Grunngiving

Torsdag 7. mai debatterte Stortinget Meld. St. 29 (2010-2011)) om felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit. Venstre hadde fremmet en rekke forslag i salen, blant annet om å sette i gang et arbeid med sikte på å likestille lovreglene for midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Bakgrunnen for forslaget er at det er en større adgang til midlertidig ansettelse i staten enn i privat og kommunal sektor.
Venstre mener i likhet med flertallet i Arbeidslivslovutvalget(NOU 2004: 5) at det også i kommunal og privat sektor bør være adgang til å ansette midlertidig i situasjoner som er nevnt i tjenestemannsloven § 3 nr. 2.
Undertegnede stilte derfor statsråden spørsmål om hvorfor det er greit med egne regler for midlertidighet for statlige ansatte, men ikke i andre sektorer.

Spørsmålet lød:

”Det er sånn at statsrådens egne ansatte er regulert innenfor tjenestemannsloven. I den loven § 3, nr. 2, står det at man kan ansette en tjenestemann midlertidig når det trengs for «et bestemt tidsrom eller for å utføre et bestemt oppdrag». Mener statsråden at dette er brutalt? Hvis ikke – kan hun forklare meg hvorfor en sånn regel er brutal hvis den kommer i privat sektor?”

Statsråden svarte så:

”(…) Så er mitt poeng at det er umulig å sammenligne staten og det private her. Reglene om midlertidighet og det stillingsvernet som ligger i staten, er kommet til gjennom en lang historie, og det er et veldig sterkt stillingsvern knyttet til den midlertidigheten en har. Jeg tror ikke de som ønsker å likestille staten og det private her, ønsker å overføre helheten i det statlige over til det private, men en kan ikke ta det ene og ikke det andre. Det jeg opplever at opposisjonen sier, er at vi skal ha midlertidighetsbestemmelsen, men vi skal ikke ha stillingsvernet som er knyttet (presidenten klubber)til det oppsigelsesvernet. Da sier man ja takk".