Grunngiving

To unge kurdisk-iranske kvinner står i fare for å bli tvangssendt tilbake til Iran.
Den ene har sittet seks år i kirkeasyl, er skilt og har konvertert til den kristne tro. Hun har med dette trosset det iranske prestestyret og krenket deres definisjon av den eneste rette tro. Hun kan ikke regne med å leve lenge om hun vender hjem som kristen og frafallen muslim. I tillegg vil hun som fraskilt bli definert som æreløs og verdiløs. Hun har en frykt som må tas på alvor. Ingen gir bort seks år av sitt liv for noe som ikke er en ekte redsel.
Den andre kvinnen kom til Norge som barn i 2000 og har hatt hele sin ungdomstid her. Hun er i denne tiden blitt så norsk at hun kulturelt sett er blitt ureturnerbar. Hvis hun blir sendt tilbake er sannsynligheten stor for at hun blir enten tvangsgiftet eller drept - for å ha brakt skam over faren. Han er voldsdømt og har mishandlet henne gjennom hele barndommen. På Lovisenberg sykehus har hun fått rettet opp nesen som han knuste. Hun fikk asyl i Norge 2000. Da hun var en vergeløs mindreårig ble hun tatt hånd om av barnevernet og plassert i en norsk-iransk fosterfamilie. Siden fremkom det at hun hadde løyet for politiet da hun søkte om asyl, og UDI trakk tilbake oppholdstillatelsen. Hun unnlot å fortelle sannheten, fordi en voksen hadde instruert henne om å gjøre det for å overleve. Etter en svært vanskelig tid ble hun plassert i det private ungdomstiltaket 16-23 med hybel og oppfølging. Sommeren 2004 og 2005 kommer avslagene fra UNE, og sist påske ble hun kastet ut av barnevernet og ble uten penger og bolig. Hun har i senere tid bodd hos en velvillig innstilt fosterfamilie i Norge.
Disse sakene er hevet over billige politiske poeng. De dreier seg ikke om en restriktiv norsk asylpolitikk og er ikke egnet for prinsipprytteri og prestisjekamp. De dreier seg om to unge kvinner som er i ferd med å gå til grunne. Om de gis opphold på humanitært grunnlag vil det ikke skape presedens for andre saker. Deres kamp er ingen enkel og komfortabel måte å skaffe seg opphold på. Utfallet av disse sakene vil vise om vi har et saksbehandlingssystem som evner å se utsatte enkeltmennesker. Sakene bør avgjøres ut fra menneskelige hensyn som gjør at kvinnene får opphold i Norge og gradvis kan ta sine liv tilbake.
Når det gjelder den ene kvinnen skal ikke kirkeasyl være et eget beskyttelsesinstitutt på siden av det norske asylinstituttet, men ingen kan si at hun har sneket i beskyttelseskøen. Hun har ofret mer enn hva de aller fleste er i stand til å forestille seg. Hun har gitt bort sin frihet, bare fordi hun vet at alternativet er enda grusommere. Når det gjelder den andre kvinnen vitner UDIs og UNEs behandling om en manglende forståelse for de faktiske forhold som jenter og kvinner lever under i Iran. UDI og UNE har vist til adgangen til å anmelde den voldelige faren, og et lovfestet forbund mot tvangsekteskap i Iran. De som kjenner forholdene i Iran vet at dette gir en høyst illusorisk beskyttelse. UDIs og UNEs behandling vitner dessuten om at kvinneperspektivet og situasjonen til vergeløse barn ikke tas tilstrekkelig hensyn til.