Olaug Vervik Bollestad (KrF): KMD den omgjorde 14. januar 2021 to vedtak om fradeling av kårboliger på landbrukseiendom.
Er disse omgjøringene å se på som prinsipielle, og dermed førende for statens politikk på området, og vil statsråden i så fall foreta seg noe for å sikre at denne praksisen gjøres kjent og etterleves av statsforvalterne og kommunene?
Grunngiving
KMD omgjorde den 14. januar i år to klageavgjørelser i Rogaland. Sakene gjaldt fradeling av tidligere kårhus som ikke lengre fyller en funksjon i gårdsdriften. Rettsanvendelsen gjaldt Statsforvalteren i Rogaland sin forståelse av faktorer som måtte regnes som «vesentlig ulempe» i forhold til landbrukshensynet, LNF – formålet i kommuneplanen. Begge sakene ble omgjort slik at de kommunale dispensasjonsvedtakene (fra Randaberg og Strand kommuner) ble stående.
LMD har i flere rundskriv, brev og lovforarbeider i tidsrommet fra 2004 til 2021 gitt veiledning i tolking av delingsbestemmelsen, og de vurderingskriterier som klargjør kommunenes handlingsrom.
Landbruksnæringen har de siste 20 årene fått pålegg om driftstilpassing i form av blant annet endrede holdforskrifter, med skjerpende krav til dyrevelferd og dermed utforming av driftsbygninger og anlegg. I samme tidsrom har det vært en god utvikling i tilskuddsordninger for sykeavløsning og produksjonsveiledning. Strukturen i landbruksdriften er vesentlig endret, og mange gårdsbruk har store krav til investeringer for å tilpasse driften.
Husdyrbruk er særlig utfordrende og sårbart for investeringer. LMD har siden 2004 pekt på at behovet for kårhus i landbruket er avtakende, og at nye kårhus bør tillates i svært få tilfeller. Tidligere kårboliger som ikke er nødvendige for driften, binder kapital og påfører løpende kostnader til gårdsdriften. I lys av dette synes KMDs to vedtak av 14 januar 2021, der vurderingskriterier for vilkårene for å gi dispensasjon, jamfør § 19-2, ulemper for landbruket ved slik fradeling, å dele dette synet på virkeligheten.
Etter de nevnte omgjøringssakene har Statsforvalteren i Rogaland likevel både rådet fra og påklaget fradelingsvedtak der kommunen har lagt til grunn departementets vurderinger. Statsforvalteren i Rogaland legger også til grunn at gårdens potensielle fremtidige behov for boliger er et vurderingskriterie etter LNF – formålet, og at en fradeling av tomme boliger følgelig vil være i strid med dette. Det er vanskelig å se at en slik innfallsvinkel samsvarer med KMD og LMDs felles veileder «Garden som ressurs» der det fremgår at det er kommunenes rolle å vurdere hvilke tiltak på et gårdsbruk som er nødvendige for landbruket og dermed inngår i LNF – formålet i hvert enkelt tilfelle.
Klager fra statsforvalteren i Rogaland på kommunale vedtak som har likelydende begrunnelse som departementets vedtak, tyder på at retningslinjene og lovforståelsen trenger avklaring.