Grunngiving

Fra 1. mars skal lovendringer i merverdiavgiftsloven § 5b annet ledd nytt fjerde, femte og sjette punktum tre i kraft. Disse gjør at lege-/tannlegevirksomheter klassifisert som små unntas fra merverdiavgiftsplikt, mens store virksomheter blir pliktig. I tillegg rammes fysioterapeuter, veterinærer og kiropraktorer som drives etter samme prinsipper. Den økte avgiften kan komme til å prise dem ut av markedet.
Hvor skillet mellom små og store praksiser skal gå, er i liten grad avklart. En befaring hos Norges største tannlegepraksiser vil dessuten avdekke at selv de største praksisene ikke er veldig store.
Frem til nå har alle lege-/tannlegevirksomheter vært unntatt fra merverdiavgift som følge av at Finansdepartementet innvilget midlertidig fritak i 2003.
Bakgrunnen for det nåværende fritaket er at når slike virksomheter er organisert som flere selvstendige rettsubjekter vil det oppstå merverdiavgiftsplikt når varer og tjenester som ikke er helsetjenester blir omsatt mellom disse.
Det vanlige er at en praktiserende tannlege, som gjerne også eier lokaler, leier ut disse med tilhørende utstyr og administrative tjenester til andre praktiserende tannleger. På denne måten skapes et godt fagmiljø og lettere tilgang til praktisk erfaring for nyutdannede, samt at den økonomiske terskelen for å komme i virksomhet blir lavere.
En slik organisering er hensiktsmessig også med hensyn på å unngå driftsavbrudd ved svangerskap og sykdom, den legger til rette for utdannelsespermisjoner og en fleksibel arbeidsdag, samt bedre utnyttelse av meget kostbart utstyr.
Dersom den forestående lovbestemmelsen praktiseres strengt vil dette innebære at legen/tannlegen som leier ut til andre kolleger må registrere seg som merverdiavgiftspliktig, og beregne utgående merverdiavgift på vederlaget. Dette vil klart bli et fordyrende element for kunden, og følgelig en konkurransevridning i favør av mindre praksiser. De større praksisene har også større tilgjengelighet med utvidete åpningstider og vakt i ferier og er følgelig et verdsatt tilbud både for pasienter med behov for akutthjelp og blant kolleger som får avlastning ved ferieavvikling. Spørsmålet blir om de større praksisene vil overleve denne endringen i en tøff bransje der marginene er små.
Jeg forstår at en ønsker å avgrense lovverket mot ren utleievirksomhet, men ønsker med spørsmålet å bidra til at denne grensen trekkes på riktig sted, slik at tannhelsetjenester ikke blir dyrere for forbruker og bransjen får problemer. Dette er ingen tjent med. Det ønskes derfor besvart hvordan Departementet ser for seg at avgrensningen foretas.
I Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) skriver departementet at den hovedsakelige delen av utleiers omsetning må komme fra avgiftsfri omsetning av helsetjenester.
Det ønskes belyst om det med dette menes mer enn 50 pst. av omsetningen, eller eventuelt hva departementet definerer som stor virksomhet.