Skriftleg spørsmål fra Himanshu Gulati (FrP) til kultur- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:2154 (2022-2023)
Innlevert: 07.05.2023
Sendt: 08.05.2023
Svart på: 15.05.2023 av kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen

Himanshu Gulati (FrP)

Spørsmål

Himanshu Gulati (FrP): Sett bort ifra metodeforskjeller, hvor i Skandinavia har man den høyeste andelen personer med alvorlige spilleproblemer i henhold til de siste offentlige tilgjengelige tallene?

Grunngiving

I sitt svar på mitt spørsmål fra 29. april valgte statsråden å omgå spørsmålet om hvordan hun har kommet frem til at Norge har færre spilleavhengige per innbygger enn Sverige og Danmark ved å skylde på metodeforskjeller i datainnsamlingen. Dette til tross for at hun selv i Dagsnytt 18 uttalte at det er færre spilleavhengige i Norge enn i Sverige og Danmark i henhold til de samme undersøkelsene, metodeforskjeller til tross.
Det er gledelig at statsråden kan konstatere at andelen med spilleproblemer i Norge har gått ned de siste årene, til tross for at disse tallene ikke er offentlige, og at det i andre perioder har vært stabilt eller gått opp i våre naboland. Men det var uansett ikke svar på mitt hele spørsmål. Det er også verdt å påpeke at hun i disse uttalelsene selv benytter seg av statistikk hun selv mener det er umulig å sammenligne grunnet metodeforskjeller.
Uavhengig av metodeforskjeller er tallene klare. I Danmark viser de seneste tallene at 0,7 prosent av befolkningen har spilleproblemer, i Sverige viser de 0,5 prosent – begge disse tallene er utarbeidet av offentlige myndigheter. I Norge viser de samme tallene 1,4 prosent.
Spørsmålet mitt omhandler derfor om statsråden kan bekrefte at disse tallene er korrekte – uavhengig av metodebruk, og hvis de ikke er korrekte, om hun kan vise til hvilke tall hun bruker for å vise at andel spilleavhengige er høyere i resten av Skandinavia enn i Norge.

Anette Trettebergstuen (A)

Svar

Anette Trettebergstuen: Representant Gulati hevder at jeg i mitt forrige svar valgte å omgå spørsmålet om hvordan jeg har kommet fram til at Norge har færre spilleavhengige per innbygger enn Sverige og Danmark, ved å skylde på metodeforskjeller i datainnsamlingen.
For det første har jeg ikke påstått at Norge har færre spillavhengige enn våre naboland. Det jeg derimot har uttalt, er at det ikke er riktig, slik representanten selv påstod, at vi i Norge har flere spillavhengige enn i våre naboland. Det er det som nevnt i mitt forrige svar heller ikke grunnlag for å kunne si, fordi de ulike landene anvender ulike målemetoder for å kartlegge omfanget av problemspillere i sin befolkning. Når de ulike landene benytter forskjellige metoder for innsamling av data, kan dette ha avgjørende innvirkning på de rapporterte resultatene. Da blir det også feil å dra slutninger ut ifra en sammenligning av disse resultatene.
Mens Universitetet i Bergen (UiB) utførte den norske undersøkelsen ved hjelp av spørreskjema sendt ut i posten, er undersøkelsene i de andre nordiske landene basert på telefonintervjuer. UiB forteller at telefonintervjuer kan gi en underrapportering av spilleproblemer sammenlignet med en papirbasert undersøkelse. Personer som svarer på undersøkelser, har nemlig en tendens til å være mer oppriktige i sine svar på papir, enn når de blir spurt i en telefonsamtale.
Videre benyttet UiB, i motsetning til f.eks. Danmark, svarpremier i sin undersøkelse. UiB har vist til at svarpremier øker deltakelsen spesielt fra personer med lav sosioøkonomisk status. Svarpremiene ble derfor brukt nettopp for å øke svarprosenten fra grupper som ellers kunne vært underrepresenterte, blant annet risiko- og problemspillere. UiB har dessuten dokumentert at prosentandelen risiko- og problemspillere er høyere i purrerunder, enn i den første utsendingen av spørreskjemaet. Purring skjer ikke når man bruker telefonintervju. Når folk takker nei på telefon, blir de med andre ord ikke ringt opp igjen.
Disse metodeforskjellene gjør at vi ikke bare ukritisk kan sammenligne data på tvers av de nordiske landene og slutte noe ut ifra det, slik representanten forsøker å gjøre. Det er uvitenskapelig, og det kan i verste fall være villedende.
For det andre kan jeg ikke se hvordan det å påpeke at ulike land benytter usammenlignbare data, og at dette naturligvis vil påvirke resultatene, er å «omgå» spørsmålet fra representanten. Men for ikke å bli anklaget for å omgå spørsmålet på nytt, kan jeg bekrefte at den siste publiserte befolkningsundersøkelsen fra 2019 fant at andelen problemspillere i Norge var 1,4 prosent, og at dette var høyere enn hva man hadde målt med andre målemetoder i Sverige og Danmark. Som forskerne ved UiB selv skriver i den samme befolkningsundersøkelsen, bør en imidlertid tolke forskjellene mellom de nordiske landene med forsiktighet, da de metodiske forskjellene kan ha avgjørende betydning når det gjelder estimatene. Derfor har regjeringen som del av vår Handlingsplan mot spilleproblemer varslet at vi skal arbeide aktivt for å få gjennomført en felles nordisk undersøkelse gjort samtidig og med lik metode i de nordiske landene. Inntil vi får dette på plass, kan vi imidlertid ikke si noe sikkert om hvilke land som har mest spilleproblemer.
Det vi derimot kan si noe sikkert om, er utviklingen i Norge sammenlignet med utviklingen i våre naboland. Som nevnt i mitt forrige svar, så vil befolkningsundersøkelsen om spilleproblemer fra 2022 som er under utarbeidelse vise at spilleproblemene i Norge gått signifikant ned siden 2019. Dette viser at regjeringens målrettede politikk om å forebygge og redusere spilleproblemene i befolkningen, faktisk fungerer.