Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1595 (2011-2012)
Innlevert: 13.06.2012
Sendt: 14.06.2012
Besvart: 28.06.2012 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Hva mener statsråden med at ”det er et veldig sterkt stillingsvern knyttet til den midlertidigheten en har” i tjenestemannsloven og hvorfor kan ikke dette veldig sterke stillingsvernet gjøres gjeldende for kommunal og privat sektor?

Begrunnelse

Torsdag 7. mai debatterte Stortinget Meld. St. 29 (2010-2011)) om felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit. Venstre hadde fremmet en rekke forslag i salen, blant annet om å sette i gang et arbeid med sikte på å likestille lovreglene for midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Bakgrunnen for forslaget er at det er en større adgang til midlertidig ansettelse i staten enn i privat og kommunal sektor.
Venstre mener i likhet med flertallet i Arbeidslivslovutvalget(NOU 2004: 5) at det også i kommunal og privat sektor bør være adgang til å ansette midlertidig i situasjoner som er nevnt i tjenestemannsloven § 3 nr. 2.
Undertegnede stilte derfor statsråden spørsmål om hvorfor det er greit med egne regler for midlertidighet for statlige ansatte, men ikke i andre sektorer.

Spørsmålet lød:

”Det er sånn at statsrådens egne ansatte er regulert innenfor tjenestemannsloven. I den loven § 3, nr. 2, står det at man kan ansette en tjenestemann midlertidig når det trengs for «et bestemt tidsrom eller for å utføre et bestemt oppdrag». Mener statsråden at dette er brutalt? Hvis ikke – kan hun forklare meg hvorfor en sånn regel er brutal hvis den kommer i privat sektor?”

Statsråden svarte så:

”(…) Så er mitt poeng at det er umulig å sammenligne staten og det private her. Reglene om midlertidighet og det stillingsvernet som ligger i staten, er kommet til gjennom en lang historie, og det er et veldig sterkt stillingsvern knyttet til den midlertidigheten en har. Jeg tror ikke de som ønsker å likestille staten og det private her, ønsker å overføre helheten i det statlige over til det private, men en kan ikke ta det ene og ikke det andre. Det jeg opplever at opposisjonen sier, er at vi skal ha midlertidighetsbestemmelsen, men vi skal ikke ha stillingsvernet som er knyttet (presidenten klubber)til det oppsigelsesvernet. Da sier man ja takk".

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Stillingsvernet til statsansatte reguleres av tjenestemannsloven og slik har det vært helt siden den første tjenestemannsloven kom i 1918. Arbeidsmiljøloven regulerer stillingsvernet i privat og kommunal sektor. Tjenestemannsloven gir generelt et noe sterkere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven. Motsatsen til dette er at det er en noe større adgang til midlertidig ansettelse i staten enn i arbeidslivet ellers.

For å se helheten i reguleringene, er det viktig å være klar over at også vilkårene for opphør av midlertidig ansettelse er forskjellig regulert i de to lovene. Midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven opphører ved det avtalte tidsrommets utløp eller når det bestemte arbeidet er avsluttet, med mindre noe annet er skriftlig avtalt. Etter fire års sammenhengende midlertidig ansettelse, må arbeidstaker sies opp etter de ordinære reglene for fast ansettelse.

Tjenestemannslovens regler om opphør av midlertidig ansettelse innebærer at flere grupper midlertidige tjenestemenn har tilsvarende rettigheter som de fast ansatte, jf. tjenestemannsloven § 7. Det er grunnlaget for den midlertidige ansettelsen som er avgjørende for om oppsigelse er nødvendig eller ikke. Dersom tjenestemannen er ansatt for et bestemt tidsrom, på åremål eller i utdanningsstilling, må vedkommende fratre uten oppsigelse. Tjenestemenn som er midlertidig ansatt for å utføre et bestemt oppdrag eller er midlertidig ansatt fordi arbeidet ikke er fast organisert, er omfattet av lovens alminnelige oppsigelsesvern, og må sies opp ved en formell oppsigelse. Dette innebærer både at tjenestemannslovens ordinære oppsigelsesregler gjelder og at forvaltningslovens regler mht enkeltvedtak kommer til anvendelse.

Etter fire års sammenhengende tjeneste oppnår midlertidig ansatte, med unntak av åremåls- og utdanningsstillinger, såkalt ”sterkt stillingsvern” etter tjenestemannsloven § 10.

Adgangen til midlertidig ansettelse er altså noe videre i staten, men oppsigelsesvernet er samtidig også sterkere for enkelte typer midlertidig ansatte enn etter arbeidsmiljøloven.

Mitt poeng under replikkordskiftet 7. juni var at det blir galt bare å kopiere en del av reguleringen i en sektor over til en annen, uten å se på helheten i reguleringen.