Grunngiving

Jeg viser til Stortingets debatt den 4. desember 2006, sak nr. 6 om kjærestevisum, der statsråden i en replikkveksling med meg sa følgende:

"Det som er et problem for oss, er at utlendingsforvaltningen jo har tusener av eksempler der folk har garantert at de skal respektere visumreglene - men så har man altså tusener av eksempler der de samme personene ikke har fulgt det de selv har sagt."

I et brev fra statsråden til Høyres stortingsgruppe av 27. november 2006 går det fram at statistikkgrunnlaget på dette feltet er svært dårlig, nesten ikke-eksisterende, noe statsråden også beklager. På direkte spørsmål om hvor mange som ikke reiser ut etter endt visumtid, svarer statsråden blant annet:

"Slik Schengen-samarbeidet fungerer, er det ikke mulig å si med sikkerhet hvor mange personer som oversitter visumperioden. Man har ikke et felles register over visumsøkere til bruk for eksempel i utreisekontrollen. Dette medfører at det ikke er mulig å utarbeide statistisk materiale som sier noe om hvor mange som returnerer etter endt visumopphold i Norge eller de øvrige medlemslandene."

Det er derfor noe uklart hva som er grunnlaget for påstanden om "tusener".
En enkel form for kontroll kunne en tenke seg var at visuminnhaver og/eller navngitt vertskap kunne forplikte seg til å melde fra til lokal eller sentral myndighet når utreise ble foretatt, og en kunne få et bilde av hvor mange som deretter gjenstår, ev. etter en enkel purring for å fange opp de som bare glemmer å varsle.
Venstre er opptatt av å begrense antallet av visumavslag som rammer ærlige mennesker med legitime ønsker om å besøke slekt og venner i Norge, og synes det er beklagelig at mange får avslag av generelle "innvandringspolitiske" grunner eller på grunnlag av antagelser om misbruk av en ordning som myndighetene ikke synes å gjøre det minste forsøk på å kontrollere. En viss forpliktelse av vertskapet vil etter vårt syn kunne bidra til en bedre kontroll og en mer reell individuell behandling av søker og vert.