphevet det lokale tiggeforbudet,
kun Bjørnafjorden kommune som fremdeles har et kommunalt tiggeforbud.
Det at kun et av landets 356 kommuner har et slikt lokalt forbud,
er et sterkt uttrykk for at det ikke er et behov for å møte dem
som tigger, med forbud.
Når forbudet i realiteten
er sovende og det ikke finnes tilstrekkelig begrunnelse for det,
er det heller ikke forsvarlig å ha slike lovbestemmelser. Forslagsstillerne mener
det ikke er nødvendig eller riktig med adgang til kommunale tiggeforbud.