Grunngiving

Når barn og unge er under offentlig omsorg, er hovedregelen at barn og foreldre har rett til samvær. Selv om foreldrene er fratatt den daglige omsorgen for barna sine, er det for de fleste barn og unge verdifullt å ha kontakt med sine foreldre og øvrige familie, men ikke alltid. Det er fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som ved beslutning om omsorgsovertakelse også vedtar samværets omfang mellom barnet og foreldre. I enkelte tilfeller kan fylkesnemnda, av hensyn til barnets beste, bestemme at barnet ikke skal ha samvær og de kan også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er plassert.
I rapporten «Barn og unge i fosterhjem – en kunnskapsstatus» fra 2010 kommer det frem at samvær er for dårlig belyst forskningsmessig, og at det er store kunnskapsmangler. Det understrekes i rapporten at samvær mellom barn og unge i fosterhjem og deres biologiske familie og nettverk er en spesiell side ved fosterhjemsplasseringer som det er viktig å studere fra perspektivet til alle involverte parter både barna, foreldrene, fosterforeldrene og barneverntjenesten, og formelle beslutningsorganer.
I NOU 2012:5 «Bedre beskyttelse av barns utvikling» kap. 8 beskrives også de dilemmaer som kan være med samvær. Samvær kan både gi gode opplevelser som kan gi barna trygghet og opplevelse av sammenheng i livene sine, men samvær kan også være arenaer til konflikt og kan redusere muligheten for barnet å knytte seg til nye omsorgspersoner. Utvalget anbefaler derfor at det forskes mer på samvær og ulike samværsordninger i praksis.
Det er mange nye problemstillinger knyttet til kontakt mellom barn under offentlig omsorg og kontakt med biologiske foreldre særlig på sosiale medier. Denne problemstillingen ble belyst av NOVA-rapporten «Kontakt på sosiale medier mellom foreldre og barn under offentlig omsorg» nr. 4/14, som også konkluderer med behov for økt kunnskap.