Grunngiving

Familier med barn med funksjonsnedsettelser har større utfordringer enn andre. Tilbakemeldinger fra familier med barn med diagnoser som cerebral parese o.l. viser at barna som regel får hjelpemidler som rullestoler, rullatorer, flerhjulssykler og elektriske framkomstmidler for å delta i aktiviteter i nærmiljøet, men hjelpemidlene er ofte store og kan veie opp mot 150 kg. Nytten begrenses om ikke familien samtidig får tilgang til en (vare)bil med rampe/lift. Tidligere har man hatt anledning til å søke støtte til det, selv om prosessen har vært langdryg. I det siste ser det ut til at støtte til varebil, slik at barna kan nyttiggjøre seg hjelpemidlenes potensial og redusere risikoen for unødig isolasjon, er blitt langt vanskeligere og mer avhengig av lokale Nav-vurderinger. Opptil to års behandlingstid er ikke uvanlig. Ofte blir det avslag hos Nav på sviktende grunnlag, med påfølgende anke til Trygderetten, med den tidsbruken og de kostnadene det medfører. Spørsmålet gjelder om det etter regjeringens og stortingsflertallets innstramminger i bilstønadsordningen ikke lenger anses som relevant med varebilstøtte for handikappede barn med elektrisk rullestol o.l. Spørsmålet knytter seg også til Stortingets behandling av Meld. St. nr. 33 (2015-2016) Nav i en ny tid, der gode brukermøter var ett av hovedpunktene. Undertegnede er også gjort kjent med eksempel på at Trygderetten i en konkret sak har gitt beskjed om at saken ikke kan behandles innen normert tid (7-8 måneder), på grunn av manglende saksbehandlingsressurser. Når saksbehandlingen i slike saker kan ta flere år, er det bare én taper, og det er barnet. Et minstekrav til god saksbehandling burde vel være at foreldre får anledning til å sette ord på det som er utfordringen for sitt barn. Diagnose og funksjonsevne varierer jo fra person til person.