Skriftleg spørsmål fra Liv Signe Navarsete (Sp) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:729 (2013-2014)
Innlevert: 30.04.2014
Sendt: 02.05.2014
Svart på: 09.05.2014 av utenriksminister Børge Brende

Liv Signe Navarsete (Sp)

Spørsmål

Liv Signe Navarsete (Sp): Amnesty International skildrar situasjonen i Tibet som særs anspent dei siste åra, og der kinesiske styresmakter har stått for ei gradvis opptrapping av undertrykkinga.
Korleis vurderar regjeringa utviklinga i høve menneskerettar i Kina, og tilhøva for den tibetanske befolkninga?

Grunngiving

Amnesty International skildrar ei særs alvorleg utvikling i Tibet, kor det kinesiske militæret vil ha jernkontroll over heile området. Alle teikn til kritikk vert slått hardt ned på. Amnesty fortel om døme kor militæret skyt og drep tibetanske demontrantar som protesterer mot den aukande undertrykkinga, om riving av kloster, om tortur av tibetanarar i kinesiske fengsel og om straffearbeidsleirar. Sidan 2009 har over 120 tibetanarar i fylgje Amnesty gått til eit så ekstremt skritt som å sette fyr på seg sjølv i protest mot dei kinesiske styresmaktene si kulturelle og politiske undertrykking. Fleire tibetanarar vel heller å døy framfor å verte fengsla av kinesarane. Dei få som slepp ut av arrest i live, fortel om brutal tortur. Amnesty hevdar at situasjonen i Tibet vert gradvis verre.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Regjeringen er opptatt av menneskerettighetssituasjonen i Kina og tar opp vår bekymring når vi har anledning til det. Under landgjennomgangen av Kina i FNs menneskerettighetsråd i november i fjor, tok Norge opp fem spørsmål med Kina. To av disse angikk problematikken i Tibet, nærmere bestemt minoriteters rettigheter og religiøse rettigheter.
Jeg er kjent med rapportene som representanten Navarsete omtaler. Det rapporteres om en økende grad av politisk kontroll, og om at sentrale menneskerettigheter som ytringsfrihet og trosfrihet trues.
Selvpåtenningene som det refereres til, er en ekstrem aksjonsform. Dette er desperate handlinger som vitner om individer som opplever forholdene i tibetanske områder som uholdbare. Det er viktig at kinesiske myndigheter tar disse handlingene på alvor. Det er av avgjørende betydning at man i dialog med lokalbefolkningen finner frem til måter å forbedre situasjonen på for dem som ledes til slike handlinger.
Regjeringen ser alvorlig på rapporter om drap, tortur og straffarbeid. Dessverre har norske myndigheter og diplomater ikke selv hatt mulighet til å reise inn til Tibet for å verifisere disse rapportene. I denne situasjonen er det heller ikke mulig å følge opp positive initiativ og dialog med våre nettverk i Tibet. Rapporter om en vanskelig menneskerettighetssituasjon står i kontrast til den positive økonomiske utviklingen de siste tiårene i Kina, inkludert i Tibet.
Norge har gjennom flere tiår hatt en klar ett-Kina politikk, og vi anerkjenner Tibet som en del av Kina. Denne politikken ligger fast. Av dette følger det også at det er Kinas ansvar å ivareta den tibetanske befolkningens interesser. Derfor har norske politikere og diplomater også tatt opp vanskelige saker som gjelder tibetansk etnisitet, religion og kultur direkte med våre samtalepartnere på kinesisk side når anledningen har vært der, inntil høsten 2010.
Norske og kinesiske politikere har i snart fire år vært uten direkte bilateral kontakt. For regjeringen er det er en utenrikspolitisk hovedprioritering å få endret denne situasjonen. Et viktig mål med å normalisere forholdet til Kina er å kunne engasjere Kina i menneskerettighetsspørsmål, og å få en større mulighet til også å diskutere de spørsmål som stortingsrepresentant Navarsete tar opp direkte med ansvarlige instanser på kinesisk side.