Skriftlig spørsmål fra Finn Kristian Marthinsen (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:208 (2001-2002)
Innlevert: 20.02.2002
Sendt: 21.02.2002
Besvart: 26.02.2002 av justisminister Odd Einar Dørum

Finn Kristian Marthinsen (KrF)

Spørsmål

Finn Kristian Marthinsen (KrF): I brev av 22. januar 2002 til justiskomiteen beskriver en psykiatrisk sykepleier problematikken omkring "ventetiden" for en person som er dømt, men som går rundt i uvisshet om hvor og når soningen kan påbegynnes.
Mener justisministeren at nåværende praksis i fengselsvesenet er god, eller kan den som er dømt få en mer forutsigbar hverdag med hyppig informasjon om hvor saken er til behandling, hvor soningen skal finne sted og når soningen kan forventes å begynne?

Begrunnelse

Fra det nevnte brevet trekker jeg ut følgende som bakgrunn for spørsmålet: Vedkommende person er idømt 1 år og 9 mnd. ubetinget fengsel. Dommen falt i januar 2001. Den dømte er gift og har tre barn i skolepliktig alder. Etter at anken hadde blitt avvist av Høyesterett, regnet han med at han ble innkalt til soning i løpet av våren og avskrev sommeren med familien. Når billetter ble bestilt til forskjellige arrangementer i løpet av sommeren, ble det bare bestilt 4 billetter, for han skulle jo inn til soning. Våren og sommeren gikk uten at den dømte hørte noen ting. Denne tiden har vært opplevd som en ren tortur for han, og har skapt mange tunge stunder for både han og familien.
Så plutselig i november får han høre fra fengselsvesenet. De ber han ta kontakt for å avtale soning innen en viss dato, ellers blir han hentet inn til soning umiddelbart. Dette utløser ny krise for familien.
Den psykiatriske sykepleieren kom inn i saken ettersom både den dømte og hans kone trengte psykiatrisk hjelp etter at saken begynte.
Vedkommende psykiatriske sykepleier mener at selv om man er dømt i en sak, bør man ha visse rettigheter. Enkel informasjon om hvor lang tid det kan ta før soningen kan påbegynnes ville ha hjulpet veldig for denne familien. Uforutsigbarheten har vært det vanskeligste å takle for familien. Å stadig lure på, "får vi et brev snart?" eller "kanskje de ringer?".
Saken har pågått siden mai 1998, dvs. over 3 1/2 år, noe som er veldig lang tid for en familie med barn. Hvem vet når den er ferdig?
Det er nå allerede langt ute i januar 2002, og sykepleieren prøver å hjelpe den dømte med å få fortgang i prosessen slik at han kan få påbegynt soningen og bli ferdig med saken. Dette viser seg ikke være uproblematisk, da domspapirene blir sendt hit og dit og fengselsmyndighetene ikke er sikre på hvor de kan gi han et tilbud om soning. Det er et tankekors at klienten selv har måttet nøste opp i saksgangen både for å få informasjon og også et tilbud om en plass å sone.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Dom i saken er etter det opplyste blitt avsagt i januar 2001. Når dommen er rettskraftig vil påtalemyndigheten beordre dommen fullbyrdet og sende den over til kriminalomsorgen som skal sørge for straffegjennomføringen. Det er kriminalomsorgens målsetting at alle skal innkalles til soning innen to måneder etter at dommen er mottatt. I dagens situasjon med soningskø er det ikke mulig for kriminalomsorgen å overholde sin målsetting i alle saker. I denne situasjonen har det vært nødvendig å prioritere enkelte grupper som for eksempel volds- og sedelighetsdømte. Uprioriterte grupper vil som følge av dette kunne få lengre ventetid.

I den saken som er beskrevet ser ventetiden ut til å ha vært 10 måneder. Dette er svært beklagelig da det er viktig både for den straffedømte og samfunnet at reaksjonen på straffbar handling skjer så raskt som mulig.

Det er et problem at den alminnelige produksjonen av straffesaker i politi/påtalemyndighet og domstolen overstiger den fengselskapasitet som er etablert. Da straffevolumet antas å være stort også i årene fremover, arbeides det med ulike planer for å øke antallet fengselsplasser.