Til Stortinget
Forslagsstillerne mener man ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ikke
i tilstrekkelig grad overveide hensynet bak den opprinnelige bestemmelsen
da man skrev den tidligere bestemmelsen i § 98, prinsippet om at
staten ikke måtte avgiftsbelegge adgangen til rettshjelp, ut av
Grunnloven.
Hensikten med forslaget er for det første at folk ikke skal måtte
betale merverdiavgift som legges på rettsgebyrene. Men de skal heller
ikke risikere å måtte betale merverdiavgift på advokatenes salærer
når disse er betaling for tjenester advokatene utfører i forbindelse
med arbeidet med rettssaker. En person som henvender seg til en
advokat og ber om advokatens bistand for å fremme for eksempel et
erstatningskrav, må betale advokaten et honorar som i dag medfører
et tillegg av 25 pst. merverdiavgift.
Forslagsstillerne mener det ikke er rimelig at staten skal «tjene»
på denne statlige virksomheten som rettspleien.
Før endringen i 2014 lød Grunnloven § 98:
«Med Sportler, som erlægges til Rettens Betjente, bør ingen
Afgifter til Statskassen være forbundne.»
Bestemmelsen hadde da stått uforandret i Grunnloven siden den
ble vedtatt i 1814.
Bestemmelsen hadde vært foreslått opphevet en rekke ganger, men
Stortinget hadde vært tilbakeholdne med å vedta endringer. Dette
kan ses i sammenheng med den til da gjeldende norske grunnlovskonservatismen
som ga seg mange utslag, både i endringspraksis og tolkingstradisjon.
Det var også et ønske om å bevare de historiske linjene tilbake
til 1814 og bevare synlige bevis på Grunnlovens alder i Grunnloven.
Det Adler/Falsenske grunnlovsutkast hadde i § 152 en bestemmelse
som lød slik:
«Da Retfærdigheden bør administreres uden Betaling, saa bør
der, saasnart muligt, skee Forslag til alle Rets-Sportlers Ophævelse.»Riksforsamlingens
Forhandlinger 3die Del, Grundlovsutkast, Kristiania 1916, s. 41.
Forbildet hadde Adler og Falsen sannsynligvis funnet i den franske
forfatningen av 1791 tredje del (Titre III), kapittel (Chapitre)
5 «Du Pouvoir Judicaire», artikkel (Article) 2, som lød:Frede
Castberg, Norges statsforfatning II, Oslo 1964, s. 281.
«La justice sera rendue gratuitement par des juges élus a temps
par le peuple et institués par des lettres-patentes du roi qui ne
purra les refuser.»Les Constitutions de la France depuis
1789, Présentation par Jacques Godechot, Garniere-Flammarion, Paris
1979, s. 58.
Bestemmelsens forhistorie viser at den skulle fremme rettssikkerheten.
Det var borgernes frihet og rett til en rimelig rettspleie som lå
bak bestemmelsen. Dessuten bygget den på at staten ikke skulle profitere på
rettspleien. Endringene i uttrykksmåten som skjedde under forberedelsen,
må oppfattes som et forsøk på å uttrykke korrekt hva som skulle
være meningen. Sportler var godtgjørelse for utførelsen av rettslige
tjenester. Disse tjenestene ble utført av «rettens betjente». Etter
datidens språkbruk hørte blant andre dommerne og prokuratorene (sakførerne
og advokatene) til disse. Dette kom til uttrykk i den foran omtalte
forordningen av 1788 om sportler.
Da sportelreglementet ble opphevet ved lov av 13. september 1830
§ 231, inneholdt den nye loven bestemmelser først og fremst om sorenskrivernes
rett til sportler, se lovens første avdeling.Samling af
Love, Tractater som siden 1814 ere udkomne, Anden Deel, Christiania
1838, s. 172 flg. Sorenskriverne sto nevnt først i loven
og snart skulle et annet inntrykk av bestemmelsen i § 98 festne
seg. Bestemmelsen fikk navnet «sorenskriverparagrafen». Begrunnelsen
for bestemmelsen ble etter hvert oppfattet som en beskyttelse av
sorenskrivernes inntekter og med det også dommernes uavhengighet.
Det er mulig at dette også var tanken bak bestemmelsen da den ble gitt,
men det har neppe vært den primære begrunnelsen for regelen. Dens
bakgrunn i den franske konstitusjon av 1790 og veien frem til dens
endelige utforming i 17. mai-grunnloven viser klart at det var ønsket
at staten ved sine skatter og avgifter ikke skulle fordyre rettspleien.
I pakt med eidsvollsmennenes pragmatiske tilnærming til grunnlovgivningen
fikk prinsippet om «fri rettspleie» en konkret og praktisk utforming.
Denne skulle imidlertid snart føre til at bestemmelsen mistet sin
praktiske betydning.
Da Stortinget opphevet bestemmelsen i 2014, var begrunnelsen
at den bare hadde historisk interesse. Den ble satt i sammenheng
med prinsippet om domstolenes selvstendige stilling og ble ansett
unødvendig da dette prinsippet skulle komme klarere til uttrykk
i en ny bestemmelse.Dokument nr. 16 (2011–2012) s. 118-119
og Innst. 186 S (2013–2014) s. 21
At bestemmelsens prinsipielle og idémessige grunnlag også var
at staten ikke skulle tjene på rettspleien, ble ikke problematisert
under arbeidet med den anselige mengden av endringer som skulle
skje til 2014-jubileet.
At advokattjenester i dag generelt er belagt med merverdiavgift,
er tatt opp av Advokatforeningen, men det har ikke ført til noen
endringer i avgiftslovgivningen.Sivilombudsmannen tok spørsmålet
opp av eget tiltak, se Ombudsmannens årsmelding 2006 s. 30. Det
betyr at advokattjenester generelt er pålagt en avgift på 25 pst.
For den vanlige kvinne og mann vil et tillegg på 25 pst. til det
som betales til advokaten være en betydelig økonomisk belastning. For
advokaten, som kan trekke fra dette beløpet i sin virksomhet, betyr
det kanskje ikke så mye. Det oppstår imidlertid også en urimelig
ulikhet mellom klienter som kan trekke fra advokatutgifter, og dermed
reduserer grunnlag for beskatning, og privatpersoner som betaler
avgiften av allerede beskattede midler for å få fremmet sin sak
på betryggende vis.
Nå som den gamle bestemmelsen om sportler er opphevet, er det
fortsatt et spørsmål om ikke en avgiftsfri tilgang til rettspleien
er en del av Grunnlovens «ånd og prinsipper», jf. Grunnloven § 121.
Paragraf 98 hadde som nevnt sitt forbilde i den franske forfatningen
av 1791, og etter denne skulle rettspleien være gratis. I dag heter
det i Grunnloven § 95:
«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og
upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig
og offentlig.»
Det er etter forslagsstillernes mening ikke «rettferdig og rimelig»
at staten legger en skatt på 25 pst. på det den alminnelige kvinne
og mann skal betale til sin advokat i en tvist som behandles av
domstolene. Dette betyr at staten nå nettopp tjener på rettspleien og
dermed gjør det tyngre og vanskeligere for den vanlige borger å
få adgang til domstolene.
Forslagsstillerne vil på bakgrunn av ovenstående resonnementer
fremme følgende forslag.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 95 nytt tredje ledd skal lyde:
Staten kan ikke legge skatter eller avgifter på rettslig arbeid
som utføres i forbindelse med saker som behandles av domstolene.
–
Staten kan ikkje legge skattar eller avgifter på rettsleg arbeid
knytt til saker som skal avgjerast av domstolane.
Michael Tetzschner | Svein Flåtten | Bente Stein Mathisen |
| Nils Aage Jegstad | |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016