Skriftlig spørsmål fra Anne Margrethe Larsen (V) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:212 (2006-2007)
Innlevert: 16.11.2006
Sendt: 17.11.2006
Besvart: 24.11.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Anne Margrethe Larsen (V)

Spørsmål

Anne Margrethe Larsen (V): Hva vil statsråden gjøre for at kvinner fra Iran som risikerer umenneskelig behandling ved hjemsendelse får beskyttelse i Norge?

Begrunnelse

To unge kurdisk-iranske kvinner står i fare for å bli tvangssendt tilbake til Iran.
Den ene har sittet seks år i kirkeasyl, er skilt og har konvertert til den kristne tro. Hun har med dette trosset det iranske prestestyret og krenket deres definisjon av den eneste rette tro. Hun kan ikke regne med å leve lenge om hun vender hjem som kristen og frafallen muslim. I tillegg vil hun som fraskilt bli definert som æreløs og verdiløs. Hun har en frykt som må tas på alvor. Ingen gir bort seks år av sitt liv for noe som ikke er en ekte redsel.
Den andre kvinnen kom til Norge som barn i 2000 og har hatt hele sin ungdomstid her. Hun er i denne tiden blitt så norsk at hun kulturelt sett er blitt ureturnerbar. Hvis hun blir sendt tilbake er sannsynligheten stor for at hun blir enten tvangsgiftet eller drept - for å ha brakt skam over faren. Han er voldsdømt og har mishandlet henne gjennom hele barndommen. På Lovisenberg sykehus har hun fått rettet opp nesen som han knuste. Hun fikk asyl i Norge 2000. Da hun var en vergeløs mindreårig ble hun tatt hånd om av barnevernet og plassert i en norsk-iransk fosterfamilie. Siden fremkom det at hun hadde løyet for politiet da hun søkte om asyl, og UDI trakk tilbake oppholdstillatelsen. Hun unnlot å fortelle sannheten, fordi en voksen hadde instruert henne om å gjøre det for å overleve. Etter en svært vanskelig tid ble hun plassert i det private ungdomstiltaket 16-23 med hybel og oppfølging. Sommeren 2004 og 2005 kommer avslagene fra UNE, og sist påske ble hun kastet ut av barnevernet og ble uten penger og bolig. Hun har i senere tid bodd hos en velvillig innstilt fosterfamilie i Norge.
Disse sakene er hevet over billige politiske poeng. De dreier seg ikke om en restriktiv norsk asylpolitikk og er ikke egnet for prinsipprytteri og prestisjekamp. De dreier seg om to unge kvinner som er i ferd med å gå til grunne. Om de gis opphold på humanitært grunnlag vil det ikke skape presedens for andre saker. Deres kamp er ingen enkel og komfortabel måte å skaffe seg opphold på. Utfallet av disse sakene vil vise om vi har et saksbehandlingssystem som evner å se utsatte enkeltmennesker. Sakene bør avgjøres ut fra menneskelige hensyn som gjør at kvinnene får opphold i Norge og gradvis kan ta sine liv tilbake.
Når det gjelder den ene kvinnen skal ikke kirkeasyl være et eget beskyttelsesinstitutt på siden av det norske asylinstituttet, men ingen kan si at hun har sneket i beskyttelseskøen. Hun har ofret mer enn hva de aller fleste er i stand til å forestille seg. Hun har gitt bort sin frihet, bare fordi hun vet at alternativet er enda grusommere. Når det gjelder den andre kvinnen vitner UDIs og UNEs behandling om en manglende forståelse for de faktiske forhold som jenter og kvinner lever under i Iran. UDI og UNE har vist til adgangen til å anmelde den voldelige faren, og et lovfestet forbund mot tvangsekteskap i Iran. De som kjenner forholdene i Iran vet at dette gir en høyst illusorisk beskyttelse. UDIs og UNEs behandling vitner dessuten om at kvinneperspektivet og situasjonen til vergeløse barn ikke tas tilstrekkelig hensyn til.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Som representanten Larsen sikkert er kjent med fremgår det av utlendingslovens bestemmelser at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler og avgjør enkeltsaker etter utlendingsloven. Jeg har ikke myndighet til å påvirke UDI og UNEs behandling av enkeltsaker og utfallet av disse. De konkrete saker som representanten Larsen har vist til som begrunnelse for sitt spørsmål kan jeg derfor ikke kommentere, utover å vise til de avgjørelser som utlendingsmyndighetene har fattet i sakene.
På mer generelt grunnlag vil jeg imidlertid understreke at norske utlendingsmyndigheter etter utlendingsloven og etter internasjonale konvensjoner som blant annet Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen plikter å gi beskyttelse til personer som risikerer forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.
Det må alltid foretas en konkret og individuell vurdering av om en asylsøker risikerer overgrep ved retur til hjemlandet som tilsier at vedkommende har krav på beskyttelse i Norge. Jeg konstaterer at utlendingsmyndighetene i sakene som representanten Larsen har vist til som begrunnelse for sitt spørsmål, har lagt til grunn at det ikke foreligger et slikt beskyttelsesbehov.
Jeg har tillit til at de vurderinger og avgjørelser som UDI og UNE foretar i asylsakene er forsvarlige og i overensstemmelse med gjeldende lover og konvensjoner. UDI og UNE har spesialkompetanse til å vurdere disse sakene, både gjennom kjennskap til forholdene i de konkrete land og generell erfaring med å vurdere asylanførsler opp mot aktuelle lover og konvensjoner. Landinformasjon innhentes blant annet gjennom norske utenriksstasjoner og gjennom "Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon".
Jeg ønsker for øvrig å nevne at risiko for mishandling i ekteskapet ved retur til hjemlandet etter en konkret vurdering i visse tilfeller kan føre til at det gis asyl/beskyttelse i Norge. Jeg er kjent med at dette også har vært gjort i noen saker. Det vil bero på en helhetsvurdering av kvinnens forhold og anførslene for øvrig om det skal gis asyl/beskyttelse i Norge.
På bakgrunn av dette legger jeg til grunn at kvinner fra Iran som risikerer forfølgelse, slik dette er definert i utlendingsloven og Flyktningskonvensjonen, gis beskyttelse i Norge.