Stortingets forretningsorden

Dette dokument

Stortingets forretningsorden med kommentarer
  • Sist oppdatert: 14.02.2024
  • Utgjevar: Stortinget
Søk

Innhald

FORORD

Stortingets forretningsorden er Stortingets eget prosedyrereglement, som gir regler av helt sentral betydning blant annet for Stortingets saksbehandling og for virksomheten i plenum og i komiteene. Formelt vedtas forretningsordenen på nytt ved starten av hver sesjon med hjemmel i Grunnloven § 66. En forretningsorden ble vedtatt allerede på det første ordentlige storting i 1815, og den ble deretter i det vesentlige videreført hver sesjon. Mer gjennomgripende revisjoner skjedde i 1839, 1871, 1890, 1966 og 2012.

I 2012 ble det gjort en omfattende språklig og teknisk revisjon av Stortingets forretningsorden for å gjøre den mer oversiktlig og tilgjengelig for brukerne. I etterkant av dette ble arbeidet med å utarbeide en ny og oppdatert kommentarutgave til forretningsordenen påbegynt. I arbeidet er det tatt utgangspunkt i, og bygget videre på, kommentarene til de enkelte bestemmelser i forretningsordenen i «Om Stortingets arbeidsordning – Stortingets forretningsorden med kommentarer» av Guttorm Hansen og Erik Mo, utgitt i desember 1993.

Hensikten med kommentarutgaven er å samle materiale som kan klargjøre forståelsen av de ulike bestemmelsene i forretningsordenen. Dette gjelder i første rekke tolkninger av forretningsordenen slik de er kommet til uttrykk i brev fra og vedtak i Stortingets presidentskap, men også beskrivelse av praksis i Stortingets organer samt forutsetninger kommet til uttrykk i forarbeidene til de ulike bestemmelsene og andre rettskilder.

I tillegg til kommentarer til de enkelte bestemmelser inneholdt Hansen og Mos kommentarutgave fra 1993 en samling artikler om særlige temaer og om sider ved Stortingets arbeid som ikke er regulert i forretningsordenen. Det tas sikte på at også denne kommentarutgaven etter hvert skal bygges ut med spesialartikler om utvalgte temaer.

Kommentarutgaven er bygget opp slik at det like etter hver paragraf, i parentes, er tatt inn en oversikt over de innstillinger til Stortinget som utgjør forarbeidene til den aktuelle bestemmelsen. I tillegg er det tatt inn henvisning til tidligere paragrafnummerering. Det siktes her i de fleste tilfeller til forretningsordenen slik den lød før den tekniske revisjonen i 2012. Kommentarene til de enkelte bestemmelsene følger deretter. I løpende fotnoter til kommentarene er det referert til ytterligere relevante forarbeider, som rapporter fra komiteer eller utvalg nedsatt av Stortinget eller Stortingets presidentskap til å utrede ulike temaer.

Kommentarutgaven er utarbeidet av medarbeidere i konstitusjonell avdeling på bakgrunn av hvordan forretningsordenens regler er tolket av Stortingets administrasjon i lys av tilgjengelig rettskildemateriale. Alle eventuelle feil og unøyaktigheter står derfor for vår regning.

Kommentarutgaven vil jevnlig bli oppdatert når det vedtas endringer i Stortingets forretningsorden. Vi imøteser i tillegg alle innspill til forbedringer av teksten, for eksempel dersom det er opplysninger som bør rettes, eller om det skulle være ønske om omtale av flere problemstillinger.

Innspill til forbedringer kan gis på e-post til postmottak.lovsekretariatet@stortinget.no.

Oslo, februar 2024

Njål Høstmælingen

avdelingssjef konstitusjonell avdeling

Kapittel 1 Om hvordan Stortinget konstituerer seg

§ 1 Konstituering etter stortingsvalg

Når Stortinget trer sammen etter et stortingsvalg, overtar etter anmodning presidenten i forrige storting midlertidig presidentstillingen. Er vedkommende ikke til stede, overtas etter anmodning presidentstillingen midlertidig av, i prioritert rekkefølge:

  1. Den av det forrige stortings visepresidenter som rangerte høyest.

  2. Den av de tilstedeværende representanter som lengst har vært medlem av Stortinget. Dersom to eller flere har vært medlemmer av Stortinget like lenge, har den fortrinnsrett som er eldst av år.

Presidenten foretar navneopprop og mottar representantenes og vara-representantenes fullmakter. Stortingets reglement godkjennes. Meldte forfall og permisjonssøknader refereres og avgjøres.

Det velges en komité til å gjennomgå fullmaktene (fullmaktskomiteen). I fullmaktskomiteen skal gruppene så vidt mulig være forholdsmessig representert. Sammen med fullmaktene behandler komiteen innstillingen fra den forberedende fullmaktskomité. Inntil fullmaktene er godkjent, har representantene midlertidig sete og stemme.

Etter at innstillingen fra fullmaktskomiteen er ferdigbehandlet, velger Stortinget presidenter og sekretærer (jf. § 6).

Deretter erklærer presidenten Stortinget for lovlig konstituert og gir melding til Kongen om dette.

Ved omvalg og nye valgoppgjør som Stortinget påbyr etter valgloven §§ 13-3 og 14-1, skal fullmaktene prøves så snart som mulig.

(Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 238 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009))

§ 2 Konstituering av følgende storting i samme valgperiode

Når de følgende storting i samme valgperiode trer sammen, gjelder reglene om konstituering i § 1 første, annet, fjerde og femte ledd tilsvarende.

(Tidligere § 1 fjerde ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012))

§ 3 Den forberedende fullmaktskomité

I siste stortingssesjon i valgperioden velger Stortinget, etter innstilling fra valgkomiteen, blant representantene en komité til foreløpig prøving av fullmaktene for representantene og vararepresentantene i det nye storting (den forberedende fullmaktskomité). Samtidig velger Stortinget også like mange varamedlemmer som medlemmer i komiteen, og komiteens leder og nestleder. I komiteen bør partigruppene så vidt mulig være forholdsmessig representert.

Den forberedende fullmaktskomité trer sammen etter innkalling fra lederen. Den skal så langt det er nødvendig gjennomgå og gjøre rede for innholdet av de dokumentene som i henhold til valgloven er innkommet til Stortinget, og for alle klager og ankemål som er sendt inn i rett tid, i den grad de angår fullmaktsavgjørelsene. Komiteen har på vegne av Stortinget fullmakt til å fremskaffe alle opplysninger som den finner nødvendig for dette.

Før Stortinget trer sammen, skal den forberedende fullmaktskomité ha levert en foreløpig innstilling til Stortingets administrasjon om alle valg- og fullmaktsspørsmål som en må regne med kan få innvirkning på sammensetningen av det nye storting. Dagen før det nye storting trer sammen, slutter den forberedende fullmaktskomité å fungere.

Må den forberedende fullmaktskomité gi sin foreløpige innstilling om godkjennelse eller forkastelse av fullmaktene før den ennå har rukket å fremskaffe nødvendige opplysninger om hver enkelt fullmakt, skal den i innstillingen gjøre særskilt rede for årsakene til forsinkelsen, samt når et endelig resultat kan foreligge.

Den foreløpige innstillingen og alle bilagene til den skal i registrert stand legges frem for fullmaktskomiteen i det nye storting straks denne komiteen trer sammen (jf. § 1). Innstillingen må ikke offentliggjøres av den forberedende fullmaktskomité.

(Tidligere § 23. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 238 (1984–85), Innst. S. nr. 276 (1996–97))

§ 4 Representantenes plassering i stortingssalen

I stortingssalen tar representantene plass etter den alfabetiske rekkefølgen av valgdistriktene.

(Tidligere § 2. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66))

§ 5 Permisjon

Søknad om permisjon for representantene behandles av Stortinget etter innstilling av presidentskapet. Permisjon innvilges normalt ved sykmelding. Representanter som har hatt permisjon, skal melde seg til Stortingets administrasjon når de kommer tilbake.

(Tidligere § 27 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 238 (1984–85), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 255 (2002–2003), Innst. 165 S (2011–2012), Innst. 487 (2016–2017), Innst. S. 651 S (2020–2021))

Kapittel 2 Om presidentene og sekretærene

§ 6 Valg av presidenter og sekretærer

Ved begynnelsen av et nytt storting velger Stortinget president, første visepresident, annen visepresident, tredje visepresident, fjerde visepresident, femte visepresident, sekretær og visesekretær.

Ved det første valget av Stortingets president og visepresidenter i valgperioden foregår avstemningene ved sedler uten underskrift. Ved senere valg i samme valgperiode foregår avstemningene etter § 60 første ledd bokstav a, med mindre vilkårene for avstemning ved sedler uten underskrift i § 60 første ledd bokstav d er oppfylt.

Ved valg av presidenter og sekretærer kreves vanlig flertall, dvs. over halvparten av de avgitte stemmene. Oppnår ingen av kandidatene slikt flertall ved første valg eller ved fritt omvalg, foretas bundet omvalg mellom de to kandidatene som har fått størst stemmetall, jf. § 61 annet ledd.

Dersom minst en femtedel av representantene sender skriftlig krav til presidenten om nytt valg av Stortingets president eller en visepresident, skal Stortinget foreta slikt valg.

(Tidligere § 4. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 145 (2000–2001), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 (2008–2009))

§ 7 Stortingets presidentskap

Stortingets president og fem visepresidenter danner Stortingets presidentskap. Stortingets president er presidentskapets leder. Første visepresident er nestleder.

Presidentskapet er beslutningsdyktig når minst tre av medlemmene er til stede. På vegne av presidentskapet leder stortingspresidenten arbeidet i Stortinget. Når Stortinget ikke er samlet, kan stortingspresidenten treffe nødvendige avgjørelser som ellers tilligger presidentskapet.

Stortingspresidentens stemme er utslagsgivende dersom en avstemning i presidentskapet viser like mange stemmer for og imot.

Presidentskapet kan fremme innstillinger til Stortinget innenfor de ansvarsområder som tilligger presidentskapet.

(Tidligere § 5 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 406 S (2017–2018))

§ 8 Presidentens, visepresidenters eller sekretærers forfall

Kan Stortingets president ikke utøve vervet på grunn av forfall, fungerer visepresidentene etter rangordning som midlertidig stortingspresident. Får stortingspresidenten eller en av visepresidentene langvarig forfall, kan Stortinget velge midlertidig president for den tid fraværet varer.

Det kan velges midlertidig sekretær i stedet for en sekretær som får langvarig forfall.

(Tidligere § 5 annet og tredje ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. S. 651 S (2020–2021))

§ 9 Ledelse av Stortingets møter

Stortingets president leder Stortingets møter. Stortingspresidenten kan overlate møteledelsen til en visepresident eller en midlertidig president som er valgt etter § 8 første ledd eller en settepresident som Stortinget har valgt for en kortere tid. Visepresident, midlertidig president og settepresident har som møteleder den samme myndighet som stortingspresidenten.

Visesekretæren kan fungere som midlertidig sekretær.

Den presidenten som leder møtet, kan ikke samtidig delta i debatten om en sak. En som har deltatt i debatten om en sak, kan ikke lede møtet under den videre debatten om saken.

(Tidligere §§ 6 og 7. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009))

§ 9 a Administrative saker

Innenfor de rammer som er vedtatt av Stortinget, har presidentskapet et overordnet ansvar for administrative saker.

Presidentskapet bør drøfte administrative saker av særlig viktighet med partigruppene.

Presidentskapet kan delegere myndighet til Stortingets direktør i administrative saker.

(Forarbeider: Innst. 406 S (2017–2018))

§ 9 b Stortingets direktør

Stortingets direktør tilsettes av Stortinget.

Stortingets direktør leder arbeidet i Stortingets administrasjon. Stortingets direktør er sekretær for Stortingets presidentskap.

Viktige administrative saker skal alltid forelegges presidentskapet.

(Forarbeider: Innst. 406 S (2017–2018))

Kapittel 3 Om Stortingets komiteer

§ 10 Valgkomiteen

Umiddelbart etter at Stortinget har konstituert seg, velges en valgkomité på 37 medlemmer. I den bør partigruppene så vidt mulig være forholdsmessig representert. Det bør også tas hensyn til en fordeling etter valgdistrikter. Valgkomiteen bestemmer hvordan Stortingets faste komiteer skal være sammensatt.

Valgkomiteen gir innstilling om alle valg som Stortinget gir den i oppdrag å forberede. Innstillingen skal gjøres ferdig snarest mulig etter at oppdraget er gitt.

Valgkomiteens medlemmer fungerer i hele valgperioden. I tilfelle av avgang erstattes vedkommende ved nytt valg snarest mulig.

Stortinget velger også varamedlemmer til valgkomiteen, etter prinsippene angitt i første ledd. Varamedlemmer innkalles ved ethvert forfall blant komiteens medlemmer.

(Tidligere § 8. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–1985), Innst. 350 S (2011–2012))

§ 11 Stortingets faste komiteer

Stortinget kan når som helst beslutte å endre antall faste komiteer eller antall medlemmer av komiteene.

Hvis ikke Stortinget bestemmer noe annet, skal komiteene ha uforandret sammensetning på alle storting i samme valgperiode, med mindre partigruppene foreslår endringer som gjelder representanter fra egen gruppe eller avgang blant medlemmene gjør det nødvendig å foreta endringer.

(Tidligere § 14 annet og tredje ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 256 (2008–09), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012))

§ 12 Stortingets fagkomiteer

Samtlige representanter unntatt Stortingets president fordeles på disse fagkomiteene:

  1. Arbeids- og sosialkomiteen

  2. Energi- og miljøkomiteen

  3. Familie- og kulturkomiteen

  4. Finanskomiteen

  5. Helse- og omsorgskomiteen

  6. Justiskomiteen

  7. Kommunal- og forvaltningskomiteen

  8. Kontroll- og konstitusjonskomiteen

  9. Næringskomiteen

  10. Transport- og kommunikasjonskomiteen

  11. Utdannings- og forskningskomiteen

  12. Utenriks- og forsvarskomiteen

(Tidligere § 10. Innst. S. nr. 2 (1972–73), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 256 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 28 S (2017–2018))

§ 13 Sammensetning av fagkomiteene

Straks etter at valgkomiteen er nedsatt, oppnevner den medlemmene til Stortingets fagkomiteer, jf. § 10.

Alle partigrupper bør så langt som mulig være forholdsmessig representert i komiteene.

Alle partigrupper skal ha medlem i finanskomiteen og har rett til å ha medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Når det gjelder partigrupper som ikke er representert i alle komiteer, kan valgkomiteen etter anmodning fra vedkommende gruppe i særlige tilfeller gjøre unntak fra plikten til å være representert i finanskomiteen. For disse partigruppene kan valgkomiteen også samtykke til at enten finanskomiteens eller kontroll- og konstitusjonskomiteens medlem også er medlem av en annen fagkomité. Ingen kan være medlem av mer enn to komiteer.

Valgkomiteen gir Stortinget trykt melding om oppnevnelsene.

(Tidligere § 11. Forarbeider: Innst. S. nr. 2 (1972–73), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 256 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 28 S (2017–2018))

§ 14 Saksfordelingen mellom fagkomiteene

Hovedregelen for saksfordelingen mellom fagkomiteene er:

  1. Arbeids- og sosialkomiteen: Saker om arbeidsmarked og arbeidsmiljø, arbeidsrettete ytelser, pensjoner, sosiale stønader og politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne.

  2. Energi- og miljøkomiteen: Saker om olje, energi, vassdrag og miljøvern.

  3. Familie- og kulturkomiteen: Saker om familie, barn og ungdom, likestilling mellom kvinner og menn, forbrukersaker, herunder saker om gjeldsordning, kirke, tros- og livssynssamfunn, kultur og kulturminner.

  4. Finanskomiteen: Saker om økonomisk politikk, formues- og gjeldsforvaltning, finansadministrasjon, finansmarked, regnskap og revisjon, folketrygdens inntekter, skatter, avgifter, toll og bevilgninger til Stortinget. Om behandlingen av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet vises til § 43.

  5. Helse- og omsorgskomiteen: Saker om helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester, folkehelsearbeid, rusmiddelpolitikk og legemidler.

  6. Justiskomiteen: Saker om rettsvesen, kriminalomsorg, politiet, andre justisformål, sivil beredskap, rettferdsvederlag, alminnelig forvaltningslovgivning, straffelovgivning, prosesslovgivning og alminnelig sivillovgivning.

  7. Kommunal- og forvaltningskomiteen: Saker om kommunal forvaltning, regional- og distriktspolitikk, rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner, innvandringspolitikk, boligforhold, bygningssaker, regional planlegging, nasjonale minoriteter, samiske spørsmål unntatt reglene om valg til Sametinget, saker om organisering og virkeområde for statlig forvaltning, statens fellesadministrasjon, statlig personalpolitikk, herunder lønnsforhold, bevilgninger til Det kongelige hus og partistøtte.

  8. Kontroll- og konstitusjonskomiteen: Grunnlovssaker og valglovgivning. Saker om Stortingets kontroll med forvaltningen, jf. § 15 første ledd. Saker der Stortinget skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, herunder om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar, jf. § 15 annet og tredje ledd og § 44. Komiteen skal også gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om:

    1. statsrådets protokoller mv., jf. Grunnloven § 75 bokstav f,

    2. regjeringens årlige melding om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av representantforslag som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse,

    3. dokumenter og meldinger fra Stortingets eksterne organer, og andre saker om deres virksomhet,

    4. rapporter fra Stortingets ansvarskommisjon og stortingsoppnevnte granskingskommisjoner.

  9. Næringskomiteen: Saker om nærings-, industri- og handelsvirksomhet, skipsfart, statlig eierskapspolitikk, statsgaranti ved eksport mv., konkurranse- og prispolitikk, landbruk, jordbruksavtalen, matpolitikk, fiskeri, fangst, akvakultur og laksefiske.

  10. Transport- og kommunikasjonskomiteen: Saker om innenlands transport, post, generelle saker om telekommunikasjon og elektronisk kommunikasjon, fritidsbåter og oppgaver under Kystverket.

  11. Utdannings- og forskningskomiteen: Saker om utdanning, barnehager og forskning, herunder koordinering av forskningspolitikken og forskning for landbruk, fiskeri og næringsliv.

  12. Utenriks- og forsvarskomiteen: Saker om utenrikspolitiske forhold, militært forsvar, utviklingshjelp, saker som angår norske interesser på Svalbard eller i andre polarområder, årsrapporter fra Stortingets faste delegasjoner til interparlamentariske forsamlinger, og – i alminnelighet – saker som gjelder avtaler mellom den norske stat og andre stater eller internasjonale organisasjoner.

(Tidligere § 12 annet ledd (i det vesentlige. Forarbeider: Innst. S. nr. 156 (1966–67), Innst. S. nr. 2 (1972–73), Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 145 (1991–1992), Innst. S. nr. 298 (1995–96), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 210 (2002–2003), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 107 (2006–2007), Innst. S. nr. 264 (2006–2007), Innst. S. nr. 256 (2008–2009), Innst. 61 S (2009–2010), Innst. 358 S (2009–2010), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 28 S (2017–2018), Innst. S. 651 S (2020–2021))

§ 15 Nærmere om kontroll- og konstitusjonskomiteen

En tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen kan beslutte at komiteen skal anmode en statsråd om å fremskaffe ønskete opplysninger om forhold som omfattes av Stortingets kontroll med forvaltningen. En tredjedel av komiteens medlemmer kan deretter beslutte at komiteen skal ta en sak om slik kontroll opp til slik behandling. En tredjedel kan videre foreta ytterligere undersøkelser i forvaltningen som anses nødvendig for dette.

En tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen kan kreve at komiteen av eget tiltak skal ta en sak om eventuelt konstitusjonelt ansvar opp til behandling, jf. lov 5. februar 1932 nr. 1 om ansvar for handlinger som påtales ved Riksrett og lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker.

Dersom kontroll- og konstitusjonskomiteen finner at forhold i en ekstern henvendelse vedrørende brudd på konstitusjonelle plikter ikke kan påtales ved riksrett, skal henvendelsen oversendes rette påtalemyndighet. Komiteen kan dessuten vedta at en henvendelse ikke skal fremlegges for Stortinget når de forholdene henvendelsen omhandler åpenbart ikke kan føre til ansvar. Henvendelsen skal legges frem for Stortinget ved innstilling dersom en tredjedel av komiteens medlemmer krever det. Den som har fremmet henvendelsen skal underrettes om utfallet av behandlingen.

Før andre komiteer avgir en innstilling der det fremmes forslag om at konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende eller forslag om at Stortingets ansvarskommisjon skal iverksette undersøkelser, skal utkast til innstilling fra vedkommende komité forelegges kontroll- og konstitusjonskomiteen til uttalelse.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal gi innstilling til Stortinget om alle saker den tar opp til behandling. Komiteen avgjør i det enkelte tilfellet om den skal forelegge utkast til innstilling for berørte fagkomiteer til uttalelse før innstillingen avgis. Ved behandlingen av saker etter § 14 nr. 8 bokstav b kan komiteen velge å innhente uttalelse fra vedkommende fagkomité som gir grunnlag for utarbeidelse av sin innstilling.

Komiteen fastsetter nærmere regler for sitt sekretariat, herunder om sekretariatets arbeidsoppgaver, og den bruk de enkelte medlemmene kan gjøre av det.

(Tidligere § 12 annet ledd nr. 9 annet til sjuende ledd (i det vesentlige. Forarbeider: Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 210 (2002–2003), Innst. S. nr.107 (2006–2007), Innst. S. nr. 264 (2006–2007), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–13), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 28 S (2017–2018))

§ 16 Den utvidete utenriks- og forsvarskomité

Den utvidete utenriks- og forsvarskomité består av de ordinære medlemmene av utenriks- og forsvarskomiteen, Stortingets president og lederne i partigruppene (med mindre de allerede er medlemmer av komiteen). Valgkomiteen kan, etter anmodning fra en gruppe, oppnevne ytterligere medlemmer dersom den finner at hensynet til gruppenes forholdsmessige representasjon tilsier det.

Den utvidete utenriks- og forsvarskomité har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap, herunder terrorberedskap. Slik drøftelse bør finne sted før viktige beslutninger fattes. I særlige tilfeller kan komiteen avgi innstilling til Stortinget.

Stortingets første visepresident er varamedlem for Stortingets president, og nestlederne i partigruppene er varamedlemmer for lederne i partigruppene. Dersom lederen for partigruppen allerede er medlem av komiteen, kan partiet i tillegg til nestleder utpeke ytterligere ett varamedlem. Presidentskapet kan, etter anmodning fra vedkommende gruppe, bestemme at en vararepresentant som møter i utenriks- og forsvarskomiteen, skal møte også i den utvidete utenriks- og forsvarskomité.

Lederen kaller sammen komiteen når vedkommende mener det er nødvendig, eller når statsministeren, utenriksministeren eller en tredjedel av komitémedlemmene anmoder om det. Tilsvarende gjelder når forsvarsministeren anmoder om det i viktige beredskapsmessige spørsmål, eller når justisministeren anmoder om drøftelse av spørsmål vedrørende terrorberedskap.

Forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité er underlagt taushetsplikt med mindre noe annet uttrykkelig bestemmes. Det samme gjelder innkallelsen til og dagsordenen for møtet.

Den utvidete utenriks- og forsvarskomité kan beslutte å holde fellesmøter med andre komiteer. Femte ledd gjelder også for slike fellesmøter. Tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende for varamedlemmer i komiteer som det holdes fellesmøte med.

En sak skal legges frem for Stortinget når minst seks komitémedlemmer krever det i et møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomité hvor saken står på dagsordenen. Komiteen prøver om vilkårene for stortingsbehandling etter første punktum foreligger, og legger i så fall saken frem for presidentskapet. Komiteen kan beslutte å fortsette behandlingen av saken i samme møte eller i senere møte selv om det er fremsatt krav i samsvar med første punktum. Stortinget avgjør i møte for lukkete dører om behandlingen i Stortinget skal holdes for åpne eller lukkete dører. Behandlingen i Stortinget innledes med en redegjørelse av et regjeringsmedlem. Stortinget beslutter om debatt skal holdes umiddelbart etter redegjørelsen eller i et senere møte. Forslag fremsatt i forbindelse med Stortingets behandling av en slik sak kan ikke sendes til behandling i en komité.

(Tidligere § 13. Forarbeider: Innst. S. nr. 2 (1958), Innst. S. nr. 2 (1961–62), Innst. S. nr. 65 (1965–66), Innst. S. nr. 133 (1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 256 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 61 S (2009–2010), Innst. 318 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 28 S (2017–2018), Innst. 426 S (2018–2019), Innst. S. 651 S (2020–2021))

§ 17 Europautvalget

Regjeringens konsultasjoner med Stortinget om saker som gjelder Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen), herunder forslag om nye eller endrede rettsakter på et område som omfattes av EØS-avtalen, og saker som gjelder tilgrensende avtaler med Den europeiske union (EU), skal foregå med Europautvalget. Europautvalget kan også benyttes til konsultasjon med Stortinget om andre handelspolitiske saker og forhandlinger. I slike tilfeller skal også næringskomiteen innkalles.

Europautvalget består av utenriks- og forsvarskomiteen og medlemmene av den norske delegasjonen til parlamentarikerkomiteen for EØS. Utenriks- og forsvarskomiteen eller dens leder kan dessuten beslutte at en eller flere andre komiteer skal delta ved bestemte konsultasjoner. Varamedlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen møter også i Europautvalget. Det samme gjelder varamedlemmer i andre komiteer som deltar i konsultasjoner etter annet punktum. Valgkomiteen kan, etter anmodning fra en partigruppe, oppnevne leder av vedkommende gruppe som medlem av Europautvalget dersom den finner at hensynet til gruppenes forholdsmessige representasjon tilsier det.

Lederen i utenriks- og forsvarskomiteen kaller sammen til konsultasjoner i Europautvalget når vedkommende mener det er nødvendig, eller når et regjeringsmedlem eller en tredjedel av utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer anmoder om det.

Dokumenter som Europautvalget får tilsendt fra regjeringen, sendes også til vedkommende fagkomiteer. Komiteene kan be regjeringen om å få oversendt andre dokumenter som gjelder EU eller EØS-saker. Komiteene kan også stille skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem om slike saker, men kan ikke holde høring. En komité kan beslutte å avgi skriftlig uttalelse til Europautvalget om en sak som utvalget skal behandle. Komiteen avgjør om saksordfører skal velges for en slik sak. En skriftlig uttalelse fra en komité til Europautvalget er offentlig når den er avgitt, hvis ikke komiteen bestemmer noe annet.

Møtene i Europautvalget holdes for lukkete dører. Det samme gjelder fellesmøter utvalget har med andre komiteer. Referater av forhandlingene i utvalget er offentlige når de foreligger, hvis ikke utvalget bestemmer noe annet. Uttalelser som er gitt i et møte når referatet av forhandlingene i saken ikke er offentlig, er underlagt taushetsplikt.

Saker som er brakt frem i Europautvalget, skal legges frem for Stortinget når utenriks- og forsvarskomiteen krever det i et møte i Europautvalget hvor saken står på dagsordenen. Stortinget avgjør for lukkete dører om møte i Stortinget for å behandle saken skal holdes for åpne eller lukkete dører. Bestemmelsene i § 16 sjuende ledd annet til og med siste punktum gjelder tilsvarende.

(Tidligere § 13 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 112 (1993–94), Innst. S. nr. 205 (1993–94), Innst. S. nr. 246 (1995–96), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 38 (2007–2008), Innst. S. nr. 256 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 487 S (2016–2017, Innst. 28 S (2017–2018), Innst. 426 S (2018–2019), Innst. S. 651 S (2020–2021))

§ 18 Særskilte komiteer

Finner Stortinget det nødvendig, kan det unntaksvis nedsette særskilte komiteer til å behandle en enkelt sak eller saker av et bestemt slag. Innstilling om å nedsette en særskilt komité fremmes av Stortingets presidentskap. Innstillingen skal også inneholde forslag til vedtak om sammensetning av den særskilte komité, og så vidt mulig bør det unngås av oppnevningen fører til vanskeligheter for det ordinære komitéarbeidet.

(Tidligere § 14 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017))

§ 19 Granskingskommisjoner

Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon til å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp. Mandatet bør kun åpne for en vurdering av ansvarsforhold i den utstrekning Stortinget har behov for bistand til dette.

Forslag om å nedsette en granskingskommisjon skal behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen, eller av en særskilt komité som Stortinget oppnevner etter § 18. Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan fremlegge slikt forslag på eget initiativ.

Stortinget fastsetter kommisjonens mandat og de nærmere prosedyrene for dens arbeid. Mandatet må sikre at retten til kontradiksjon og etterprøvbarhet ivaretas. Videre må mandatet avklare om og i hvilken utstrekning bestemmelser i forvaltningsloven, offentleglova, sikkerhetsloven og arkivlova skal gjelde. Det bør også vurderes om kommisjonen har behov for lovhjemmel for å sikre nødvendig tilgang til opplysninger og dokumenter og til å behandle personopplysninger.

Alle har rett til å la seg bistå på ethvert trinn av granskingskommisjonens arbeid. Den som er berørt av granskingen, kan få dekket nødvendige kostnader når særlige grunner taler for det.

En stortingsoppnevnt granskingskommisjon skal bestå av personer som har nødvendig faglig kompetanse og integritet. Kommisjonen utfører sitt verv selvstendig og uavhengig av Stortinget.

Granskingskommisjonen rapporterer direkte til Stortinget. Rapporten skal være offentlig, med mindre særlige hensyn tilsier at den helt eller delvis bør være taushetsbelagt. Før Stortinget foretar den endelige vurderingen av rapporten, bør den oversendes regjeringen til skriftlig uttalelse.

(Tidligere § 14 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 210 (2002–2003), Innst. S. nr. 107 (2006–2007), Innst. 350 S (2011–2012))

Kapittel 4 Om komiteenes arbeidsordning

§ 20 Valg av komitéledelse, innkalling, møteplikt mv.

Så snart komiteene er oppnevnt, trer hver enkelt av dem sammen og velger leder, første nestleder og annen nestleder. Melding om valgene sendes straks til Stortinget. Valg foretas på nytt hvert år i valgperioden, så snart det lar seg gjøre etter at Stortinget har konstituert seg.

Komiteens leder innkaller til møter i komiteen og leder forhandlingene der. Har lederen forfall, overtar første nestleder disse oppgaver. Har også første nestleder forfall, overtas oppgavene av annen nestleder.

Medlemmene har samme plikt til å møte i komiteen som til å møte i Stortinget. Forfall skal meldes til lederen.

Komiteene kan etter begrunnet søknad få presidentskapets samtykke til å nytte lønnet hjelp.

(Tidligere: § 16 første og annet ledd, § 17 første ledd første, tredje og fjerde punktum og § 19 tredje ledd første og annet punktum og femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017))

§ 21 Varamedlemmer

En vararepresentant som blir innkalt for en representant, trer inn som medlem av den komiteen som representanten sitter i, med mindre presidentskapet bestemmer noe annet. For valgkomiteen, den utvidete utenriks- og forsvarskomité og Europautvalget gjelder likevel egne regler, jf. §§ 10, 16 og 17.

Har et komitémedlem forfall til en komitésamling når Stortinget ikke er samlet, og komitélederen finner å kunne godta forfallet, kan lederen innkalle vedkommende medlems vararepresentant. Det samme gjelder ved forfall til komitésamling når Stortinget er samlet, men ikke har møte, og det ikke har vært mulighet til å søke Stortinget om permisjon. § 5 annet punktum gjelder tilsvarende.

(Tidligere § 19 annet og femte ledd. – Før dette § 17 annet og tredje ledd annet punktum. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 246 (1995–96), Innst. S. nr. 38 (2007–2008), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 188 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017))

§ 22 Oversendelse av saker til komiteene

Etter forslag av presidenten fordeler Stortinget til de faste komiteene alle saker som krever komitéforberedelse. I alminnelighet skal alle saker som skal forberedes av en komité, fordeles i henhold til saksfordelingen fastsatt i § 14. Etter forslag fra presidentskapet kan Stortinget fravike dette når praktiske grunner tilsier det.

Stortinget kan vedta at en sak først skal behandles av en komité og at denne komiteens utkast til innstilling deretter forelegges en annen komité til uttalelse før innstilling avgis. Stortinget kan også vedta at en sak først skal behandles av en komité og at denne komiteens utkast til innstilling sendes til en annen komité, som deretter avgir innstilling. Etter at en sak er oversendt til en komité, kan vedtak etter første eller annet punktum gjøres av presidentskapet.

Stortinget kan også beslutte at to faste komiteer skal forberede en sak i fellesskap. Som regel skal da saken behandles foreløpig av et fellesutvalg som har like mange medlemmer fra hver av komiteene. Ordføreren i saken velges innenfor dette utvalget.

Gjelder det større, ekstraordinære bevilgningssaker, kan Stortinget vedta at komitéinnstillingen om saken skal sendes til finanskomiteen, for at den kan uttale seg om den finansielle siden av innstillingen.

Når andre komiteer enn utenriks- og forsvarskomiteen behandler saker som berører norske utenrikspolitiske interesser eller norske interesser på Svalbard eller i andre polarområder, skal utkast til innstilling fra vedkommende komité forelegges utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse før innstillingen avgis.

Saker som allerede er oversendt til en komité, kan fordeles på nytt ved beslutning av presidentskapet. Finner presidentskapet enstemmig at en sak ikke trenger å bli forberedt av noen komité, kan det selv gi innstilling i saken.

Komiteene kan ikke behandle andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget, med de unntak som følger av denne forretningsorden.

(Tidligere § 15 første til sjette ledd, § 12 annet ledd nr. 12 annet ledd og § 17 femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), S.tid. s. 2139–2142 (1994–95) angående tolkning, Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 256 (2008–09), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 358 S (2009–2010), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. S. 651 S (2020–2021))

§ 22 a Initiativdebatt

Komiteene kan inntil to ganger i hver stortingssesjon ta opp et tema som faller innenfor komiteens saksområde, til debatt i Stortinget, også utenom konkrete saker komiteen har fått til behandling. Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag.

(Tidligere § 22 sjuende ledd annet og tredje punktum. Forarbeider: Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 23 Fremdrift og avgivelsesfrist

Lederen skal så snart som mulig legge frem for komiteen alle saker som komiteen har mottatt fra Stortinget. Komiteen skal snarest mulig fastsette frist for å avgi innstilling og skal underrette Stortingets administrasjon om fristen. Komitélederen skal føre tilsyn med at fremdriften i arbeidet med sakene er i samsvar med de fastsatte fristene. Vedtak om utsettelse av en fastsatt avgivelsesfrist trenger samtykke av presidentskapet dersom utsettelsen vil medføre endring av behandlingsdatoen i det foreløpige langtidsprogrammet for Stortingets møter.

Et vedtak om tidspunkt for å avgi innstilling, herunder om frist for avgivelse, kan ved beslutning i samme møte av et mindretall på minst en tredjedel av komitémedlemmene bringes inn for presidentskapet til avgjørelse.

(Tidligere § 20 tredje og fjerde ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012))

§ 24 Saksordfører

For hver sak som skal opp til behandling, velger komiteen blant sine medlemmer en ordfører, eller hvis det er reist krav om det, flere ordførere. Når en komité bare skal avgi uttalelse om en innstilling eller et utkast til innstilling som er utarbeidet av en annen komité, avgjør komiteen om saksordfører skal velges.

Ordføreren skal forberede saken for komiteen, og skal søke å fremskaffe de opplysningene og sette i verk de undersøkelsene som medlemmer av komiteen finner påkrevd. Ordføreren har ansvar for å utarbeide innstillingen, og skal underskrive den sammen med komitélederen.

Spørsmål eller anmodninger til ansvarlig statsråd som ledd i saksforberedelsen skal normalt sendes av saksordfører eller leder på vegne av komiteen. Statsrådens svar skal gjøres tilgjengelig for komiteens medlemmer. Senest en uke før innstillingen skal avgis, kan saksordfører kreve at komiteen stiller bestemte skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem om en sak som er under behandling i komiteen.

(Tidligere § 17, sjette til åttende ledd og § 21 første og annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 284 (2000–2001), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), (Innst. 651 S (2020–2021))

§ 25 Komitémøter

Innkalling til møte i komiteen skal inneholde dagsorden. Møtetidspunktet skal kunngjøres på egnet måte.

Komiteens møter foregår for lukkete dører. Det er ikke adgang til å gjengi uttalelser som er gitt av andre komitémedlemmer i et lukket komitémøte.

En komité kan oppnevne utvalg av sine medlemmer til å forberede enkelte saker, men den endelige behandlingen av en sak må alltid foregå i samlet komité.

Komitémøter skal som hovedregel avholdes ved at komiteens medlemmer møter fysisk. Komiteen kan unntaksvis beslutte at komitémøter skal avholdes ved hjelp av fjernmøteteknologi. Bestemmelsene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for slike møter.

(Tidligere: § 17 første ledd annet punktum, § 17 annet ledd og § 19 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 284 (2000–2001), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), (Innst. 651 S (2020–2021))

§ 26 Avstemninger i komiteene

Et komitévedtak er gyldig når minst tre femtedeler av medlemmene, avrundet opp til nærmeste hel tall, har vært til stede og avgitt stemme.

Komitévedtak fattes som hovedregel ved alminnelig flertall. Bortsett fra ved valg, herunder valg av saksordfører, er komitélederens stemme utslagsgivende dersom en avstemning viser like mange stemmer for og imot. I komitélederens fravær er fungerende komitéleders stemme utslagsgivende.

Ved valg gjelder § 61 annet ledd tilsvarende.

Bestemmelsene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for avstemninger i komitémøter som avholdes ved bruk av fjernmøteteknologi, jf. § 25 siste ledd.

(Første ledd tidligere § 16 tredje ledd. Forarbeider: Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), (Innst. 651 S (2020–2021))

§ 27 Komitéhøringer

Komiteen kan avholde høringer. Med høring menes et møte i komiteen der den mottar muntlige forklaringer fra personer som den selv anmoder om å komme, eller som søker om å få legge frem opplysninger for komiteen. En tredjedel av medlemmene i komiteen kan kreve at det skal avholdes høring i en sak og beslutte hvem som skal anmodes om å møte til høring. En beslutning om å avholde høring som bare er støttet av et mindretall av komitémedlemmene, kan ved beslutning i samme møte av et mindretall på minst en tredjedel av komiteens medlemmer bringes inn for presidentskapet til avgjørelse.

Spørsmålet om å avholde høring skal oppføres som en egen sak i innkallingen til et komitémøte. Bare saker som er til behandling ikomiteen, og der det er valgt saksordfører, kan være gjenstand for høring.

Det er ikke adgang til å avholde høring under behandlingen av grunnlovsforslag i Stortinget. Det er ikke adgang til å holde åpen kontrollhøring når det er møte i Stortinget, bortsett fra under den ordinære spørretimen. For øvrig bør høringer holdes på tidspunkter som ikke sammenfaller med møter i Stortinget.

De som anmodes om å møte til høring møter frivillig og avgjør selv om de vil besvare komiteens spørsmål. Komiteen kan etter søknad få presidentskapets samtykke til å dekke nødvendige utgifter for personer som deltar i en høring etter anmodning fra komiteen.

Komiteens høringer foregår for åpne dører. Komiteen kan likevel med vanlig flertall beslutte at høringen helt eller delvis skal foregå for lukkete dører. Et medlem av komiteen kan kreve at en åpen høring avbrytes for at komiteen skal behandle den videre fremdriften, herunder forslag om at høringen skal avsluttes eller fortsette for lukkete dører. Komiteen kan bare motta taushetsbelagte opplysninger for lukkete dører. Under åpen høring må komiteens medlemmer ikke gjengi eller vise til opplysninger underlagt lov- eller instruksfestet taushetsplikt.

Meningsutveksling mellom komitémedlemmene skal ikke finne sted under en åpen høring.

Åpne høringer skal kunngjøres senest 24 timer før høringen. I ekstraordinære tilfeller kan åpen høring kunngjøres med kortere varsel. Under en åpen høring skal det finnes plasser for tilhørere. Antall tilhørere kan begrenses av plasshensyn. Tilhørere som opptrer forstyrrende, kan bortvises.

Komiteen kan beslutte at det skal tas stenografisk referat fra en åpen kontrollhøring, jf. reglement for åpne kontrollhøringer. Beslutning om stenografisk referat fra andre høringer krever samtykke av presidentskapet. For øvrig kan komiteen beslutte at høringen skal tas opp på lydbånd. Komiteen kan beslutte at det ikke kan tas lyd- eller bildeopptak i en høring som for øvrig er åpen.

Komiteen fastsetter selv den nærmere prosedyren for sine høringer, herunder fordeling av taletid, rekkefølge og antall hoved- og oppfølgingsspørsmål. Åpne kontrollhøringer skal foregå etter reglement for kontrollhøringer, vedtatt av Stortinget.

Komiteen kan ved alminnelig flertall beslutte at høring kan gjennomføres helt eller delvis ved fjernmøteteknologi. Bestemmelsene i tredje til niende ledd gjelder så langt de passer.

(Tidligere § 18 (§ 21 frem til 1.10.2009). Forarbeider: Innst. S. nr. 133 (1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), S.tid. s. 4695–4736 (1988–89) (debatt om åpne høringer), Innst. S. nr. 8 (1995–96), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 284 (2000–2001), Innst. S. nr. 91 (2001–2002), Muntlig innstilling 5. mai 2009, Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 230 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 134 S (2017–2018), Innst. 426 S (2018–2019), (Innst. 651 S (2020–2021))

§ 27 a Skriftlige høringsinnspill

Komiteen kan treffe beslutning om å invitere til skriftlige høringsinnspill i en sak den har til behandling. Skriftlige høringsinnspill kan tre i stedet for eller komme i tillegg til en muntlig høring. Invitasjonen skal kunngjøres på Stortingets nettsider med en nærmere fastsatt frist. Mottatte høringsinnspill vil som hovedregel bli publisert på samme nettsted.

(Forarkbeider: Innst. 651 S (2020–2021)

§ 28 Komitéreiser

Komiteen kan foreta reiser hvis den finner det påkrevd for sitt arbeid og presidentskapet har gitt sitt samtykke.

Komiteen kan i særlige tilfeller i stedet for en reise gjennomføre møter med eksterne deltakere ved bruk av fjernmøteteknologi. Slike møter skal i størst mulig grad gjennomføres etter de samme prinsipper som praktiseres ved komitéreiser.

(Tidligere § 19 fjerde ledd (§ 17 før 1.10.2009). Forarbeider: Innst. S. nr. 133 (1965–66), Innst. 230 S (2011–2012), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 29 Komiteenes protokoll og saksdokumenter

Komitéforhandlingene skal føres inn i en egenprotokoll. Komiteens leder er ansvarlig for at det blir ført møteprotokoll, at saksdokumenter som er sendt til komiteen blir registrert, og at viktige dokumenter og bilag blir lagt i arkiv. Når hvert storting har endt sine forhandlinger, leveres komiteenes protokoller med tilhørende dokumenter til Stortingets arkiv.

Presidentskapet kan etter søknad gi samtykke til at én representant fra hvert parti som ikke er representert i en komité får tilgang til alle dokumenter i den aktuelle komiteen. Regler om konfidensialitet og behandling av komiteens dokumenter gjelder i så fall tilsvarende for den representanten som får slik tilgang.

(Tidligere § 16 femte og sjette ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 426 S (2018–2019))

§ 30 Særlig om komiteenes behandling av representantforslag

Med mindre det fremstår som klart at et representantforslag ikke vil imøtekommes, skal statsråden gis anledning til å uttale seg om forslaget før realitetsinnstilling avgis. For øvrig kan en tredjedel av komiteens medlemmer kreve at det sendes brev til en statsråd med anmodning om statsrådens uttalelse om et representantforslag. Saksordfører eller leder skal stå som avsender av henvendelsen på vegne av komiteen. Statsrådens svar skal gjøres tilgjengelig for komiteens medlemmer.

Hvis komiteen mener at Stortinget av formelle grunner ikke bør ta forslaget til realitetsbehandling, gis innstilling om at forslaget avvises. Er det behov for ytterligere utredning før det tas realitetsstandpunkt, kan komiteen gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen til utredning og uttalelse. I andre tilfeller gis det innstilling om at representantforslaget helt eller delvis vedtas ved at dette gjengis i tilrådningen, eller om at forslaget ikke vedtas. Dersom det ikke er flertall for et vedtak etter første til tredje punktum, skal det gis innstilling om at forslaget vedlegges protokollen.

(Tidligere § 29 annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–13), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 31 Komiteenes innstillinger til Stortinget

Komiteene skal gi Stortinget skriftlig innstilling i alle saker de får til behandling. I særlige tilfeller kan det gis muntlig innstilling; i så fall må utkast til vedtak som hovedregel være omdelt på forhånd.

Alle innstillinger skal være så korte som mulig og i det vesentlige inneholde komiteens merknader. I innstillingene skal ikke trykkes opp igjen dokumenter som en like godt kan vise til. Hvis det i innstillingen unntaksvis er sitert fra trykte dokumenter, skal dette være tydelig angitt. Presidenten skal påse at disse bestemmelsene overholdes.

Komiteene skal sørge for at dokumenter og bilag som de har fått fra Stortinget, blir trykt i den utstrekning de finner det formålstjenlig.

Saker som hører sammen, skal så langt som mulig tas opp i én og samme innstilling. Når spesielle grunner tilsier det, og presidentskapet samtykker, kan en komité først avgi innstilling om en del av en sak, og senere avgi innstilling om resten av saken.

Forslag som omhandles og utformes i innstillingen, jf. § 40 første ledd, skal stilles opp summarisk og i nummerorden i et eget avsnitt i innstillingens premisser. Av oppstillingen skal det fremgå hvem som fremmer forslaget.

En innstilling kan inneholde utkast til lovvedtak i tilråding eller forslag bare når et lovforslag er grunnlag for innstillingen. En innstilling kan ikke inneholde både utkast til lovvedtak og utkast til stortingsvedtak i tilråding eller forslag, bortsett fra at en innstilling både kan inneholde utkast til lovvedtak og utkast til stortingsvedtak om anmodning til regjeringen. Med «stortingsvedtak» menes alle vedtak som ikke er lovvedtak.

Det er ikke tillatt å offentliggjøre en innstilling før den er endelig avgitt. En avgitt innstilling leveres snarest mulig til Stortingets administrasjon.

(Tidligere § 20 (i det vesentlige og § 16 fjerde ledd). Forarbeider: Innst. S. nr. 156 (1981–82), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. S. 259 (2012–2013))

§ 32 Presidentskapets tilsyn med komiteenes avgivelsesfrister

Presidentskapet fører tilsyn med at komiteene fastsetter frister for avgivelse av innstillingene, at fristene passer inn i det foreløpige langtidsprogrammet for Stortingets møter, og at innstillingene blir avgitt i samsvar med fristene.

Presidentskapet kan innkalle komitélederne til møter om avgivelsesfristene og komiteenes arbeid med sakene. Etter at komitélederen har hatt anledning til å uttale seg, kan presidentskapet fastsette en annen avgivelsesfrist enn komiteen har gjort eller fastsette frist i en sak hvor komiteen ikke har gjort dette.

Skulle en innstilling fra en komité ikke være avgitt innen den fristen som er fastsatt, kan presidentskapet overføre saken til en annen komité eller føre saken opp på dagsordenen til behandling i Stortinget uten at innstilling foreligger.

(Tidligere § 22 første, annet og fjerde ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 243 (1996–97) jf. Innst. S. nr. 174 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kapittel 5 Om innkalling og avvikling av Stortingets møter

§ 33 Innkalling til møter i Stortinget

Presidentskapet fastsetter når Stortinget skal møte.

Etter presidentskapets bestemmelse blir Stortinget innkalt til møte ved at innkallingen gjøres tilgjengelig for representantene senest 24 timer før møtet. Innkallingen skal inneholde dagsorden. I ekstraordinære tilfeller kan møte kalles sammen med kortere varsel. Det samme gjelder hvis dagsordenen bare omfatter saker som skal refereres.

(Tidligere § 24. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 34 Møter i Stortinget

Møter i Stortinget begynner som regel kl. 10.00 med unntak av fredager da møtene som regel begynner kl. 09.00. Presidentskapet kan beslutte at møtet etter vanlig kunngjøring skal avsluttes og settes på nytt samme dag.

Møte i Stortinget kan ikke settes før presidenten har forvisset seg om at det er så mange representanter til stede som Grunnloven krever.

(Tidligere § 25 og § 27 annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 35 Program for Stortingets møter

Senest fredag innen kl. 15.00 bør program for Stortingets arbeid i uken gjøres tilgjengelig for representantene. Programmet skal opplyse om hvilke dager det skal holdes møter, når møtene skal begynne, og fastsatte tidspunkter for votering. Samtidig bør foreløpig saksliste for møtene gjøres tilgjengelig for representantene.

I Stortingets møter blir sakene som hovedregel tatt opp etter den dagsordenen som presidenten har lagt frem.

Det kunngjorte ukeprogrammet som er omhandlet i første ledd første og annet punktum, og den dagsordenen som er kunngjort, må ikke fravikes uten at det er nødvendig. Slikt fravik vedtas av presidenten. Fravik kan vedtas med to tredjedels flertall dersom forslaget er fremsatt av en representant. For øvrig kan presidenten under et stortingsmøte vedta endringer i dagsordenen. Det bør opplyses om vedtatte fravik så snart som mulig.

Blir et møte ikke ferdig med dagsordenen, skal de sakene som står igjen, behandles først i neste møte eller føres opp på ny dagsorden. Saker som er utsatt til en fastsatt tid, bør likevel tas opp som bestemt.

(Tidligere § 26 (med unntak av annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 392 S (2018–2019), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 36 Møte for lukkete dører

Akter presidenten å foreslå at et møte skal holdes for lukkete dører, skal møtet settes og Stortinget ta stilling til dette for lukkete dører (jf. Grunnloven § 84).

Til møter for lukkete dører kan presidenten gi adgang for funksjonærer ved Stortingets administrasjon og for stortingsreferentene. Presidenten kan også tillate at enkelte av stortingsbetjentene under forhandlingene bringer nødvendige meldinger til presidenten eller en representant. Videre kan presidenten etter anmodning fra en statsråd innhente Stortingets samtykke til at embets- og tjenestemenn fra departementene får anledning til å være til stede under møtet.

Referat fra forhandlingene føres inn i en egen protokoll (jf. § 64), og både den og de referatkonseptene som finnes, skal i forseglet stand legges i arkivet.

Forhandlinger som er ført for lukkete dører, kan offentliggjøres dersom Stortinget gjør vedtak om det.

Presidentskapet kan gi tillatelse til å åpne en arkivert og forseglet sak fra et lukket møte.

(Tidligere § 61. Forarbeider: Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 37 Avbrytelse av Stortingets forhandlinger i juni

Stortingets forhandlinger avbrytes senest tredje fredag i juni måned, med adgang for presidentskapet til i særlige tilfelle å utsette tidspunktet. Presidentskapet kan bestemme at Stortingets forhandlinger skal gjenopptas på et senere tidspunkt før neste storting trer sammen i samsvar med Grunnloven § 68.

(Tidligere § 33 annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 153 (1971–72), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 215 (1989–90), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kapittel 6 Om Stortingets arbeidsordning

§ 38 Overbringelse og fremsettelse av proposisjoner og forslag

Overbringelse av kongelige proposisjoner og fremsettelse av grunnlovsforslag og representantforslag bør i alminnelighet skje ved begynnelsen eller slutten av et møte. Grunnlovsforslag og representantforslag innleveres til Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dag forslaget skal fremsettes i møte.

Forslag og søknader skal som regel fremmes skriftlig, men kan ikke fremsettes på vegne av flere enn 10 representanter. Lovforslag skal være satt opp i lovs form.

Grunnlovsforslag og representantforslag, sammen med eventuell begrunnelse, skal snarest gjøres tilgjengelig for representantene i papirutgave eller elektronisk form.

Representantforslag kan tas tilbake ved at forslagsstilleren melder dette skriftlig til Stortingets administrasjon og i tillegg muntlig til Stortinget. Grunnlovsforslag kan ikke tas tilbake etter at Stortinget har vedtatt at det skal trykkes og kunngjøres.

Når et forslag er endelig avgjort, må forslaget ikke bringes frem igjen eller tas opp på nytt i samme stortingssesjon. Er det påtrengende nødvendig, eller fremmer regjeringen proposisjon eller melding innenfor samme saksområde for Stortinget, kan Stortinget likevel fatte vedtak om at et forslag tas opp til ny behandling, forutsatt at det igjen blir komitébehandlet.

(Tidligere § 28 første ledd, § 29 første ledd, § 31 første og tredje ledd og § 47. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 162 S (2018–2019))

§ 39 Behandlingen av proposisjoner og forslag

Presidentskapet foreslår behandlingsmåten for de kongelige proposisjoner og meldinger samt representantforslag og søknader når de er kommet inn til Stortinget.

Når nye saker, herunder forslag, henstillinger og søknader, er referert, avgjør Stortinget om saken skal

  1. sendes til regjeringen uten realitetsvotering,

  2. sendes til en komité,

  3. legges ut til gjennomsyn for representantene i minst én dag og deretter føres opp på dagsordenen til behandling,

  4. tas opp til avgjørelse straks hvis ikke presidenten eller en femtedel av de representantene som er til stede, motsetter seg dette,

  5. avvises eller ikke tas under behandling.

Finner presidenten at bestemte saker som skal refereres egner seg for avgjørelse i samme møte, bør presidenten føre dem opp særskilt på dagsordenen, med opplysning om at de vil bli foreslått behandlet straks.

Nye dokumenter i saker som alt er sendt til en komité, skal ikke regnes som særskilt sak, men sendes direkte til den komité som har saken, dersom ikke presidentskapet finner at saken bør refereres i Stortinget.

En representant kan innhente uttalelse fra vedkommende departement om et forslag, en søknad eller en henstilling som er vedtatt oversendt til regjeringen uten realitetsvotering.

(Tidligere § 28 annet til femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 40 Forslag fremsatt under behandlingen av en sak

Forslag som er omhandlet og utformet i en komitéinnstilling, tas opp til avgjørelse sammen med innstillingen når forslagsstilleren krever det. Det samme gjelder andre forslag vedrørende samme sak når de er forhåndsvarslet ved innlevering til presidenten gjennom Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dag debatten om saken finner sted i Stortinget. Om slike forslag gjelder for øvrig de samme reglene som for forslag som utformes i innstillingen, jf. § 31 sjette ledd. Forslag om at konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende eller forslag om å iverksette undersøkelser som nevnt i § 44 første ledd, skal likevel sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen dersom forholdet ikke allerede har vært behandlet av eller forelagt for komiteen, jf. § 15 annet til fjerde ledd. I særlige tilfeller kan Stortinget med to tredjedels flertall vedta å sette bestemmelsene i første og annet punktum ut av kraft.

For behandling av forslag som fremsettes under en debatt, gjelder § 39 annet ledd tilsvarende. Det samme gjelder forslag som fremsettes i tilknytning til en debatt om en redegjørelse etter § 45 som avholdes i et senere møte.

Når presidenten erklærer at debatten om en sak er avsluttet, må det ikke fremsettes nye forslag eller foretas endringer i forslagene i saken.

(Tidligere § 30 første til tredje ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 156 (1981–82), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 107 (2006–2007), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 41 Behandling av forslag om å utsette saken eller sende den tilbake til komité

Før debatten om en sak er avsluttet, kan det fremsettes forslag om at saken sendes tilbake til komiteen eller at Stortingets videre behandling av saken utsettes til et senere møte i samme stortingssesjon. Forslag om utsettelse av saken til et senere stortingsmøte må tas opp til behandling straks og avgjøres av presidenten.

(Forarbeider: Innst. 259 S (2012–2013), jf. Dokument 14 (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 42 Særlig om behandling av lovforslag

Dersom Stortinget ved første gangs behandling av et lovforslag vedtar endringsforslag som ikke har vært komitébehandlet, skal komiteen som regel uttale seg om vedtaket før det behandles på nytt i Stortinget.

Når det under behandlingen av et lovforslag blir fremmet et forslag som inneholder en anmodning til regjeringen, skal forslaget som hovedregel behandles sammen med lovforslaget ved første gangs behandling av dette. Slike anmodningsforslag som forutsetter et bestemt resultat av behandlingen av lovforslaget, skal likevel føres opp på dagsordenen som egen sak til behandling etter at Stortinget har avsluttet behandlingen av lovforslaget. Det kan ikke fremsettes andre forslag under behandlingen av en slik sak.

Dersom et forslag vedrørende lovbehandling som fremsettes ved annen gangs behandling av et lovforslag, ikke er forhåndsvarslet ved innlevering til presidenten gjennom Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dag debatten om lovforslaget finner sted i Stortinget, kan presidenten eller en femtedel av de representantene som er til stede, motsette seg avstemning over forslaget.

(Tidligere § 31 annet ledd og § 30 fjerde og femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 S (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 S (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 446 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 43 Behandlingen av statsbudsjett og nasjonalbudsjett

Kongelig proposisjon om statsbudsjett for det påfølgende budsjettåret legges frem for Stortinget innen seks dager etter Stortingets åpning, jf. § 8 i bevilgningsreglementet. Samtidig legges frem stortingsmelding om nasjonalbudsjettet.

Etter at den kongelige proposisjonen om statsbudsjettet er lagt frem for Stortinget, avgir presidentskapet innstilling om fordelingen av budsjettkapitlene på de enkelte komiteer og om rammeområder. Videre skal presidentskapet – etter at komitélederne har hatt anledning til å uttale seg – fastsette og kunngjøre fristene for avgivelse av budsjettinnstillingene og datoene for Stortingets behandling av dem.

Senest 20. november skal finanskomiteen avgi innstilling om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet, med forslag til rammevedtak for bevilgninger i samsvar med inndelingen i rammeområder fastsatt av Stortinget. Forslag til bevilgningsvedtak som utformes i innstillingen eller fremsettes ved behandlingen av den, skal inneholde beløp for alle rammer, og kan ikke gå under rammenivå. I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et slikt forslag.

Stortinget skal behandle innstillingen nevnt i tredje ledd innen en uke etter avgivelse. Stortingets rammevedtak er bindende for den etterfølgende budsjettbehandlingen samme år.

Deretter skal fagkomiteene avgi innstilling om bevilgninger innen de rammeområdene de er tildelt. Forslag til bevilgningsvedtak som utformes i en slik innstilling eller fremsettes ved behandlingen av den, skal omfatte alle kapitler og poster innenfor det enkelte rammeområde, og kan ikke fravike de rammene Stortinget har vedtatt. I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et slikt forslag.

Fagkomiteenes budsjettinnstillinger skal behandles av Stortinget senest 15. desember. De budsjettvedtakene Stortinget gjør ved behandlingen av disse innstillingene, er endelige.

Eventuell kongelig samleproposisjon om endringer i statsbudsjettet legges frem senest 15. mai i budsjettåret, sammen med stortingsmelding om revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen avgir innstilling om disse senest annen fredag i juni. Ved behandling av endringer i statsbudsjettet i budsjettåret kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et forslag, dersom forslagsstilleren motsetter seg dette.

(Tidligere § 31 annet ledd og § 30 fjerde og femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 S (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–01), Innst. S. nr. 288 S (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 446 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 44 Behandlingen av saker om konstitusjonelt ansvar

Ved beslutning som krever tilslutning fra en tredjedel av representantene, kan Stortinget anmode Stortingets ansvarskommisjon om å iverksette undersøkelser for å klarlegge om det er grunnlag for å ta ut tiltale for riksrett i henhold til Grunnloven § 86, jf. lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker kapittel 3. Dette gjelder likevel ikke dersom Stortinget i samme sak vedtar at det skal eller ikke skal tas ut tiltale mot den eller de personer undersøkelsene vil være rettet mot for de forhold som omfattes av anmodningen.

Når beslutning om tiltale for riksrett er fattet, handler kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortingets vegne under forberedelsen og utførelsen av saken.

(Tidligere § 45 a og § 12 annet ledd nr. 9 fjerde ledd åttende punktum. Forarbeider: Innst. S. nr. 2 (1972–73), Innst. S. nr. 107 (2006–2007), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 45 Muntlig redegjørelse for Stortinget fra et regjeringsmedlem

Med samtykke av Stortingets presidentskap kan et regjeringsmedlem gi en muntlig redegjørelse i et stortingsmøte. Så vidt mulig skal redegjørelsen føres opp på dagsordenen. Presidenten kan beslutte at redegjørelsen umiddelbart skal følges av en debatt. Forsamlingen kan deretter avgjøre om redegjørelsen skal

  1. føres opp til behandling i et senere møte,

  2. sendes til en komité, eller

  3. vedlegges protokollen.

I en debatt som følger umiddelbart etter redegjørelsen, kan en representant fra hver av partigruppene – og vedkommende regjeringsmedlem – få ordet én gang i inntil fem minutter. Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag. Ved avslutningen av en slik debatt avgjør forsamlingen om redegjørelsen skal vedlegges protokollen eller behandles videre etter første ledd bokstav a eller b.

Dersom forsamlingen ikke er enig om videre behandlingsmåte etter første eller andre ledd, avgjøres videre behandlingsmåte ved avstemning.

(Tidligere § 34 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 46 Tilgjengeliggjøring av innstillinger fra komiteene

Når en innstilling er avgitt av en komité, skal den snarest gjøres tilgjengelig for representantene i papirutgave eller elektronisk form. Som hovedregel skal det gå minst én uke fra en innstilling avgis til den behandles i Stortinget. En innstilling kan ikke tas opp til behandling før 48 timer er gått etter at den ble gjort tilgjengelig for representantene. I spesielle tilfeller kan likevel Stortinget med vanlig flertall vedta at saken blir tatt opp før denne fristen.

(Tidligere § 32. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 47 Oversikt over bebudete saker og saker til behandling

I oktober og januar hver stortingssesjon innhenter presidentskapet en oversikt over de proposisjoner og meldinger som regjeringen akter å fremme.

Presidentskapet sørger for at det fortløpende gjøres tilgjengelig for representantene en fortegnelse over alle saker som er tatt opp til behandling, med opplysning om når sakene er sendt vedkommende komité, om ordfører og når komiteene vil avgi innstilling.

For at kongelige proposisjoner og meldinger skal kunne påregnes å bli behandlet av Stortinget før Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni, må de fremlegges senest 10. april. Fristen gjelder ikke for årlige og ellers regelmessige proposisjoner og meldinger. For at representantforslag eller interpellasjoner skal kunne påregnes å bli behandlet av Stortinget før Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni, må de fremsettes innen samme frist. Stortinget kan etter søknad fra statsråden eller vedkommende representant gjøre unntak fra fristen. Slik søknad fremsettes for Stortingets presidentskap, som fremmer innstilling til Stortinget.

(Tidligere § 33 første ledd og § 34. Forarbeider: Innst. S. nr. 215 (1989–98), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 48 Saker som ikke blir ferdig behandlet i stortingssesjonen eller valgperioden

Kongelige proposisjoner til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble overbrakt i stortingsmøte, kan av presidentskapet foreslås tatt under behandling i den nye valgperioden, etter at uttalelse er innhentet fra regjeringen. Tilsvarende gjelder kongelige meldinger til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble referert i stortingsmøte.

Representantforslag og søknader som er fremsatt på et foregående storting i samme valgperiode, men ikke avgjort der, står fremdeles for tur til å bli behandlet, med mindre forslagsstilleren har tatt forbehold om det motsatte. Representantforslag som ikke er blitt ferdig behandlet i den valgperioden de ble fremsatt, bortfaller.

Andre dokumenter med opprinnelse i Stortinget eller organer tilknyttet Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble tatt til behandling, kan av presidentskapet foreslås tatt under behandling i den nye valgperioden.

Dersom en komitéinnstilling ikke blir avgjort i Stortinget innen stortingssesjonen er slutt, skal den tas opp til behandling i neste sesjon i samme valgperiode, uten ny komitébehandling. En innstilling som ikke er avgjort i Stortinget innen valgperioden er slutt, bortfaller.

Spørsmål og interpellasjoner som ikke er besvart innen valgperioden er slutt, bortfaller.

(Tidligere § 33 tredje til sjette ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 S (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 49 Innkalling av personer til å møte for Stortinget

Når Stortinget mener det er nødvendig å innkalle noen til møte etter Grunnloven § 75 h, skal presidenten sørge for at det blir sendt innkalling til vedkommende.

Innkallingen skal uttrykkelig nevne den saken eller de sakene som Stortinget ønsker forklaringer om. Den skal også gjengi vedtaket om at den innkalte skal bekrefte sin forklaring med høytidelig forsikring. Den innkalte skal videre få gjenpart av de bestemmelsene som Stortinget har vedtatt som fremgangsmåte når noen innkalles etter Grunnloven § 75 h.

(Tidligere § 49. Forarbeider: Innst. S. nr. 192 (1996–97), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 50 Begjæring om utlevering av dokumenter

Når Stortinget mener det er nødvendig å begjære utlevert dokumenter etter Grunnloven § 75 f, treffes det vedtak om dette. Begjæringen kan gjelde ethvert dokument som er i regjeringens eller den underliggende forvaltningens besittelse, og som er utarbeidet eller innhentet som ledd i offentlig virksomhet. Presidenten sørger for at begjæringen blir oversendt til regjeringen, som deretter fremlegger dokumentene snarest mulig.

(Tidligere § 49 a første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 210 (2002–2003), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 50 a Behandling av meddelelser fra regjeringen om forskrifter som avviker fra gjeldende lovgivning

En meddelelse fra regjeringen om forskrift fastsatt av Kongen som utfyller, supplerer eller fraviker gjeldende lovgivning, sendes Stortingets presidentskap, som sørger for at meddelelsen snarest mulig gjøres tilgjengelig for representantene på egnet måte. Meddelelsen refereres i første stortingsmøte etter at den er mottatt. Tilsvarende fremgangsmåte følges for meddelelse fra regjeringen om opphevelse av slik forskrift.

(Innst. 205 S (2019–2020), annet ledd opphevet ved stortingsvedtak 1. oktober 2020)

Kapittel 7 Om debattene

§ 51 Talelister og begrensninger av debattiden

Ved innledningen av en debatt kan presidenten vedta å begrense varigheten av debatten og fordele taletiden mellom gruppene. Et slikt vedtak medfører at den enkelte taler kan gis kortere eller lengre taletid enn det som er fastsatt i § 52.

Saksordfører får i alminnelighet ordet først. Deretter får talerne ordet i den rekkefølge de ber presidenten om det, likevel slik at partigruppenes størrelse kan tas i betraktning ved fastsettelse av rekkefølgen. Én taler fra hver partigruppe skal normalt stå først på talerlisten. I tilfelle flere ber om ordet samtidig, avgjør presidenten hvem av dem som skal tale først. Dersom gruppene har innlevert til presidenten gjennom Stortingets administrasjon lister over representanter som ønsker å delta i debatten, kan presidenten på dette grunnlag sette opp en liste over rekkefølgen av talerne. Én taler fra hver partigruppe skal stå først på talerlisten.

Ingen taler må ha ordet mer enn to ganger under debatten om en sak, eller under hver del av debatten, dersom debatten er delt. Fra dette gjelder følgende unntak:

  1. Begrensningen gjelder ikke for saksordførere og den statsråd saken hører under. I alminnelige politiske debatter, herunder finansdebatt og redegjørelser etter § 45 første ledd bokstav b, gjelder begrensningen ikke for statsministeren og lederne i partigruppene.

  2. Presidenten kan gi adgang til en kort merknad.

  3. Presidenten kan tillate at en taler fra hver partigruppe får ordet mer enn to ganger.

  4. I debatter i saker etter § 22 a gis én representant fra hvert parti adgang til et ubegrenset antall innlegg.

  5. Presidenten kan vedta å gjøre unntak fra hovedregelen.

Presidenten kan vedta at debatten skal avsluttes før alle inntegnede talere har hatt ordet («clôture»). Forslaget avgjøres av presidenten etter at én taler har hatt anledning til å tale for, og én imot, én gang hver.

(Tidligere § 35 og § 37 tredje ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 392 S (2018–2019), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 52 Generelle begrensninger av taletiden

Taletiden må ikke overskride 15 minutter i første innlegg, ti minutter i annet innlegg og tre minutter i eventuelle følgende innlegg. En kort merknad er likevel begrenset til ett minutt. En muntlig redegjørelse av et regjeringsmedlem, jf. § 45, må ikke overskride én time. Etter forslag av presidenten kan Stortinget vedta lengre taletid.

Presidenten kan selv, eller etter skriftlig forslag fra minst ti representanter, vedta kortere taletid, som ikke må settes under tre minutter. Presidenten kan gjøre unntak for saksordførere, ledere i partigruppene og regjeringsmedlemmer.

(Tidligere § 36. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 53 Replikker og svar på direkte spørsmål

Det skal åpnes for adgang til replikkordskifte, som ordnes av presidenten, dersom presidenten ikke vedtar noe annet. Replikken skal ha tilknytning til vedkommende innlegg. Taletiden er ett minutt. Den hvis innlegg forårsaker replikker, kan svare på hvert enkelt av innleggene etter tur.

Hvis presidenten mener det kan være av betydning for det videre ordskifte, kan det tillates innlegg på høyst ett minutt utenfor tur for å gi adgang til i forbindelse med den siste talers innlegg å besvare direkte spørsmål eller rette en åpenbar misforståelse. En taler kan ved en slik anledning ikke få ordet mer enn to ganger.

(Tidligere § 37 første og annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 54 Spørsmål som tas opp ved møtets avslutning

Ved hvert møtes avslutning skal presidenten gi representantene anledning til å påpeke eventuelle feil ved saksbehandlingen.

Ved møtets avslutning kan det med presidentens samtykke også stilles spørsmål til presidentskapet eller regjeringsmedlemmer om saker som det av spesielle grunner er ønskelig å ta opp straks og som ikke hensiktsmessig kan reises på annen måte. Representanter som ønsker å gjøre dette, skal gi presidenten underretning i god tid før møtets slutt. Spørreren og den som svarer, har en taletid på inntil fem minutter. Etter svaret kan en representant fra hver av de andre partigruppene få ordet én gang i inntil tre minutter. Til slutt kan spørreren og den som har svart, få ordet én gang til i inntil tre minutter.

Det kan ikke fremsettes forslag under forhandlinger som omhandlet i annet ledd.

(Tidligere § 37 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 55 Taleregler

Den som har ordet, retter talen til presidenten. Taleren bør holde seg strengt til den saken som er under debatt.

Sitater bør bare brukes i begrenset utstrekning. Det skal gå klart frem av innlegget når sitatet begynner og når det slutter, og taleren må angi hvor sitatet stammer fra.

Upassende eller fornærmelig atferd eller tale er ikke tillatt. Slik atferd eller tale skal påtales av presidenten.

(Tidligere § 38 og § 40. Forarbeider: Innst. S. nr. 187 (1954), Innst. S. nr. 65 (1965–66), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 56 Opptreden under forhandlingene

Det er ikke tillatt å gi støyende uttrykk for misnøye eller bifall under forhandlingene.

(Tidligere § 39. Forarbeider: Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 57 Regjeringsmedlemmers deltakelse i forhandlingene

Når regjeringsmedlemmer deltar i forhandlingene, har de – i samsvar med Grunnloven § 74 – samme rettigheter og forpliktelser etter forretningsordenen som representantene.

(Tidligere § 41. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 (1965–66), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 58 Overtredelse av forretningsordenen

Dersom en representant setter seg ut over reglene i forretningsordenen, kan presidenten gi vedkommende en advarsel, som gjentas dersom det er nødvendig.

Hvis representanten ikke retter seg etter forretningsordenen, avgjør presidenten om vedkommende skal fratas ordet eller i særlig tilfeller vises bort fra forhandlingene for dagen.

(Tidligere § 42. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Kapittel 8 Avstemninger

§ 59 Organisering av voteringene

Når de talerne som har tegnet seg, har hatt ordet, erklærer presidenten debatten for avsluttet. Sakene blir tatt opp til avstemning på et tidspunkt som på forhånd er fastsatt av presidentskapet.

Foreligger det i en sak flere forslag, skal presidenten sette hvert av dem under avstemning i logisk rekkefølge. Voteringsordningen må være oppgitt og godtatt på forhånd.

En representant som ikke er til stede i salen når presidenten erklærer at voteringen har startet, deltar ikke i avstemningen. De representantene som er til stede, må ikke forlate salen før voteringen er ferdig.

(Tidligere § 43. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

§ 60 Avstemningsmåter

Avstemningen ordnes på én av følgende måter eller ved en kombinasjon av disse:

  1. Ved at presidenten oppfordrer de representanter som er for eller imot et forslag, om å reise seg. Presidenten kan også la foreta kontravotering.

  2. Ved bruk av elektronisk voteringsanlegg.

  3. Ved navneopprop. Finner presidenten at det må være unødvendig med navneopprop, men en representant setter frem krav om opprop, avgjør Stortinget voteringsmåten uten debatt ved avstemning etter bokstav a eller b. Oppropet begynner med det valgdistriktet og den representanten hvis nummer er trukket ut ved loddtrekning på forhånd. Oppropet fortsetter etter representantenes rekkefølge.

  4. Ved sedler uten underskrift. Denne avstemningsmåten brukes bare ved valg og bare når det er fremmet flere forslag til samme verv, en tilstedeværende representant krever det eller forsamlingen vedtar det etter forslag av presidenten. De som stemmer, skal på seddelen skrive navnene på de personene de stemmer på og personlig legge seddelen i urnen. Stemmer noen på flere enn det skal velges, skal det eller de navnene som står sist på stemmeseddelen, ikke telles med.

Er det holdt avstemning som nevnt i første ledd bokstav a eller b, men presidenten eller en femtedel av dem som stemmer erklærer at utfallet ikke kan regnes for sikkert, skal det holdes ny avstemning etter første ledd bokstav b eller c.

(Tidligere § 44. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 61 Krav til flertall ved avstemninger

Ved avstemning etter § 60 første ledd bokstav a, b eller c avgjøres saken ved vanlig stemmeflertall, dvs. over halvparten av avgitte stemmer, med mindre Stortinget har bestemt noe annet. Viser avstemningen like mange stemmer for og imot, gjør møtelederens stemme utslaget når Stortingets president er møteleder. Er en annen president møteleder, gjør møtelederens stemme utslaget dersom avstemningen gjelder hvordan saken skal behandles i Stortinget. Gjelder avstemningen innholdet i saken, medfører stemmelikhet at gyldig vedtak ikke er truffet, og behandlingen av saken fortsetter i et senere møte. Blir det stemmelikhet også ved den nye avstemningen, gjør møtelederens stemme utslaget.

Ved avstemning etter § 60 første ledd bokstav d er et relativt flertall, dvs. flere stemmer enn for noe annet forslag, avgjørende for utfallet av valget, dersom det ikke i lov eller reglement eller for det enkelte tilfelle er bestemt at det skal kreves mer enn halvparten av stemmene for at noen skal regnes for valgt. Dersom noen har levert blanke stemmesedler, skal disse sedlene tas med ved opptellingen når det gjelder å slå fast om Stortinget er beslutningsdyktig, men de skal ikke telle med ved selve stemmeoppgjøret. Den som da har flertall av de effektive stemmer, regnes for valgt. Dersom høyeste stemmetall ved avstemningen faller likt på flere, kan hver representant straks kreve ny avstemning mellom de kandidater som har oppnådd likt stemmetall. Kommer ingen med slikt krav, eller blir stemmetallet likt også ved ny avstemning, skal valget avgjøres ved loddtrekning.

(Tidligere § 45. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 62 (Opphevet ved stortingsvedtak 20. juni 2019)

Kapittel 9 Om Stortingets protokoller og ekspedering av sakene

§ 63 Stortingets protokoller

Presidenten autoriserer Stortingets forhandlingsprotokoll i to eksemplarer, det ene for saker som behandles for åpne dører, det andre for saker som behandles for lukkete dører. Sekretæren fører forhandlingsprotokollen, som underskrives av presidenten og sekretæren.

(Tidligere § 55. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 64 Gjennomsyn og rettelser av protokollen

Etter hvert møte som har vært holdt for åpne dører, legges forhandlingsprotokollen ut til gjennomsyn i Stortingets administrasjon. Det samme gjøres etter møte for lukkete dører dersom Stortinget har vedtatt at forhandlingene kan offentliggjøres. Tar noen til motmæle mot protokolleringen, svarer presidenten på innvendingene, og deretter avgjør Stortinget ved avstemning uten debatt om det skal gjøres rettelser i protokollen.

Protokoller fra møter for lukkete dører som ikke vedtas offentliggjort (jf. § 36 tredje ledd, leses opp og vedtas før møtet heves.

(Tidligere § 56. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 65 Ekspedering av avgjorte saker

Når en sak er avgjort, utarbeider Stortingets administrasjon utkast til de nødvendige brev og påtegninger. Etter at presidenten har godtatt utkastet, blir saken ekspedert. Gjelder det adresser fra Stortinget til Kongen eller fremstillinger som ved særlige anledninger skal gi uttrykk for Stortingets ønsker og meninger, skal slike skriftstykker leses opp i utkast for Stortinget.

(Tidligere § 57. Forarbeider: Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 66 Underskrift av vedtak

Presidenten underskriver lovvedtak som sendes Kongen til sanksjon. Det samme gjelder underretninger om andre vedtak. Vedtak om endringer i eller tillegg til Grunnloven skal underskrives av Stortingets president og sekretær.

(Tidligere § 58. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 67 Underskrift av forhandlingsprotokollen

Når Stortinget har endt sine forhandlinger, skriver representantene under forhandlingsprotokollen. Deretter leveres protokollen med tilhørende dokumenter til Stortingets arkiv.

(Tidligere § 59. Forarbeider: Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kapittel 10 Om interpellasjoner og spørsmål

§ 68 Interpellasjoner

En representant som ønsker å stille en interpellasjon til regjeringen eller et regjeringsmedlem, leverer den skriftlig til Stortingets presidentskap gjennom Stortingets administrasjon. Interpellasjonen skal være kort. Presidenten bør avvise interpellasjoner om

  1. noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde,

  2. saker som er under behandling i komiteene,

  3. saker som det er gitt innstilling om, men som ennå ikke er behandlet av Stortinget,

  4. saker som det allerede er innlevert interpellasjon eller spørsmål til spørretimen om, og som ennå ikke er besvart.

Det gir ikke grunn til avvisning etter bokstav b eller c at interpellasjonen gjelder noe som er tatt opp i enkeltforslag i en mer omfattende sak.

Presidenten kan også gripe inn mot formuleringer som nevnt i § 55 tredje ledd. Godtas interpellasjonen, gir presidenten meddelelse om den til vedkommende regjeringsmedlem.

Interpellasjonen skal besvares i Stortinget så snart som mulig og senest én måned etter at den ble stilt, med mindre presidentskapet samtykker i at den blir besvart på et senere tidspunkt. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen.

Ved behandlingen i Stortinget får først interpellanten ordet i høyst fem minutter til å forklare innholdet av interpellasjonen. Dersom et regjeringsmedlem erklærer at det ikke vil bli gitt noe svar på interpellasjonen, er forhandlingene slutt med det.

Blir interpellasjonen besvart, har det regjeringsmedlemmet som svarer på interpellasjonen, en taletid på inntil fem minutter. Statsministeren og andre statsråder hvis departementer er berørt av interpellasjonen, kan også svare, med samme taletid.

I den etterfølgende debatten har først interpellanten og så regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Deretter kan andre representanter få ordet én gang hver, med taletid på inntil fem minutter. Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg på inntil tre minutter hver.

Behandlingen av interpellasjonen må ikke vare lenger enn én time og 30 minutter. Den taletiden som eventuelt er brukt av statsministeren og andre statsråder enn den interpellasjonen er rettet til, teller ikke med.

Det kan ikke fremsettes forslag i tilknytning til behandlingen av en interpellasjon.

(Tidligere § 50. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

§ 69 Spørsmål til presidentskapet

Spørsmål vedrørende arbeidet i Stortinget eller vedtak av presidentskapet leveres skriftlig til Stortingets president. Spørsmålet skal være kort. Svaret bør gis snarest mulig etter at spørsmålet er levert inn.

Når spørsmålet blir behandlet, har spørreren lov til å grunngi det nærmere i inntil fem minutter. Samme taletid har det medlemmet av presidentskapet som svarer på spørsmålet, men med Stortingets samtykke kan presidenten gi vedkommende anledning til å tale i inntil ti minutter. Dersom vedkommende medlem av presidentskapet erklærer at det ikke vil bli gitt noe svar på spørsmålet, er saken dermed ferdig.

Blir spørsmålet besvart, har spørreren og medlemmet av presidentskapet rett til å få ordet ytterligere en gang til innlegg på inntil tre minutter hver. Spørreren har da adgang til å stille et kort tilleggsspørsmål. Det kan ikke fremsettes forslag i tilknytning til et slikt spørsmål. Ingen annen må ha ordet.

Ved innledningen av behandlingen av et spørsmål etter første til tredje ledd kan forsamlingen vedta at også andre representanter enn den som har stilt spørsmålet, kan få ordet én gang i inntil tre minutter, etter første innlegg av medlemmet av presidentskapet. Til slutt kan spørreren og den som har svart, få ordet én gang til. For øvrig gjelder det som er bestemt i første til tredje ledd.

(Tidligere § 51. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 70 Spørsmål til skriftlig besvarelse

En representant som ønsker å få skriftlig svar på et spørsmål til et regjeringsmedlem, innleverer spørsmålet skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon, med påtegning om at det bes om skriftlig svar. Spørsmålet skal være kort, men kan i tillegg utdypes på inntil én A4-side.

Presidenten bør avvise spørsmål om noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, og kan gripe inn mot formuleringer som nevnt i § 55 tredje ledd. Presidenten oversender spørsmålet til vedkommende regjeringsmedlem, som kan nekte å svare på spørsmålet.

I løpet av én kalenderuke kan en representant stille inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse. Spørsmål til skriftlig besvarelse kan ikke stilles i juli måned.

Innen seks hverdager etter at spørsmålet ble oversendt fra Stortinget, skal et regjeringsmedlem gi skriftlig svar på spørsmålet til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon, eller meddele skriftlig hvorfor spørsmålet ikke blir besvart innen fristen og i tilfelle når det vil bli besvart, eller at det ikke vil bli besvart. Svaret bør i alminnelighet ikke være lengre enn to A4-sider. Stortingets administrasjon sender svaret videre til spørreren og sørger for at spørsmål og svar blir trykt i Stortingsforhandlingene.

(Tidligere § 52. Forarbeider: Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 78 (2007–2008), Innst. 445 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 162 S (2018–2019))

§ 71 Avholdelse av spørretime

Stortinget har i alminnelighet spørretime hver onsdag kl. 10.00, først muntlig spørretime, deretter ordinær spørretime. Presidentskapet kan beslutte at det en uke ikke skal holdes muntlig spørretime eller ordinær spørretime. I særlige tilfeller kan presidentskapet beslutte at muntlig spørretime eller ordinær spørretime skal holdes på et annet tidspunkt.

(Tidligere § 53 nr. 1. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 78 (2007–2008), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 72 Muntlig spørretime

I den muntlige spørretimen svarer regjeringsmedlemmer på spørsmål som representantene stiller muntlig. Senest mandag kl. 11.00 meddeler statsministeren til stortingspresidenten hvilke regjeringsmedlemmer som vil delta i den muntlige spørretimen samme uke, og presidenten gjør representantene kjent med dette.

Representantene kan stille korte spørsmål, begrenset til to minutter, til ett av de regjeringsmedlemmene som er til stede.

Representanter som ønsker å stille spørsmål, bør melde fra om dette på forhånd til presidenten gjennom Stortingets administrasjon. Presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge.

Regjeringsmedlemmene kan nekte å svare på spørsmål. Taletiden for regjeringsmedlemmets første svar etter et hovedspørsmål er to minutter, for øvrig er taletiden ett minutt. Etter svaret har spørreren rett til å få ordet på nytt. Presidenten kan gi andre representanter ordet om den saken som ble tatt opp i spørsmålet. Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet etter hvert innlegg av en representant, for øvrig kan presidenten også gi ordet til øvrige regjeringsmedlemmer.

Presidenten bestemmer når en muntlig spørretime skal slutte.

(Tidligere § 53 nr. 2. Forarbeider: Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr. 276 (1996–97) jf. S.tid. 1996–97 s. 4530–4531, Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 254 S (2017–2018))

§ 73 Ordinær spørretime

I den ordinære spørretimen svarer regjeringsmedlemmer på spørsmål som representantene har innlevert skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon. Spørsmålet skal være kort. En representant kan stille ett spørsmål i en ordinær spørretime. Dersom et spørsmål må utsettes som følge av at en statsråd er bortreist, kan representanten stille to spørsmål i neste spørretime. Spørsmål til en spørretime må innleveres senest kl. 14.00 siste torsdag før spørretimen. Faller en torsdag på en høytidsdag, er innleveringsfristen kl. 14.00 siste foregående hverdag.

Presidenten bør avvise spørsmål til spørretimen om noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, og om saker som det allerede er innlevert interpellasjon eller spørsmål til spørretimen om og som ennå ikke er besvart. Dessuten kan presidenten gripe inn mot formuleringer som nevnt i § 55 tredje ledd. Presidenten oversender spørsmålene til vedkommende regjeringsmedlemmer. Offentliggjøring av spørsmålene skjer gjennom Stortingets administrasjon. Regjeringsmedlemmet kan nekte å svare på et spørsmål.

De spørsmålene som skal behandles i spørretimen, mangfoldiggjøres og omdeles til representantene før spørretimen begynner. Spørrerne får ordet etter tur, og ber uten å grunngi spørsmålet, statsråden om å svare på det. Er spørreren ikke til stede, kan en annen representant ta opp spørsmålet. Hvis det ikke skjer, regnes spørsmålet som bortfalt.

Statsrådens svar i spørretimen bør ikke vare lengre enn tre minutter. Etter at statsråden har svart, kan spørreren og statsråden få ordet ytterligere to ganger hver til korte bemerkninger, begrenset til ett minutt, om den saken som er tatt opp i spørsmålet. Spørreren har i den forbindelse adgang til å stille korte tilleggsspørsmål. Ved innledningen av spørretimen kan presidenten bestemme at spørreren og statsråden kan få ordet bare én gang hver etter at statsråden har svart, dersom presidenten finner dette nødvendig for at sakene på dagsordenen kan bli behandlet i løpet av møtet.

(Tidligere § 53 nr. 3. Forarbeider: Innst. S. nr. 273 (1973–74), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Muntlig innst. S.tid. 1999–2000 s. 1472, Muntlig innst. S.tid. 2000–2001 s. 2531–32, Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 78 (2007–2008), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017))

§ 74 Begjæringer om dokumentinnsyn

En representant som ønsker å be om innsyn i regjeringens og forvaltningens dokumenter, kan innlevere sin anmodning skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon. Presidenten oversender anmodningen til det ansvarlige regjeringsmedlemmet, som snarest og senest innen tre dager enten skal utlevere dokumentet eller meddele skriftlig hvorfor det ikke er utlevert innen fristen, og i tilfelle når det vil bli utlevert eller hvorfor det ikke vil bli utlevert.

Ved sin vurdering skal regjeringsmedlemmet legge vekt på representantenes særlige stilling og informasjonsbehov.

Regjeringsmedlemmet kan avslå anmodningen i den grad dokumentet kan unntas fra offentlighet etter offentleglova.

(Tidligere § 49 a annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 49 (2002–03), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

Kapittel 11 Om forskjellige bestemmelser

§ 75 Representantenes taushetsplikt

Representantene har taushetsplikt om alle saker som behandles for lukkete dører i Stortinget. Taushetsplikten gjelder også for behandlingen av slike saker i komiteene.

Representantene har videre taushetsplikt om det som de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til om:

  1. informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen, og

  2. forhold av den art som er omhandlet i forvaltningsloven § 13 (noens personlige forhold, eller tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår). Reglene i forvaltningsloven §§ 13 a til 13 f gjelder tilsvarende så langt de passer.

Første gang en representant møter, skal vedkommende gi taushetserklæring etter et formular som presidentskapet har fastsatt.

(Tidligere § 60. Forarbeider: Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 75 a Behandling av gradert informasjon

Bestemmelser gitt i medhold av sikkerhetsloven kapittel 8, herunder bestemmelser om sikkerhetsklarering og autorisasjon, gjelder ikke for stortingsrepresentantene. For øvrig gjelder sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens bestemmelser om behandling av gradert informasjon tilsvarende for representantene og komiteene. Stortingets presidentskap kan fastsette utfyllende retningslinjer om praktiseringen av reglene. Dersom tungtveiende hensyn tilsier det, kan presidentskapet i konkrete tilfeller beslutte at det kan gjøres unntak fra reglene i sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen.

Sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens graderingsnivåer benyttes ved klassifisering av informasjon som utstedes i Stortinget. Stortinget fastsetter reglement for avgradering av dokumenter utstedt i Stortinget.

(Forarbeider: Innst. 426 S (2018–2019), Innst. 454 S (2021–2022))

§ 75 b Taushetsplikt og tilgang til gradert informasjon for ansatte i gruppesekretariatene

For ansatte i gruppesekretariatene gjelder § 75 første og annet ledd om taushetsplikt for representantene tilsvarende. Fast og midlertidig ansatte i gruppesekretariatene skal undertegne taushetserklæring etter et formular som presidentskapet har fastsatt.

Ansatte i gruppesekretariatene må ikke gis tilgang til gradert informasjon uten samtykke fra Stortingets presidentskap. I saker som er til behandling i en komité, kan komiteen likevel beslutte at rådgivere som er tilknyttet et medlem av komiteen, og som følger komiteens arbeid, kan få tilgang til informasjon gradert etter beskyttelsesinstruksen samt informasjon gradert BEGRENSET etter sikkerhetsloven. For slike ansatte og rådgiveres tilgang til gradert informasjon gjelder sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering og autorisasjon samt sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens regler om behandling av informasjon.

(Tidligere § 75 a tredje ledd. Forarbeider: Innst. 426 S (2018–2019), Innst. 454 S (2021–2022))

§ 76 Register over representantenes verv og økonomiske interesser

Representantene skal registrere de verv og økonomiske interesser som fremgår av reglement om register for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser, på den måte og under de vilkårene som er beskrevet der. Det samme gjelder vararepresentanter som møter for en innvalgt representant.

(Tidligere § 60 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 72 (2008–09), Innst. S. nr. 288 (2008–09), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 77 Partigrupper

Med uttrykket «partigruppe» i denne forretningsordenen forstås den representanten eller de representantene som er innvalgt fra et registrert parti som ved valget stilte liste i minst en tredjedel av fylkene.

(Tidligere § 62. Forarbeider: Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 78 Orden i stortingsbygningen

Stortingets president skal ved avtale med vedkommende myndighet sørge for at det blir holdt god orden i stortingsbygningen. Innenfor de ordensreglene som gjelder for bygningen, må adgangen til tilhørerplassene være så fri som mulig.

(Tidligere § 63. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

§ 79 Fravikelse av forretningsordenen

I særlige tilfeller kan Stortinget vedta å sette enkelte bestemmelser i Stortingets forretningsorden ut av kraft. Et slikt vedtak krever to tredjedels flertall. Hvis forslaget er fremsatt av presidenten, kreves likevel bare alminnelig flertall.

(Tidligere § 64. Forarbeider: Innst. S. nr. 169 (2004–2005), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Litteraturliste

Andenæs/Fliflet

Johs. Andenæs og Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 11. utgave,Universitetsforlaget, 2017

Castberg I

Frede Castberg

Norges Statsforfatning I, 3. utgave, Universitetsforlaget, 1964

Castberg II

Frede Castberg

Norges Statsforfatning II, 3. utgave, Universitetsforlaget, 1964

Fliflet

Arne Fliflet

Stortingets innkallingsrett i historisk lys, Jussens venner, 1972

Hansen og Mo

Guttorm Hansen og Erik Mo

Om Stortingets arbeidsordning – Stortingets forretningsorden med kommentarer, Stortinget, 1993

Helset

Per Helset

Hemmelighold og demokrati i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, Universitetsforlaget, 1984

Opsahl

Torkel Opsahl

Delegasjon av Stortingets myndighet, Johan Grundt Tanum, 1965

Sejersted

Fredrik Sejersted

Kontroll og konstitusjon, Cappelen, 2002

Stavang

Per Stavang

Den utvida utanriksnemnda. Samfunn, rett, rettferdighet: Festskrift til Torstein Eckhoffs 70-årsdag, TANO 1986

Stordrange

Bjørn Stordrange

Fra premisser til kompromisser. Om Stortingets lovbehandling, Universitetsforlaget, 1988

Vassbotten

O. Joh. Vassbotten

Stortingets forretningsorden: med bevilgningsreglementet mv: kommentarutgave, 1940

Forarbeider til forretningsordenen

Innst. S. nr. 65 (1965–66), S.tid. s. 1832–1883

Innst. S. nr. 133 (1965–66), S.tid. s. 2723–2749

Innst. S. nr. 156 (1966–67), S.tid. s. 3901

Innst. S. nr. 117 (1967–68), S.tid. s. 3343–3380

Innst. S. nr. 153 (1971–72), S.tid. s. 2513

Innst. S. nr. 2 (1972–73), S.tid. s. 28–48

Innst. S. nr. 273 (1973–74), S.tid. s. 3481–3487

Innst. S. nr. 312 (1973–74), S.tid. s. 3487–3490

Innst. S. nr. 439 (1976–77), S.tid. s. 4656–4666

Innst. S. nr. 110 (1978–79), S.tid. s. 1928–1931

Innst. S. nr. 266 (1980–81), S.tid. s. 4375–4388

Innst. S. nr. 156 (1981–82), S.tid. s. 2733–2739

Innst. S. nr. 98 (1984–85), S.tid. s. 2473–2498

Innst. S. nr. 238 (1984–85), S.tid. s. 4151–4152

Innst. S. nr. 232 (1988–89), S.tid. s. 4695–4736

Innst. S. nr. 215 (1989–90), S.tid. s. 4025

Innst. S. nr. 145 (1991–92), S.tid. s. 3405–3440

Innst. S. nr. 112 (1993–94), S.tid. s. 3321–3329

Innst. S. nr. 205 (1993–94), S.tid. s. 4569–4572

Innst. S. nr. 8 (1995–96), S.tid. s. 219–256

Innst. S. nr. 211 (1995–96), S.tid. s. 3803–3808

Innst. S. nr. 246 (1995–96), S.tid. s. 4416–4426

Innst. S. nr. 298 (1995–96), S.tid. s. 4766

Innst. S. nr. 192 (1996–97), S.tid. s. 3484–3519

Innst. S. nr. 243 (1996–97), S.tid. s. 4412–4416

Innst. S. nr. 276 (1996–97), S.tid. s. 4412–4416

Innst. S. nr. 168 (1998–99), S.tid. s. 3254–3256

Innst. S. nr. 247 (1998–99), S.tid. s. 4269

Innst. S. nr. 174 (2000–2001), S.tid. s. 2263–2265

Muntlig innst. (2000–2001), S.tid. s. 2531–2532

Innst. S. nr. 284 (2000–2001), S.tid. s. 3531–3537

Innst. S. nr. 285 (2000–2001), S.tid. s. 3530–3531

Innst. S. nr. 91 (2001–2002), S.tid. s. 1741–1744

Innst. S. nr. 187 (2002–2003), S.tid. s. 2735–2738

Innst. S. nr. 210 (2002–2003), S.tid. s. 2969–2986

Innst. S. nr. 255 (2002–2003), S.tid. s. 3266–3270

Innst. S. nr. 188 (2004–2005), S.tid. s. 2431–2436

Innst. S. nr. 230 (2005–2006), S.tid. s. 2882

Innst. S. nr. 107 (2006–2007), S.tid. s. 2000–2008, 2023

Innst. S. nr. 264 (2006–2007), S.tid. s. 3553, 3596

Innst. S. nr. 38 (2007–2008), S.tid. s. 819–820, 833–834

Innst. S. nr. 78 (2007–2008), S.tid. s. 1477, 1483

Innst. S. nr. 72 (2008–2009), S.tid. s. 1645

Innst. S. nr. 235 (2008–2009), S.tid. s. 3150–3153

Innst. S. nr. 256 (2008–2009), S.tid. s. 3308–3311

Innst. S. nr. 288 (2008–2009), S.tid. s. 3472–3473

Innst. 61 S (2009–2010), S.tid. s. 719, 754

Innst. 358 S (2009–2010), S.tid. s. 4217, 4218, 4270

Innst. 188 S (2010–2011), S.tid. s. 2388, 2389, 2453

Innst. 199 S (2010–2011), S.tid. s. 2388, 2389, 2453

Innst. 226 S (2010–2011), S.tid. s. 2744, 2745, 2810

Innst. 318 S (2010–2011), S.tid. s. 3953, 3967, 3968

Innst. 445 S (2010–2011), S.tid. s. 5009, 5011, 5064

Innst. 446 S (2010–2011), S.tid. s. 133, 145

Innst. 165 S (2011–2012), S.tid. s. 2220, 2258, 2259

Innst. 350 S (2011–2012), S.tid. s. 3875, 3935–3948

Innst. 259 S (2012–2013), S.tid. s. 3420–3423, 3444–3447

Innst. 20 S (2013–2014), S.tid. s. 235–237

Innst. 487 S (2016–2017), S.tid. s. 4803–4807

Innst. 28 S (2017–2018), S.tid. s. 318

Innst. 134 S (2017–2018), S.tid. s. 2519–2520

Innst. 254 S (2017–2018), S.tid. s. 3562

Innst. 406 S (2017–2018), S.tid. s. 5227–5228

Innst. 162 S (2018–2019), S.tid. s. 2780–2781

Innst. 392 S (2018–2019), S.tid. s. 5286–5296

Innst. 426 S (2018–2019), S.tid. s. 5296–5298

Innst. 205 S (2019–2020), S.tid. s. 2787–2788

Vedtak i stortingsmøte 1. oktober 2020, S.tid. s. 1

Innst. 651 S (2020–2021), S.tid. s. 7055–7100

Innst. 454 S (2021–2022), S.tid. s. 4829