Laila Dåvøy (KrF): Da utvalget som skulle utrede kunnskapen om at norske pasienter kunne ha blitt smittet med hepatitt C ved blodoverføring før 1993 ble nedsatt, var kritikken mot helsemyndighetene fra flere hold svært alvorlig, både med tanke på at det kun var 9-10 år siden siste blodoverføring med hepatitt C var skjedd og med tanke på smittefaren fra ellers symptomfrie personer.
Hvorfor har ikke Stortinget fått forelagt utvalgets konklusjoner som en egen sak, og gitt mulighet til selv å ta stilling i saken?
Grunngiving
På bakgrunn av kunnskapen om at norske pasienter kunne ha blitt smittet med hepatitt C ved blodoverføring før 1993, oppnevnte det daværende Helsedepartementet et utvalg som skulle utrede saken i august 2003. Utvalgets mandat var å gjennomgå helsetjenestens og helsemyndighetenes håndtering av pasienter som kunne ha blitt smittet med hepatitt C-virus gjennom blodoverføring i perioden 1988-1994. Utvalget, som avga sin rapport 16. mars 2004, anbefalte som ett av flere tiltak at det ble opprettet en særskilt erstatningsordning for hepatitt C-smittede, og at det gis erstatning etter reglene i den ordinære pasientskadeerstatningsordningen.
2. mars 2006 offentliggjorde Helse- og omsorgsdepartementet en pressemelding der det heter at det ikke blir opprettet en særskilt erstatningsordning for mennesker som er smittet med hepatitt C etter blodoverføring i perioden 1988-1994. I begrunnelsen henvises det til blant annet behandlingen av St.meld. nr. 44 (2003-2004) Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener.
Det ble der gjort en vurdering knyttet til den generelle behandlingen av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet. Hovedkonklusjonen i meldingen er at erstatningsrettslige krav mot staten, herunder krav fra grupper, skal løses gjennom eksisterende regelverk for behandling av slike krav. Rimelighetsbaserte erstatningskrav bør kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen.