3. Vårsesjonen, 118. konferanse i Cape Town

Stortinget deltok med fem delegasjonsmedlemmer på denne konferansen, som fant sted i perioden 13.–18. april. Under vårsesjonene foregår de viktigste debattene dels under generaldebatten i plenum, og dels i de tre faste komiteene. I tillegg kommer debatt av et hastetema knyttet til et særlig aktuelt internasjonalt spørsmål.

Temaet for generaldebatten var fattigdomsbekjempelse. Mange valgte å fokusere på tusenårsmålene og de stigende matvareprisene. Også det norske innlegget omhandlet matvaresituasjonen, og det ble tatt til orde for å bekjempe fattigdom gjennom satsing på jordbruk, helse og utdanning.

Det ble fremlagt flere forslag til hasteresolusjon, men det var størst støtte for en resolusjon om konflikten mellom Israel og palestinerne. De opprinnelige utkastene var imidlertid ikke akseptable for 12 Pluss-gruppen, som innbefatter Norge. Gjennom forhandlinger kom man fram til en tekst som var bredere anlagt og også inkluderte miljøaspekter. Samtidig hadde den klar referanse til palestinernes rett til selvbestemmelse og en henstilling om at blokaden av Gazastripen måtte heves.

Den vanskelige situasjonen i Zimbabwe satte sitt preg på sesjonen. Sør-Afrikas forslag om å utarbeide en egen uttalelse, en "presidentserklæring", med kritikk av myndighetene i Zimbabwe, ble godt mottatt. Uttalelsen ble vedtatt av forsamlingen og ble positivt omtalt i sørafrikansk media.

Forsamlingen vedtok hovedresolusjoner om følgende temaer: parlamentenes rolle når det gjelder avveiningen mellom nasjonal sikkerhet, menneskelig sikkerhet og trusler mot demokratiet (1. komité), parlamentarisk kontroll over statens politikk for utviklingsbistand (2. komité), og arbeidsmigrasjon, menneskehandel, fremmedfrykt og menneskerettigheter (3. komité). Resolusjonene ble vedtatt ved konsensus.

I debattene i 1. komité fremhevet mange innlegg viktigheten av å bekjempe terrorisme innenfor folkerettens rammer. Forbudet mot tortur ble trukket fram som en absolutt menneskerettighet. Det norske innlegget omhandlet i tillegg faktorer som kan bidra til å gi en bedre forståelse av problemstillingene og årsakene til terrorisme og ekstremisme slik at innsatsen kan gjøres mer effektiv.

I 2. komité var debatten særlig fokusert på mottakerlandenes ansvar og mer effektiv bruk av bistandsmidler, bekjempelse av korrupsjon, godt styresett, respekt for menneskerettigheter og gode rammevilkår for utvikling og økonomisk vekst. Men giverlandenes rolle ble også berørt. Mange giverland sa seg enig i at de rike landene kunne strekke seg lenger enn i dag. Samtidig ble det i det norske innlegget pekt på behovet for velfungerende kontrollmekanismer på nasjonalt nivå. I 3. komité viste flere av innleggene til innvandrernes mange positive bidrag til samfunnet, og verdien av multikulturelle samfunn. Det norske innlegget la særlig vekt på bekjempelse av menneskehandel.

Det ble også besluttet å intensivere arbeidet med å øke kontakten og samarbeidet mellom IPU og FN. I dette står FN-komiteens rådgivende gruppe, som ble gitt eget mandat under sesjonen, sentralt. Ifølge mandatet skal gruppen bl.a. foreta feltbesøk for å studere parlamentarisk involvering i FNs reformer på landnivå. Gruppen ledes av Finn Martin Vallersnes.

Komiteen for parlamentarikeres menneskerettigheter fremla som vanlig sin rapport i plenum. Rapporten går i detalj gjennom situasjonen for parlamentarikere i en rekke land og forsamlingen vedtar resolusjoner om hvert enkelt tilfelle.