Skriftleg spørsmål fra Rasmus Hansson (MDG) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:514 (2013-2014)
Innlevert: 07.03.2014
Sendt: 10.03.2014
Svart på: 14.03.2014 av klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Rasmus Hansson (MDG)

Spørsmål

Rasmus Hansson (MDG): Norge har i perioden 2008-2012 kjøpt klimakvoter tilsvarende i snitt 8,4 mill. tonn hvert år. I tillegg til en rekke eksterne aktører, har imidlertid både departementet og senest Miljødirektoratet 7. mars 2014 konkludert med at kvotesystemet ikke fungerer som det skal. Likevel brukes kvotekjøpene til å hevde at Norge overoppfyller Kyotoavtalen, og utgjør en sentral del av Klimaforliket frem mot 2020.
Hvor mye CO2 kan statsråden dokumentere at de norske kvotekjøpene i utlandet har bidratt til å kutte?

Grunngiving

Norge har i perioden 2008-2012 i følge Nasjonalbudsjettet for 2014 kjøpt i snitt 8,4 mill. klimakvoter hvert år, fordelt på 4,1 mill. tonn kvoter kjøpt av norske bedrifter i EUs kvotesystem, og 4,3 mill. tonn CDM-kreditter kjøpt av staten. I Nasjonalbudsjettet og andre steder brukes kvotekjøpene i utlandet til å hevde at Norge har overoppfylt Kyotoavtalen, og at summen av norsk klimapolitikk er mye mer enn utslippene fra norsk territorium. Forutsetningen for at kvotehandel skal fungere, er at kvotene som blir kjøpt i utlandet selges av selskaper som har gjennomført utslippskutt, og som ikke sitter med et overskudd av kvoter av andre årsaker.
I tillegg til en rekke eksterne kritikere, konkluderer nå senest statens egen fagmyndighet for klima, Miljødirektoratet, med at det europeiske kvotesystemet ikke fungerer som det skal. I rapporten «Faglig grunnlag for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale klimapolitikken: Klimatiltak mot 2020 og plan for videre arbeid» som ble offentliggjort 7. mars 2014, heter det at

«Kvoteprisene er heller ikke høye nok til å utløse tiltak som ikke krever store kapitalinvesteringer som for eksempel overgang fra fossile til fornybare brensler. De aller fleste av tiltakene beskrevet under vil derfor kreve ytterligere virkemidler eller en enda bedre utnyttelse av eksisterende virkemidler.»

I Norges siste rapport til FNs klimakonvensjon fra 2009, fremgår det at Miljøverndepartementet selv anslår at effekten av deltakelse i EUs kvotesystem til mellom 0 og 0,3 millioner tonn CO2 per år både i 2010 og i 2020.

Tine Sundtoft (H)

Svar

Tine Sundtoft: Det norske klimagassregnskapet er basert på regelverket som er utviklet i FN-regi med utgangspunkt i Kyotoprotokollen. Kvoter som er kjøpt av staten og av levert inn av kvotepliktige virksomheter i perioden 2008-2012 inngår i dette regnskapet. Slike kvoter må være godkjent av FN, og utslippsreduksjonene er dermed godt dokumentert i henhold til det system som ligger til grunn for klimagassregnskapet.
I begrunnelsen for spørsmålet blir det vist til at det europeiske kvotesystemet ikke fungerer som det skal, ved at lave kvotepriser ikke utløser tiltak som krever store kapitalinvesteringer.
Det europeiske kvotesystemet fungerer godt i den forstand at man er sikker på at utslippene holder seg innenfor den fastsatte kvotemengden. En kvote i systemet representerer ett tonn med utslipp. Utslippene i kvotepliktig sektorer i EU er lavere enn lagt til grunn da kvotemengden ble fastsatt. Det er bra. Ulempen ved denne utviklingen er at det har bygget seg opp et overskudd av kvoter, noe som har ført til vedvarende lave priser. Dette gir svake insentiver til omstilling og teknologiutvikling. Det er uheldig. EU har over lang tid arbeidet med tiltak som permanent eller midlertidig reduserer den samlede kvotemengden. Dette har bidratt til en relativt kraftig oppgang i prisene på EU-kvoter i det siste. Norge har støttet slike tiltak.