Skriftleg spørsmål fra Petter Eide (SV) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:264 (2018-2019)
Innlevert: 31.10.2018
Sendt: 31.10.2018
Svart på: 05.11.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Petter Eide (SV)

Spørsmål

Petter Eide (SV): Norge mottar jevnlig observasjoner og anbefalinger om menneskerettighetene i Norge fra både FN og Europarådet.
Har regjeringen en samlet oversikt over disse observasjonene og anbefalingene fra de siste år, hvilke prosedyrer har regjeringen for å behandle og eventuelt implementere de ulike observasjonene og anbefalingene om Norge, og på hvilken måte vil regjeringen sikre at Stortinget får anledning til å behandle slike observasjoner og anbefalinger av Norge?

Grunngiving

Norge er tilsluttet en lang rekke menneskerettighetsinstrumenter som jevnlig kommer med rapporter om Norge, blant annet CPT (Europarådets torturforebyggingskomite), CCPR (FNs menneskerettighetskomite), CERD (FNs rasediskrimineringskomite) og CRC (Barnekomiteen). Sakene i den Europeiske Menneskerettsdomstolen står i en særstilling fordi de er rettslig bindende og må følges opp av Norge. Det er uklart hvordan observasjoner og anbefalinger om menneskerettighetene i Norge fra FN og Europarådet blir fulgt opp av regjeringen. Det er derfor viktig å vite hvilke prosedyrer regjeringen har for behandling og eventuell implementering av FN og Europarådets kritikk og anbefalinger av Norge. På menneskerettighetsområdet behandler Stortinget rapporter fra Nasjonal institusjon for Menneskerettigheter og Sivilombudsmannen, men regjeringen synes ikke å ha plikt på seg til å presentere for behandling i Stortinget FN og Europarådets observasjoner og anbefalinger om Norge. Norge har gjennom skiftende regjering og Storting ønsket å være en foregangsnasjon når det gjelder menneskerettigheter, og Norge har derfor ratifisert de fleste internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, og også brukt ressurser på å få andre land til å ratifisere konvensjoner og respektere menneskerettigheter.
Det er derfor uheldig at det ikke finnes gode prosedyrer for å sikre at Stortinget involveres i FN og Europarådets observasjoner og anbefalinger om Norge.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Norge mottar jevnlig ulike former for generelle anbefalinger om menneskerettighetssituasjonen i Norge fra FN- og europarådsorganer. For hvert sett av anbefalinger vil det normalt finnes ett departement som har koordineringsansvar. Departementene i samarbeid vil for den enkelte anbefaling finne frem til hvilket departement eller hvilke departementer som har ansvar for det saksområdet den enkelte anbefaling gjelder. Ut fra dette blir det vurdert hvordan anbefalingen bør følges opp. Utgangspunktet er at oppfølgning av den enkelte anbefalingen skjer som en integrert del av regjeringens og departementenes løpende arbeid på det aktuelle saksområdet. De ulike generelle anbefalingene fra FN- og europarådsorganene er ikke samlet i ett dokument eller på én nettside, men gjøres normalt tilgjengelige på regjeringen.no og på FNs eller Europarådets hjemmesider.
Det er også slik at flere av de organene som gir generelle anbefalinger, har særskilte prosedyrer for å følge opp de anbefalingene de har rettet mot Norge. Norge avgir skriftlige rapporter til og stiller i høringer og dialogmøter med organene, hvor tema blant annet er hvordan tidligere anbefalinger er fulgt opp nasjonalt. Departementene arbeider grundig med skriftlige og muntlige rapporteringer til disse organene. I forbindelse med utarbeidelsen av rapportene innhentes det synspunkter fra blant annet Sametinget, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, ombudene og sivilt samfunn.
Stortinget vil få befatning med generelle anbefalinger fra FN- og europarådsorganer om menneskerettighetssituasjonen i Norge gjennom de allerede etablerte formene for kommunikasjon mellom regjering og storting, typisk i forbindelse med behandling av lovforslag, bevilgningssaker og stortingsmeldinger innen de områdene anbefalingene gjelder. De ulike anbefalingene kan være av nokså ulik karakter, og spenner over et bredt spekter tematisk. Etter mitt syn er det ikke hensiktsmessig å etablere nye og særskilte rapporteringsrutiner mellom regjering og storting om oppfølgning av anbefalingene. Det er som nevnt allerede etablert et omfattende rapporteringssystem overfor de internasjonale organene. Nasjonalt bør menneskerettigheter først og fremst behandles som en integrert del av departementenes øvrige arbeid, og ikke som et særskilt og adskilt tema. Jeg viser ellers til mitt brev 25. juni 2018 til justiskomiteen om Nasjonal institusjon for menneskerettigheter sin årsmelding.
Når det gjelder dommer mot Norge fra den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), er det prosedyrer for oppfølgning av disse i departementene og overfor Europarådet. Disse prosedyrene anvendes også så langt de passer for individklagesaker fra FNs konvensjonsorganer. Det vurderes i den enkelte sak om og på hvilken måte Stortinget skal involveres. Etter mitt syn er det ikke hensiktsmessig at det etableres særskilte rutiner for rapportering til Stortinget om utfallet og oppfølgningen av de enkelte søksmålene for EMD og de enkelte individklagesakene for FNs konvensjonsorganer.