Til Odelstinget.

       Miljøverndepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i kulturminneloven ( lov av 9. juni 1978 nr. 50 ). Endringene er en følge av EØS-komiteens beslutning 7/94, den såkalte « tilleggsavtalen » til EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 40 (1993-1994). Vedtaket gikk bl.a. ut på innlemmelse i EØS-avtalens rådsdirektiv 93/7/EØF om tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra en medlemsstats territorium. Departementet viser til at Stortinget ga sitt samtykke til godkjenning av tilleggsavtalen gjennom vedtak av 14. juni 1994, og den trådte i kraft samtidig med selve EØS-avtalen 1. januar 1994. EØS-komiteens vedtak foreslås nå gjennomført i norsk rett ved at direktivets bestemmelser innarbeides som endringer i kulturminneloven. Direktivet følger som vedlegg til proposisjonen.

       Departementet viser til at kulturminneloven § 23 i dag har regler om forbud mot utførsel av kulturminner. Norsk lovgivning inneholder imidlertid ikke bestemmelser om tilbakeføring av gjenstander som er ulovlig utført fra et annet lands territorium. Gjennomføring i norsk rett av rådsdirektiv 93/7/EØF innebærer derfor at kulturminneloven må endres for å etablere lovhjemmel for tilbakeføring. Lovforslaget åpner for tilbakelevering av ulovlig utførte kulturgjenstander, ettersøking m.v., samt rettergangs- og erstatningsregler i den sammenheng.

       Når det gjelder selve hjemmelen for tilbakelevering (§ 23 a), viser departementet til at denne må gis i lovs form. Dette er en helt ny regel i norsk rett og den vil også kunne ramme personer som i god tro har ervervet en kulturgjenstand fra et annet medlemsland. Departementet foreslår at det tas inn en ny § 23 a i kulturminneloven som gir hjemmel til å kreve tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra en stat som inngår i det Europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), og som befinner seg i riket.

       Lovutkastet har vært ute til høring, og departementet viser til at høringsinstansene er enige i at EØS-avtalen krever lovendring, og har utover det lite å bemerke til lovforslaget.

       Når det gjelder spørsmålet om kontrollorgan i forbindelse med gjennomføring av den foreslåtte lovendringen, viser departementet til at artikkel 3 i direktivet gir anvisning på at hver stat skal utpeke ett eller flere sentrale organer som skal utføre de oppgaver som er fastsatt i direktivet. Departementet antar at oppgavene ikke vil bli særskilt byrdefulle idet slike saker trolig vil komme opp relativt sjelden, og hvem som skal være vedkommende myndighet vil bli bestemt senere ved forskrift. Departementet foreslår at det i kulturminneloven § 28 gis en ny henvisning til kulturminneloven § 23 b, slik at det tillegges Kongen å fastsette hvem som er rette myndighet etter denne bestemmelsen på lik linje med andre bestemmelser i loven. Departementet foreslår i proposisjonen at en ny § 23 b gir rammene for oppgavene som vedkommende myndighet skal håndtere.

       Når det gjelder spørsmålet om rettergangsregler og kompetent domstol, verneting, bruk av rettsmidler m.v. ser ikke departementet noen grunn til å fravike gjeldende rett. En foreslår derfor at det i ny § 23 c, 5. ledd, inntas en bestemmelse der det særskilt nevnes at domstollovens og tvistemålslovens bestemmelser for øvrig kommer til anvendelse så langt de passer.

       Når det gjelder erstatningsregler viser departementet til at det i direktivets artikkel 9 fremgår at når en kulturgjenstand skal føres tilbake skal den anmodende stat betale besitteren en rimelig erstatning dersom denne har utvist tilstrekkelig aktsomhet ved tilegnelsen av kulturgjenstanden. Departementet foreslår i proposisjonen at bestemmelsen nedfelles i formell lovs form.

       I tillegg til forslag til endringer i kulturminneloven legger Miljøverndepartementet i proposisjonen fram forslag til lovbestemmelse om ikrafttredelsestidspunkt for lov om endringer i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 - bestemmelser om konsekvensutredninger - tilpasning til EUs Rådsdirektiv 85/337 av 27. juni 1985 om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger.

       Departementet viser til at Stortinget 21. mars 1995 vedtok endring i ovennevnte lov ( Ot.prp. nr. 24 (1994-1995) ). Ved en inkurie inneholdt imidlertid ikke denne lovendringen bestemmelse om ikrafttredelsestidspunkt. Lover som ikke særskilt nevner et ikrafttredelsestidspunkt, trer automatisk i kraft en måned etter den dag det nummer av Norsk Lovtidend som inneholder kunngjøringen av loven blir utgitt. Loven foreslås iverksatt fra den tid Kongen bestemmer. Forskrifter til lovendringen i plan- og bygningsloven om konsekvensutredninger er under utarbeidelse. Departementet understreker at både lov og forskrifter tidligst kan tre i kraft 1. januar 1996.