Grunngiving

Fra det nevnte brevet trekker jeg ut følgende som bakgrunn for spørsmålet: Vedkommende person er idømt 1 år og 9 mnd. ubetinget fengsel. Dommen falt i januar 2001. Den dømte er gift og har tre barn i skolepliktig alder. Etter at anken hadde blitt avvist av Høyesterett, regnet han med at han ble innkalt til soning i løpet av våren og avskrev sommeren med familien. Når billetter ble bestilt til forskjellige arrangementer i løpet av sommeren, ble det bare bestilt 4 billetter, for han skulle jo inn til soning. Våren og sommeren gikk uten at den dømte hørte noen ting. Denne tiden har vært opplevd som en ren tortur for han, og har skapt mange tunge stunder for både han og familien.
Så plutselig i november får han høre fra fengselsvesenet. De ber han ta kontakt for å avtale soning innen en viss dato, ellers blir han hentet inn til soning umiddelbart. Dette utløser ny krise for familien.
Den psykiatriske sykepleieren kom inn i saken ettersom både den dømte og hans kone trengte psykiatrisk hjelp etter at saken begynte.
Vedkommende psykiatriske sykepleier mener at selv om man er dømt i en sak, bør man ha visse rettigheter. Enkel informasjon om hvor lang tid det kan ta før soningen kan påbegynnes ville ha hjulpet veldig for denne familien. Uforutsigbarheten har vært det vanskeligste å takle for familien. Å stadig lure på, "får vi et brev snart?" eller "kanskje de ringer?".
Saken har pågått siden mai 1998, dvs. over 3 1/2 år, noe som er veldig lang tid for en familie med barn. Hvem vet når den er ferdig?
Det er nå allerede langt ute i januar 2002, og sykepleieren prøver å hjelpe den dømte med å få fortgang i prosessen slik at han kan få påbegynt soningen og bli ferdig med saken. Dette viser seg ikke være uproblematisk, da domspapirene blir sendt hit og dit og fengselsmyndighetene ikke er sikre på hvor de kan gi han et tilbud om soning. Det er et tankekors at klienten selv har måttet nøste opp i saksgangen både for å få informasjon og også et tilbud om en plass å sone.