I den gamle stortingssalen måtte pressen sitte på galleriet sammen med andre tilhørere. Fra et møte i den gamle stortingssalen i Christiania Katedralskole, maleri av Mattias Stoltenberg. Foto: Nasjonalmuseet/Stortinget.

I den gamle stortingssalen måtte pressen sitte på galleriet sammen med andre tilhørere. Fra et møte i den gamle stortingssalen i Christiania Katedralskole, maleri av Mattias Stoltenberg. Foto: Nasjonalmuseet/Stortinget.

Den politiske pressens barndom

En av de viktigste bestemmelsene i Grunnloven fra 1814 var paragraf 100, som sikret trykkefriheten. Den fastslo at «Trykkefrihed bør finde sted», og videre at «Frimodige Yttringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte».

Det var et utbredt krav at trykkefriheten skulle sikres i 1814, etter tiår med sensur og kontroll av det trykte ord – og på 1700- og 1800-tallet betydde det at det ikke var full ytringsfrihet. Selv om pressen fikk føle på uvilje fra konge og regjering etter 1814, hadde den frie pressen i de fleste henseender blitt sikret ved paragraf 100.

Et ærligt Echo fra Galeriet, om det Mærkeligste af hvad der passerer i Thinget,

der er Alt, hvad man i det Hele kan love.

I 1821, på det tredje Stortinget, lovte redaksjonen i avisen Morgenbladet at de skulle trykke referater fra stortingsmøtene.

Den 12. februar 1821 trykket avisen Morgenbladet sitt manifest hvor de erklærer at de skal rapportere fra Stortingets debatter. Faksimile hentet fra Nasjonalbiblioteket.

Dette innledet pressens arbeid med å referere fra den politiske debatten, slik at den kunne leses av alle som ikke hadde anledning til selv å sitte på galleriet til stortingssalen i Christiania, dagens Oslo.

De Efterrettninger, jeg har læst i de offentlige Blade, ere heel ufuldstændige, ja selve
Storthings-Efterretningerne vare mig aldrig tilfredsstillende, da de kun ere Extracter,
der aldrig sætte os Landmænd ind i den Aand, der hersker i Thinget.

Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde også vært opptatt av offentlighetens informasjonsrett, og Grunnloven bestemte at «Storthinget holdes for aabne Døre og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken». Med et Storting som besto av folkevalgte representanter fra hele landet var det behov for rapporter fra det som skjedde, det som ble debattert og vedtatt. Selv om Stortingets forhandlinger skulle offentliggjøres tok dette lang tid, og debattene, det som ble sagt fra Stortingets talerstol, ble ikke gjengitt.

Behovet for en politisk presse hadde allerede fra 1814 blitt påpekt, men det var begrenset hvor mange aviser og tidsskrifter som ble utgitt og som kunne ta på seg en slik oppgave. Det var imidlertid flere kortvarige forsøk på aviser som skulle prege den pågående politiske debatten. Avisene Morgenbladet, utgitt fra 1819, og Patruillen, som ble utgitt i perioden 1824 til 1832, var de første avisene som trykte referater fra Stortingets møter. Avisene søkte også Stortinget om å få mulighet til å se Stortingets protokoller, og dermed få referert enda grundigere på 1820-tallet.

Utover på 1830-tallet kom det flere aviser og tidsskrifter til, og det har blitt hevdet at avisene som politiske aktører ble tydeligere, da den regjeringsvennlige Den Constitutionelle startet opp med en klar politisk profil. Samtidig som Morgenbladet profilerte seg som en opposisjonsavis finner vi også mer agiterende aviser, hvor Statsborgeren fra 1831 var den mest radikale i denne perioden. Statsborgeren ble tilslutt nedlagt etter at dens grunnlegger blant annet ble dømt for æreskrenkelser av embetsmenn som ble anklaget for å utnytte embetet sitt. En av Statsborgerens journalister var Henrik Wergeland, sammen med Sylvester Sivertson.

Sylvester Sivertson (1809–1847) var redaktør for de første Stortings-Efterretninger fra stortingssesjonen i 1836–37. Portrett hentet fra Riksantikvarens portrettarkiv.

Sylvester Sivertson ble en ledende journalist tilknyttet den «patriotiske opposisjon» og bonderepresentantene som han samarbeidet med. Han skulle senere få ansvaret for referatene i Morgenbladet, og sto også bak utgivelsen Stortings-Efterretninger, som dekket Stortinget i 1836 og 1837, samt riksrettssaken mot Severin Løvenskiold. Dette er første gang noe som ligner referater ble samlet og publisert som én utgivelse, delvis finansiert av Stortinget etter forslag fra bondepolitikeren Ole Gabriel Ueland.

Avisene refererte fra møtene i salen, men de ønsket også å påvirke hvilke personer som skulle få ytre seg i stortingssalen – og de ble politiske talerør for forskjellige meninger. De fremhevet enkeltpersoner i forkant av valgene, og kunne angripe politiske motstandere. Dette skjedde også i andre utgivelser, hvor det mest kjente tilfellet er en liten pamflett kalt «Ola-boka» fra 1830. Denne agiterte og kjempet for valg av representanter fra bondestanden, og trykket vurderinger av tidligere representanter, og om de var skikket til å bli valgt på nytt.

I 1841 publiserte Morgenbladet et forslag over menn de mente hadde de riktige kvaliteter, men først ved valget tre år senere fremmet de en såkalt «valgmannsliste». For det var først ved dette valget det var lovlig å trykke en slik liste – tidligere hadde dette blitt sett på som ulovlig påvirkning av valgene og straffbart. På 1840-tallet begynte avisene også å prøve å sette en politisk dagsorden, og i revolusjonsåret 1848 krevde Morgenbladet «en fuldstændig Forandring, en Forandring af [parlamentarisk] system. Stortingsrepresentant Adolf Bredo Stabell var Morgenbladets redaktør, et symbol på sammensmeltningen mellom politikk og presse.

På 1840- og 1850-tallet var det også en strid om å få faste referenter i Stortinget, noe som først ble innført i 1857. Behovet for stenografiske referater i avisene var ikke lenger like nødvendig, men pressen hadde bitt seg fast på Stortingets galleri, og kommenterte fortsatt den politiske debatten. Da det endelig skulle bygges en egen stortingsbygning var det derfor klart at de fortsatt skulle ha en egen plass.

Avisenes referater fra 1821 og frem til 1854 la et viktig grunnlaget for utgivelsene av Storthings-Efterretninger, som er det nærmeste vi i dag kommer til samlede referater fra debattene i Stortinget før 1857, og igjen understreker hvilken viktig rolle pressen har hatt for å gi allmennheten innblikk i den aktuelle og historiske politiske debatt.


Kilder og litteratur

Elstad, Hallgeir. «Sylvester Sivertson» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 13. mai 2020 fra https://nbl.snl.no/Sylvester_Sivertson
Morgenbladet, nr. 43 (12.02), 1821 (første sitat i teksten)
Morgenbladet, nr. 41 (10.02), 1821 (annet sitat i teksten)
Storsveen, Odd Arvid. «Aviser som politiske aktører på 1800-tallet. Politikk gjennom presseblikk», i Pressehistorisk tidsskrift nr. 23, 2015.


Sist oppdatert: 27.10.2020 09:35