Til Odelstinget.
Miljøverndepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i kulturminneloven ( lov av 9. juni 1978 nr. 50 ). Endringene er en følge av EØS-komiteens beslutning 7/94, den såkalte « tilleggsavtalen » til EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 40 (1993-1994). Vedtaket gikk bl.a. ut på innlemmelse i EØS-avtalens rådsdirektiv 93/7/EØF om tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra en medlemsstats territorium. Departementet viser til at Stortinget ga sitt samtykke til godkjenning av tilleggsavtalen gjennom vedtak av 14. juni 1994, og den trådte i kraft samtidig med selve EØS-avtalen 1. januar 1994. EØS-komiteens vedtak foreslås nå gjennomført i norsk rett ved at direktivets bestemmelser innarbeides som endringer i kulturminneloven. Direktivet følger som vedlegg til proposisjonen.
Departementet viser til at kulturminneloven § 23 i dag har regler om forbud mot utførsel av kulturminner. Norsk lovgivning inneholder imidlertid ikke bestemmelser om tilbakeføring av gjenstander som er ulovlig utført fra et annet lands territorium. Gjennomføring i norsk rett av rådsdirektiv 93/7/EØF innebærer derfor at kulturminneloven må endres for å etablere lovhjemmel for tilbakeføring. Lovforslaget åpner for tilbakelevering av ulovlig utførte kulturgjenstander, ettersøking m.v., samt rettergangs- og erstatningsregler i den sammenheng.
Når det gjelder selve hjemmelen for tilbakelevering (§ 23 a), viser departementet til at denne må gis i lovs form. Dette er en helt ny regel i norsk rett og den vil også kunne ramme personer som i god tro har ervervet en kulturgjenstand fra et annet medlemsland. Departementet foreslår at det tas inn en ny § 23 a i kulturminneloven som gir hjemmel til å kreve tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra en stat som inngår i det Europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), og som befinner seg i riket.
Lovutkastet har vært ute til høring, og departementet viser til at høringsinstansene er enige i at EØS-avtalen krever lovendring, og har utover det lite å bemerke til lovforslaget.
Når det gjelder spørsmålet om kontrollorgan i forbindelse med gjennomføring av den foreslåtte lovendringen, viser departementet til at artikkel 3 i direktivet gir anvisning på at hver stat skal utpeke ett eller flere sentrale organer som skal utføre de oppgaver som er fastsatt i direktivet. Departementet antar at oppgavene ikke vil bli særskilt byrdefulle idet slike saker trolig vil komme opp relativt sjelden, og hvem som skal være vedkommende myndighet vil bli bestemt senere ved forskrift. Departementet foreslår at det i kulturminneloven § 28 gis en ny henvisning til kulturminneloven § 23 b, slik at det tillegges Kongen å fastsette hvem som er rette myndighet etter denne bestemmelsen på lik linje med andre bestemmelser i loven. Departementet foreslår i proposisjonen at en ny § 23 b gir rammene for oppgavene som vedkommende myndighet skal håndtere.
Når det gjelder spørsmålet om rettergangsregler og kompetent domstol, verneting, bruk av rettsmidler m.v. ser ikke departementet noen grunn til å fravike gjeldende rett. En foreslår derfor at det i ny § 23 c, 5. ledd, inntas en bestemmelse der det særskilt nevnes at domstollovens og tvistemålslovens bestemmelser for øvrig kommer til anvendelse så langt de passer.
Når det gjelder erstatningsregler viser departementet til at det i direktivets artikkel 9 fremgår at når en kulturgjenstand skal føres tilbake skal den anmodende stat betale besitteren en rimelig erstatning dersom denne har utvist tilstrekkelig aktsomhet ved tilegnelsen av kulturgjenstanden. Departementet foreslår i proposisjonen at bestemmelsen nedfelles i formell lovs form.
I tillegg til forslag til endringer i kulturminneloven legger Miljøverndepartementet i proposisjonen fram forslag til lovbestemmelse om ikrafttredelsestidspunkt for lov om endringer i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 - bestemmelser om konsekvensutredninger - tilpasning til EUs Rådsdirektiv 85/337 av 27. juni 1985 om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger.
Departementet viser til at Stortinget 21. mars 1995 vedtok endring i ovennevnte lov ( Ot.prp. nr. 24 (1994-1995) ). Ved en inkurie inneholdt imidlertid ikke denne lovendringen bestemmelse om ikrafttredelsestidspunkt. Lover som ikke særskilt nevner et ikrafttredelsestidspunkt, trer automatisk i kraft en måned etter den dag det nummer av Norsk Lovtidend som inneholder kunngjøringen av loven blir utgitt. Loven foreslås iverksatt fra den tid Kongen bestemmer. Forskrifter til lovendringen i plan- og bygningsloven om konsekvensutredninger er under utarbeidelse. Departementet understreker at både lov og forskrifter tidligst kan tre i kraft 1. januar 1996.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte lovendringene.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner m.m.
I.
I lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner gjøres følgende endringer:
§ 23 a skal lyde:
|
Tilbakelevering av kulturgjenstander |
En kulturgjenstand som er fjernet ulovlig fra territoriet til en stat som inngår i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) og som befinner seg i Norge, skal fysisk tilbakeføres til denne statens territorium. Med tilbakelevering forstås i §§ 23 b til 23 f slik tilbakeføring.
§ 23 b skal lyde:
Vedkommende myndighet bistår den anmodende stat med å ettersøke en kulturgjenstand og å hindre at denne unndras fra fremgangmåten for tilbakelevering. Politiet skal etter anmodning bistå vedkommende myndighet i ettersøkingen av gjenstanden. Tvangsmidler ifølge straffeprosessloven kap. 15 og 16 kan anvendes selv om ingen kan straffes for innførsel, besittelse eller annen befatning med kulturgjenstanden.
§ 23 c skal lyde:
Den anmodende stat kan anlegge sak ved herreds- eller byretten om tilbakelevering av en kulturgjenstand. Søksmålet skal rettes mot besitteren eller innehaveren. Erstatningskrav etter § 23 d kan bringes inn for samme rett i den sak som er nevnt i første punktum.
Med stevningen etter første ledd første punktum skal det følge et dokument der kulturgjenstanden beskrives og der det fastslås at det er en kulturgjenstand. Videre skal det følge med en erklæring fra vedkommende myndighet i den anmodende stat om at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra dens territorium.
Adgangen til å anlegge sak om tilbakelevering som omhandlet i §§ 23 a til 23 f foreldes ett år etter den dag den anmodende stat fikk kjennskap til hvor kulturgjenstanden befant seg, og til besitterens eller innehaverens identitet. Foreldelse inntrer i alle tilfeller senest 30 år etter at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra den anmodende stats territorium, og senest 75 år etter at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra den anmodende stats territorium dersom det dreier seg om kulturgjenstander som er en del av offentlige samlinger eller kirkegods som omfattes av særlig vern etter nasjonal lovgivning.
Den anmodende stat bærer utgiftene i forbindelse med fullbyrdingen av avgjørelsen om tilbakelevering av en kulturgjenstand.
Søksmål om tilbakelevering kan ikke finne sted dersom utførselen ikke lenger er ulovlig på det tidspunkt sak anlegges.
§ 23 d skal lyde:
Dersom en kulturgjenstand skal leveres tilbake, skal den anmodende stat betale en rimelig erstatning til besitteren hvis denne utviste nødvendig aktsomhet ved tilegnelsen av gjenstanden. Erstatningen utbetales ved tilbakeleveringen.
§ 23 e skal lyde:
Eiendomsretten til en kulturgjenstand etter tilbakelevering skal avgjøres i henhold til lovgivningen i den anmodende stat.
§ 23 f skal lyde:
Departementet gir nærmere regler om tilbakelevering av kulturgjenstander i samsvar med EØS-avtalen vedlegg II kapittel XXVIII punkt 1 (Rdir 93/7/EØF om tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra en medlemstats territorium), herunder bestemmelser om hvilke gjenstander som kommer inn under ordningen.
§ 28 første ledd skal lyde:
Kongen fastsetter hvem som er rette myndighet i medhold av §§ 3, 6, 8, 9, 11, 13, 14, 16, 17, 18, 21, 23 b og 25.
II.
I lov av 4. august om endringer i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 gjøres følgende tilføyelse:
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
III.
Loven trer i kraft straks.
§§ 23 a til 23 f får bare anvendelse på kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra territoriet til en stat som inngår i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) etter endringslovens ikrafttreden.
|
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 4. oktober 1995.
|
| Ragnhild Queseth Haarstad, |
Gunnar Fatland |
Paul Chaffey, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |