Stortinget.no

logo
Hopp til innhald
Til framsida

Spesialkomiteen for utenrikssaker av 1917

Den 20. januar 1917 besluttet Stortinget å opprette en egen komité for utenrikssaker.

Foto av Johan Ludvig Mowinckel.

Johan Ludvig Mowinckel. Foto: Stortinget.

Bakgrunnen var første verdenskrig og regjeringens behov for å drøfte den spente verdenssituasjonen med Stortinget og forankre utenrikspolitikken hos de folkevalgte.

Norge forble nøytral under første verdenskrig, men i 1917 var situasjonen svært vanskelig. I flere lukkede møter i Stortinget redegjorde utenriksministeren for den farlige stillingen landet befant seg i. Den spente situasjonen gjorde det nødvendig for regjeringen å søke konsultasjoner med Stortinget, og en provisorisk ordning der regjeringen kunne drøfte saker med presidentskapet og lederne for partiene på Stortinget kom i stand. Med bakgrunn i dette foreslo regjeringen Gunnar Knudsen at Stortinget kunne opprette en mer tilfredsstillende ordning, i form av spesialkomité for utenrikssaker.

Egen komité for utenrikssaker

Forslaget fra regjeringen ble fulgt opp av stortingspresident og venstremann Johan Ludvig Mowinckel. Opprettelse av en spesialkomité med særlig kjennskap til utenrikske anliggender ble møtt med støtte i Stortinget under debatten 20. januar 1917. Ifølge høyrerepresentanten Hagerup Bull var det begrenset med nytte representantene kunne bidra med under de provisoriske konsultasjonene. «Jeg brukte engang det uttrykk, at det, vi kunde komme med, maatte være temmelig værdiløst», sa Hagerup Bull. Han mente riktignok at den vanskelige situasjonen best burde møtes med etableringen av en koalisjonsregjering, som samlingsregjeringen i 1905, men en komité var i alle fall bedre enn ingenting.

Komiteens oppgave skulle være «sammen med regjeringen at drøfte landets utenrikspolitiske stilling og andre i forbindelse dermed staaende spørsmaal» (Stortingstidende 1917, s. 61). Ansvaret for utenrikspolitikken skulle fortsatt ligge hos regjeringen, og det var ikke til hensikt å skape en ordning som skulle sørge for tilstrekkelig vakthold fra alle kanter. Men ordningen ville øke «vor felles moralske styrke overfor utlandet – og overfor indlandet», som Mowinckel uttrykte det (s. 54). Etter en kort debatt besluttet Stortinget, mot én stemme, å opprette spesialkomiteen.

Spesialkomiteen for utenrikske anliggender hadde 17 medlemmer, valgt av Stortinget. Komiteen var i en særstilling. Den skulle ikke levere innstilling til Stortinget, som andre fagkomiteer, men være et mellomledd mellom regjeringen og Stortinget – eller til betryggelse for regjeringen og allmennheten, som statsminister Knudsen uttalte det i debatten 20. januar (s. 59). Regjeringen kunne drøfte de utenrikspolitiske linjene med Stortinget og holde Stortinget a jour med begivenhetenes gang, i full fortrolighet. Men det konstitusjonelle ansvaret for utenrikspolitikken lå fortsatt hos regjeringen. Mowinckel ble utnevnt til komiteens formann.

Utenrikskomiteen finner sin form

Debatten 20. januar 1917 vitner om at man i Stortinget ikke var helt enige om komiteens virkeområde. Det gikk heller ikke lang tid før Stortinget tok grep for å få utenrikssakene inn i en fast komiteform. I 1922, etter forslag fra presidentskapet, ble det etablert en utenrikskomité bestående av 15 medlemmer valgt av Stortinget, og med formannen i konstitusjonskomiteen. Men heller ikke denne komiteen var underlagt de samme plikter for åpenhet som de øvrige fagkomiteer på Stortinget. Blant annet hadde komiteen i sitt reglement en bestemmelse om at utenriksministeren kunne avgjøre om møtene skulle holdes hemmelig eller ikke.

Det ble nye diskusjoner i Stortinget, og allerede i 1923 ble det besluttet å oppheve utenrikskomiteen og overføre utenrikssakene til konstitusjonskomiteen, som ble forsterket med 5 medlemmer. Dette grepet medførte at de utenrikske saker fikk en helt regulær komitébehandling. Fra 1925 ble komiteens navn endret til utenriks- og konstitusjonskomiteen. Fortrolige saker, som av hensyn til nasjonale interesser måtte unntas offentlighet, ble drøftet i den såkalte utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen, der fagkomiteen ble supplert med presidentskapet og de parlamentariske lederne. I 1993 endret komiteen navn tilbake til utenrikskomiteen, og fra 2009 heter den utenriks- og forsvarskomiteen.

Arena for informasjon, konsultasjon og diskusjon

Ordningen som ble etablert i 1917 består i grove trekk den dag i dag. Flertallet av utenrikssakene gjennomgår vanlig komitebehandling og drøftes i åpent storting, mens et fåtall saker unntas offentlighet og behandles i den utvidede komiteen. Det som begynte som en spesialkomité i 1917 ble starten på Stortingets faste befatning med utenrikspolitikken.

Det har alltid vært et viktig mål å sikre så stor grad av enighet som mulig i utenrikspolitikken. Gjennom å være en arena for informasjon, konsultasjon og diskusjon har utenrikskomiteen i sine ulike utforminger vært viktige redskaper for å sikre nettopp det. Ikke minst på den måten går det en linje fra krigstidens spesialkomite til våre dagers utenriks- og forsvarskomite 100 år senere.

Les mer om Stortinget og utenrikspolitikken før 1917.

Foto: Stortinget

Utenriks- og konstitusjonskomiteen 1928-30. Foto: Stortinget.

Sist oppdatert: 20.01.2017 10:46
: