Grunngiving

Voldtekt er et samfunnsproblem med store konsekvenser for de som utsettes. Politiets håndtering av anmeldelser av voldtekt har avgjørende betydning for om overgriper blir dømt i en straffesak. Siden 2005 har det vært årlige økninger i den anmeldte seksualkriminaliteten og i 2012 ble 4 700 seksuallovbrudd anmeldt. Det er stor usikkerhet ved mørketallene, men de er antatt å være store. I tillegg er oppklaringsprosenten i disse sakene lav. I 2003 fikk Norge kritikk fra FNs Kvinnekommisjon for sin lave oppklaringsprosent av voldtektssaker på 27 prosent. I 2011 var oppklaringsprosenten på 24 prosent.
I Adresseavisen 21. januar kan vi lese at politimester Nils Kristian Moe i Sør- Trøndelag politidistrikt tar grep lokalt for å gjøre noe med den lave oppklaringsprosenten i voldtektssaker. Han mener det er nødvendig med høyere kompetanse for å sikre kvaliteten på etterforskningen og derfor opprettes det nå en egen etterforskningsgruppe, i tillegg gjennomføres det skoleringstiltak for vanlige patruljer for å sikre spor i en tidlig fase. Flere politidistrikt har etablert egne SO-team med spesielt ansvar for sedelighetssaker og seksuelle overgrep.
I 2008 foreslo Sletner-utvalget blant annet at det burde opprettes en «Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold» (SEPOL) og også at det etableres egne SO-team, som arbeider med seksuelle overgrepssaker i alle politidistrikt (NOU 2008: 4, Fra ord til handling).
Undertegnede er kjent med at det er etablert en voldtektsgruppe i KRIPOS som skal arbeide mot seksualisert vold, og at dette er det nasjonale fagmiljø for informasjons- og kompetansedeling som skal bidra til økt kvalitet på etterforskningen og raskere oppklaring av voldtektssaker ute i politidistriktene. Til tross for styrket innsats både sentralt og i distriktene øker ikke oppklaringsprosenten og det er bekymringsfullt.