Begrunnelse

Norge har i perioden 2008-2012 i følge Nasjonalbudsjettet for 2014 kjøpt i snitt 8,4 mill. klimakvoter hvert år, fordelt på 4,1 mill. tonn kvoter kjøpt av norske bedrifter i EUs kvotesystem, og 4,3 mill. tonn CDM-kreditter kjøpt av staten. I Nasjonalbudsjettet og andre steder brukes kvotekjøpene i utlandet til å hevde at Norge har overoppfylt Kyotoavtalen, og at summen av norsk klimapolitikk er mye mer enn utslippene fra norsk territorium. Forutsetningen for at kvotehandel skal fungere, er at kvotene som blir kjøpt i utlandet selges av selskaper som har gjennomført utslippskutt, og som ikke sitter med et overskudd av kvoter av andre årsaker.
I tillegg til en rekke eksterne kritikere, konkluderer nå senest statens egen fagmyndighet for klima, Miljødirektoratet, med at det europeiske kvotesystemet ikke fungerer som det skal. I rapporten «Faglig grunnlag for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale klimapolitikken: Klimatiltak mot 2020 og plan for videre arbeid» som ble offentliggjort 7. mars 2014, heter det at

«Kvoteprisene er heller ikke høye nok til å utløse tiltak som ikke krever store kapitalinvesteringer som for eksempel overgang fra fossile til fornybare brensler. De aller fleste av tiltakene beskrevet under vil derfor kreve ytterligere virkemidler eller en enda bedre utnyttelse av eksisterende virkemidler.»

I Norges siste rapport til FNs klimakonvensjon fra 2009, fremgår det at Miljøverndepartementet selv anslår at effekten av deltakelse i EUs kvotesystem til mellom 0 og 0,3 millioner tonn CO2 per år både i 2010 og i 2020.