1. Sammendrag

       Norge har i likhet med de fleste vestlige land hatt offentlig kjøttkontroll i mer enn hundre år og i denne tiden har tre lover avløst hverandre. Den første kjøttkontrollov kom i 1892, en ny lov ble vedtatt i 1940 og den nåværende lov er fra 1957.

       Lov av 12. april 1957 nr. 2 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll m.v. er en fullmaktslov som gir hjemmel for departementet til å gi de pålegg om utstyr, vedlikehold og arbeidsordning som finnes nødvendig av hygieniske eller humanitære grunner for de virksomheter som loven omfatter. Loven sier videre hva kjøttkontrollen omfatter og hvordan den skal foregå. Loven er endret en rekke ganger, men kan likevel ikke sies å være tilpasset dagens forhold. Den bærer preg av de fragmentariske endringene og har flere bestemmelser som ikke lenger har noen mening.

       Etter at lov om samordnet næringsmiddelkontroll var vedtatt i 1978 ble kjøttkontrolloven i 1979 endret slik at alle kommuner skulle ha offentlig kjøttkontroll.

       I dag er det bred enighet om at kjøttvarer kan sikres bedre ved en mer konsekvent gjennomført kvalitetssikring og overvåking i alle ledd gjennom hele produksjonslinjen, en såkalt « fra jord til bord »-overvåking. Dette reiser kravet om en fornyelse av regelverket for å hjemle og fremme en slik endring. Arbeidet med regelverksfornyelsen startet for snart ti år siden ved at det ble opprettet faggrupper både i norsk og nordisk regi for å foreslå retningslinjer for modernisering av kjøttkontrollen og harmonisering av regelverket innen Norden.

       EØS-avtalen forplikter Norge til å ha et EU-harmonisert regelverk. EØS bygger sin matvaresikkerhet på at kontroll og tilsyn foregår på opprinnelsesstedet i overensstemmelse med det harmoniserte regelverket.

       Arbeidet som ledet fram til EØS-avtalen gav sterk styring for arbeidet med nytt regelverk. I mange år har Norge og de øvrige nordiske land bevisst tilnærmet seg regelverket til Den europeiske union, EU, men EØS-avtalen innebar at regelverket måtte harmoniseres også i det man kan kalle detaljbestemmelser.

       Som en direkte følge av EØS-avtalen har Norge allerede innført nye harmoniserte forskrifter på kjøttområdet. De nye forskriftene er på flere områder i strid med kjøttkontrolloven av 1957, men er hjemlet i en ny paragraf som gir anledning til å fastsette de forskrifter som er nødvendige for å oppfylle avtalen.

       Forslaget til lov om kjøttproduksjon omfatter hele produksjonslinjen fra slaktedyrbesetningen via slakteri til nedskjæring, lagring, omsetning og transport. Kjøttprodukter omfattes ikke av lovens bestemmelser, da disse produktene hovedsakelig reguleres gjennom næringsmiddelloven.

       Lovforslaget innebærer plassering av myndighet og økonomisk ansvar for kjøttkontrollen hos staten, det blir dermed samsvar mellom instruksjonsrett og økonomisk ansvar. Statens Næringsmiddeltilsyn, SNT, vil fortsatt bli godkjennings- og tilsynsmyndighet for virksomhetene. Ansatte i det kommunale næringsmiddeltilsynet, KNT, vil etter delegasjon fortsatt utføre kontroll og tilsyn lokalt, instruksjon og økonomiske overføringer vil måtte sees i sammenheng. For enkelte kommuner vil dette bety betydelige innsparelser.

       Loven er i stor grad bygget opp som en fullmaktslov, som gir departementet nødvendige hjemler til å kunne utarbeide nærmere forskrifter på en rekke områder innen lovens foreslåtte virkeområde.

       Lovforslaget innebærer i utgangspunktet ingen store endringer i dagens struktur. Den største konsekvensen av økonomisk og administrativ art, ble gjennomført allerede ved statliggjøringen (fase 2) av tilsynet, slik dette er nedfelt i bl.a. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 7 (1995-1996).

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, fra Høyre, lederen Svein Ludvigsen, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie, og fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, viser til at det er en økende oppmerksomhet om matvarer generelt og om kjøtt og kjøttprodukter spesielt. Komiteen vil understreke betydningen av et moderne og framtidsrettet lovverk vedr. matsikkerhet slik at forbrukerne kan føle seg trygge på de produkter som omsettes innenfor legale omsetningskanaler.

       Komiteen har registrert at gjeldende lov i stor grad er umoderne og foreldet, og i motstrid til EØS-avtalens bestemmelser. Komiteen viser til at dette hittil er løst ved at § 30 med virkning fra 1. januar 1994 fikk et annet ledd som gir Kongen generalfullmakt til å fastsette de forskrifter som er nødvendig for å oppfylle EØS-avtalen. Komiteen har merket seg at Norge som følge av dette allerede har innført nye harmoniserte forskrifter på kjøttområdet, i tråd med det framlagte lovforslaget.

       Komiteen har merket seg at forslaget om ny lov først og fremst er fremsatt for å ha et egnet og nødvendig lovredskap i den perioden hvor hele lovområdet er under utredning. Komiteen har videre merket seg at lovforslaget er utarbeidet med det siktemål at den skal kunne innlemmes i en mer omfattende lov senere dersom dette viser seg hensiktsmessig, jf. NOU 1996:10 Effektiv matsikkerhet. Komiteen er enig i dette.

       Komiteen ønsker imidlertid ikke å foregripe utfallet av behandlingen av nevnte NOU 1996:10 . Komiteen betrakter forslaget til ny lov som en oppdatering og modernisering av lovverket for produksjon av kjøtt, samt kjøttkontroll og tilsyn i bedriftene. Komiteen viser til at dette arbeidet startet for snart ti år siden. Komiteen mener at loven bør gis et innhold og en utforming som sikrer nødvendige hjemler for en effektiv forvaltning av det aktuelle området.

       Komiteen viser til at det er bred enighet om at kjøttvarer kan sikres bedre ved en mer konsekvent gjennomført kvalitetssikring og overvåking av alle ledd gjennom hele produksjonslinjen, en såkalt « fra jord til bord »-overvåking. Komiteen mener på denne bakgrunn at ny lov om kjøttproduksjon bør gjenspeile dette.

       Komiteen viser til at forslaget til lov om kjøttproduksjon omfatter produksjonslinjen fra slaktedyrbesetningen via slakteri til nedskjæring, lagring, omsetning og transport av ferskt ubehandlet kjøtt. Produksjon, lagring og transport av kjøttprodukter er ikke tatt med i lovforslagets virkeområde, men er underlagt næringsmiddelloven. Komiteen ønsker ingen vurdering av å innføre en mer omfattende lov nå som dekker hele produksjonskjeden fram til detaljistleddet av hensyn til Næringslovutvalgets arbeid med NOU 1996:10 Effektiv matsikkerhet, der ansvarsforholdet og lovgivningen generelt blir vurdert og viser til arbeidet med en stortingsmelding om matvarekvalitet og forbrukersikkerhet.

       Komiteen viser til at internkontroll er alle de tiltak som den ansvarlige for virksomheten i en forskrift er pålagt å iverksette for å sikre og dokumentere at produksjonen foregår i samsvar med forskriftenes krav. Internkontrollsystem er alle systematiske tiltak som en virksomhet iverksetter for å sikre at virksomheten planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med myndighetenes krav. Det er en målsetting at alle næringsmiddelvirksomheter av en viss størrelse skal utvikle systematisert internkontroll i form av internkontrollsystem.

       Komiteen viser til at et utbygget internkontrollsystem vil gi økt matvaresikkerhet og samtidig gi mulighet til å redusere både industriens og det offentliges utgifter til offentlig kontroll og tilsyn. Det offentlige tilsynet vil fungere som revisor i internkontrollsystemet og på den måten sikre at samfunnets krav oppfylles.

       Komiteen viser til at lovforslaget ikke innfører internkontroll generelt i landbruket, men har merket seg at departementet vil følge opp tilsynet av slaktedyr gjennom Kvalitetssystemet i landbruket, KSL. Komiteen er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det bør være et mål at industrien gjennom omfattende internkontrollsystem overtar ansvaret for vesentlige deler av det løpende tilsynet, samtidig som det offentlige for egen regning foretar nødvendig revisjon og overtilsyn.

       Komiteen har merket seg at det nye regelverket har to nivåer for virksomheter. Hovedregelen er at alle virksomheter skal oppfylle krav som gir rett til autorisasjon og dermed få adgang for sine produkter i hele EØS. Slike autoriserte virksomheter vil bruke et ovalt stempelmerke. Komiteen viser til at det er åpnet en viss adgang for å godkjenne enklere utstyrte virksomheter, men at disse bare kan ha en begrenset produksjon og bare kan selge sine varer på det innenlandske markedet. Disse virksomhetene vil bruke et kvadratisk stempelmerke.

       Komiteen viser til at kontrollen har en viktig oppgave knyttet til dyrevern og dyrehelse. Dette arbeidet har hatt stor betydning ved bekjempelsen av en rekke dyresykdommer. Komiteen har merket seg at det nå planlegges å overvåke forekomsten av visse zoonotiske agens (artsoverførbare mikroorganismer) i slakteribesetninger ved hjelp av randomiserte (statistisk tilfeldig tatte) prøver som uttas av kjøttkontrollen.

       Komiteen støtter dette arbeidet.

       Komiteen viser til at EØS-avtalen krever et overordnet statlig ansvar for kjøttkontrollen og tilsyn med virksomheter etter loven, og at den overordnede tilsynsmyndighet forutsettes delegert til Statens næringsmiddeltilsyn. Komiteen støtter dette.

       Komiteen viser videre til at EØS-avtalen krever at tilsynsveterinærene utpekes av tilsynsmyndigheten, noe som i praksis betyr departementet ved Statens næringsmiddeltilsyn. Tilsynsveterinæren skal på vegne av tilsynsmyndigheten ha ansvaret for kjøttkontrollen og for tilsynet med de virksomheter som omfattes av loven. Virksomheten skal forholde seg til en navngitt tilsynsveterinær.

       Komiteen har merket seg at det i proposisjonen foreslås å delegere myndigheten til det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet, men at det er faglig underlagt Statens næringsmiddeltilsyn for at man dermed skal få en ensartet praktisering av lovverket. Videre er komiteen kjent med at tilsynsveterinæren etter delegasjon skal fatte vedtak på vegne av det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsyn etter forskrifter og instruks gitt i medhold av den foreliggende lov.

       Komiteen er enig i prinsippet om at staten kan delegere myndighet til et kommunalt organ.

       Komiteen vil understreke betydningen av at alle virksomheter underlegges likebehandling, uavhengig av geografisk plassering.

       Komiteen viser til at et effektivt tilsyn « fra jord til bord » nødvendigvis må gå på tvers av de tradisjonelle forvaltningsgrensene og vil understreke behovet for samarbeid og kommunikasjon.

       Komiteen viser til at kjøttkontrollens rammebetingelser endres med det nye regelverket. Både regelverket og forbrukerne krever større matvaresikkerhet og legger større vekt på dyrevern og etiske normer. Samtidig kreves det at kontrollen også i framtiden skal delta aktivt i bekjempelsen av zoonoser og dyresykdommer. Komiteen vil understreke at dette krever vilje og evne til effektivisering og målretting av både virksomhetene og tilsynet. Komiteen viser i den forbindelse til de respektive partiers merknader i B.innst.S.nr.8 (1996-1997) vedrørende budsjettkapittel 1114 og 4114 Statens næringsmiddeltilsyn.

       Komiteen har ingen merknader til de paragrafer som ikke er kommentert i instillingen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at sentrale element i lovforslaget er en direkte oppfølging av EØS-avtalen. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstreparti sitt standpunkt til Norges tilslutning til EØS-avtalen. Dette medlem er av den oppfatning at nødvendige endringer i lov om kjøttproduksjon kan skje uavhengig av norsk medlemskap i EØS.

       De endringer i denne lov og forskrifter med hjemmel i denne som er følge av EØS-avtalen som ikke er nødvendige for en reell bedring av norsk matvaresikkerhet, bør etter dette medlems oppfatning ikke vedtas. Dette gjelder særlig krav til primærprodusentene. Store deler av EUs landbruk har et helt annet preg av industriell stordrift enn det aller meste av norsk landbruk. Dette gjelder i særlig grad produksjon av mørkt kjøtt. Kravene til et slikt landbruk vil måtte være et helt annet enn de krav som er nødvendig å stille til et norsk landbruk med dagens struktur og størrelse.

       Dette medlem vil advare mot å vedta en lovtekst og utforme forskrifter som bygger på slike krav overfor primærprodusentene. Uavhengig av dette må utforminga av forskrifter og praktiseringa av lov og forskrift måtte gjennomføres og brukes med forstand og forståelse av hvilken struktur norsk landbruk er bygd opp om. Krav som følger av Ot.prp. nr. 72 (1995-1996) må ikke utformes og følges opp slik at kostnadspresset øker unødvendig.

§ 5

       Komiteen viser til at det må stilles kvalitetskrav til slaktedyr ut fra hensynet til matsikkerhet. Komiteen støtter derfor forslaget om å gi hjemmel til å regulere bruken av medisiner som tilføres slaktedyr.

       Komiteen har merket seg at bestemmelsen fanger opp bl.a. problemet med ekstremt skitne slaktedyr. Komiteen vil understreke at det bør utarbeides konkrete gjennomføringsbestemmelser for dette, slik at en kan unngå ulik håndtering av problemet.

       Komiteen viser videre til at det i siste ledd er gitt hjemmel til å forby anvendelse av visse stoffer med vekstfremmende og legende virkning til slaktedyr, også stoffer som ikke nødvendigvis er helsefarlige, men som av hensyn til forbruker, etikk o.l. likevel ønskes å kunne forbys. Komiteen vil peke på at dette er en svært viktig bestemmelse og ber departementet legge en restriktiv holdning til grunn for praktiseringen av hjemmelen.

§ 6

       Komiteen viser til at virksomheter som omfattes av loven skal være autorisert eller godkjent for å kunne drive lovlig. Komiteen vil understreke at prinsippet om den frie næringsutøvelse må ligge til grunn for aktiviteten til autoriserte eller godkjente virksomheter. Komiteen mener forholdet mellom virksomheten og tilsynsmyndigheten må reflektere dette, slik at den legale aktiviteten skjer på virksomhetens premisser og ikke reguleres av tilsynsmyndigheten.

§ 7

       Komiteen har registrert at denne bestemmelsen gjør unntak fra det generelle kravet om at alle dyr skal slaktes på godkjent slakteri. Komiteen viser i den forbindelse til at en i deler av Norge har lang tradisjon med hjemmeslakting før veterinærkontroll og videre bearbeiding på slakteri. EØS-avtalen gir - med visse begrensninger - anledning til hjemmeslakting i forbindelse med nødslakting og slakting til eget bruk.

       Komiteen viser til at statsråden i brev av 26. november 1996 opplyser at hjemmeslakting kan tillates på visse vilkår når veterinærmyndighetene vurderer transport av levende dyr som dyrevernmessig uforsvarlig. Komiteen viser til at den her omtalte form for hjemmeslakting i stor grad er dyrevernmessig betinget. Komiteen ber derfor departementet praktisere denne adgangen til hjemmeslakting med romslighet innenfor EØS-reglene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at det i deler av landet tradisjonelt alltid har vært nyttet hjemmeslakting. Årsaken til dette er i første rekke knyttet til kommunikasjonsforhold og lange distanser fra produsent til slakteri/forbruker. På denne måten har mye av vediskapinga i jordbruket skjedd ute i distriktene. Dette har heller ikke stått i motsetning til nødvendig kontroll og oppfølging av matsikkerhetsaspektene. Disse medlemmer ønsker ikke å svekke mulighetene til hjemmeslakting også som en del av verdiskapinga ute i distriktene.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

§ 7 annet ledd annet punktum skal lyde:

       « Departementet kan gi forskrifter om slakting hjemme for salg videre til slakteri/forbruker der transporttid og -måte krever dette av dyrevernhensyn. »

§ 9

       Komiteen vil understreke at både virksomheten og tilsynet har ansvar for effektiv gjennomføring av tilsyn og kjøttkontroll. Komiteen viser i den forbindelse til merknader i B.innst.S.nr.8 (1996-1997), kap. 1114 og 4114 Statens næringsmiddeltilsyn, hvor komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, bl.a. uttalte følgende:

« Flertallet ser det i denne forbindelse som viktig at Landbruksdepartementet medvirker til at de involverte parter gis adgang til en hensiktsmessig innflytelse på organisering og praktisk gjennomføring av kontrollarbeidet. Flertallet ser dette som viktig for å sikre en fortsatt effektivitetsutvikling i kontrollen. »

       Komiteen er kjent med at slakterivirksomheter gjennom forskrift er pålagt å ha de nødvendige lokaler og innretninger for kontrollen. Komiteen mener utgiftene til kontroll av kvalitet må regnes som en del av bedriftens produksjonskostnader. Komiteen finner det naturlig at alle relevante utgifter bør tas med ved vurdering av kostnadene og effektivitetsutviklingen i tilsynet. Komiteen mener derfor at de berørte partene har et felles ansvar for at kontrollarbeidet gjennomføres på en måte som sikrer en god ressursbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at alle utgifter vedrørende offentlig tilsyn bør tas med ved vurdering av effektivitetsutviklingen i tilsynet. Disse medlemmer mener derfor at tilsynet fortsatt bør bære sine utgifter til leie av nødvendige lokaler inklusive renhold m.v. på anleggene. Virksomhetene bør imidlertid stille nødvendige lokaler til disposisjon. Sosiale rom, garderober, toaletter m.v. som er felles for virksomhetens ansatte bør fritt kunne disponeres også av tilsynet.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« § 9 første ledd annet punktum skal lyde:

       Nødvendige lokaler og innretninger m.v. skal stilles til disposisjon for tilsynsmyndigheten. »

       Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet gjennom flere år har stilt krav om store kostnadsreduksjoner i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer mener at slike krav må følges opp blant annet gjennom vedtak i Stortinget, slik at industrien gis mulighet til å styre kostnadsutviklingen på viktige områder. Disse medlemmer viser til at komiteens flertall gjennom å pålegge virksomhetene å stille lokaler og innretninger til vederlagsfri disposisjon for tilsynsmyndigheten, i stedet pålegger industrien vesentlige økte utgifter.

§ 11

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bakgrunnen for § 11 andre ledd er at en skal kunne åpne for egenkontroll i regi av virksomheten på særlige vilkår. Dette skal i henhold til EØS-avtalen gjelde i slakterivirksomhet som slakter fjørfe. Dette er videre ifølge Ot.prp. nr. 72 (1995-1996) et ledd i en prosess der stadig større deler av kontrollen overlates til slakteriene sjøl. På denne bakgrunn vil dette medlem stemme mot § 11 andre ledd.

§ 12

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydninga av at denne paragrafen blir brukt også til å stoppe import av ferskt kjøtt fra land hvor alvorlige, overførbare sykdommer som f.eks. kugalskap og munn og klovsyke forekommer i dyrebesetninger i landbruket eller i frihet.

§ 13

       Komiteen viser til sine generelle merknader vedr. tilsynsmyndigheten. Komiteen er kjent med at EØS-avtalen krevet et overordnet statlig ansvar for kjøttkontrollen. Komiteen har merket seg at det i proposisjonen foreslås å delegere myndigheten til det kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsynet og ikke til en navngitt tilsynsveterinær. Komiteen er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil streke under at tilsynsveterinæren skal være faglig underlagt Statens næringsmiddeltilsyn i det arbeidet som utføres i henhold til denne loven.

§ 14

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil ikke at det med hjemmel i EØS-avtalen skal åpnes for at utenlandske kontrollører skal kunne inspisere slakterivirksomhet. Dette medlem vil understreke at det må være økte bevilgninger til norskbasert kontroll som styrkes. Dette arbeidet må være basert på reell kontroll, ikke papirkontroll eller egenkontroll. I den grad samarbeid skal gjennomføres med utenlandske kontrollører, må dette skje på basis av nasjonale vedtak, behov og vurderinger. På denne bakgrunn vil dette medlem stemme mot § 14 fjerde ledd.

§ 17

       Komiteen viser til B.innst.S.nr.8 (1996-1997) hvor både et flertall og mindretall i komiteen ber om at det vurderes innføring av en ny modell for finansiering av kontroll og tilsyn ved slakteriene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre til B.innst.S.nr.8 (1995-1996), kap. 1114 og 4114 Statens næringsmiddeltilsyn der en samlet komité blant annet uttalte at

« den offentlige kjøttkontrollen ivaretar store samfunnsinteresser for å sikre reine matvarer og derfor må det offentlige ta sin del av kostnadene. »

       Disse medlemmer viser til at Stortinget har bedt om at det vurderes innført en ny finansieringsmodell fra 1998 og finner det derfor naturlig at Stortinget fortsatt fastsetter systemet for - og gjennomføring av - oppkreving av avgift til dekning av utgifter ved tilsyn og kjøttkontroll som utføres etter loven.

§ 18

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti forutsetter at når det ikke innføres et generelt krav om internkontroll i Ot.prp. nr. 72 (1995-1996) at Regjeringa ikke fremmer forskrifter som krever internkontrollsystemer innført også for primærprodusentene. Det påligger allerede primærprodusentene sterke krav på ulike områder hva angår helse, hygiene og matvaresikkerhet i primærproduksjonen av kjøtt. Det vil etter dette medlems oppfatning ikke være riktig med nye tilleggskrav som kan resultere i urimelige sanksjonsmuligheter fra myndighetenes side.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

§ 7 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Departementet kan gi forskrifter om slakting hjemme for salg videre til slakteri/forbruker der transporttid og -måte krever dette av dyrevernhensyn.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

§ 9 første ledd annet punktum skal lyde:

       Nødvendige lokaler og innretninger m.v. skal stilles til disposisjon for tilsynsmyndigheten.

4. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov om kjøttproduksjon.

Kapittel I.  Formål, virkeområde og definisjoner

§ 1. Formål

       Formålet med loven her er å sikre at produksjon av slaktedyr, slakt og ferskt kjøtt foregår på en slik måte at kravet til helse, kvalitet og redelighet, blir ivaretatt langs hele produksjonskjeden.

       Videre skal det ved tilsyn på slakterier sikres at gjeldende bestemmelser om dyrevern og dyrehelse overholdes.

§ 2. Virkeområde

       Loven gjelder for:

a)	produksjon av slaktedyr,

b)

slakting,

c)	kjøling av kjøtt,

d)	nedskjæring, utbening og annen mekanisk behandling av kjøtt fram til og med stykking,

e)	lagring og transport av ferskt kjøtt,

f)	kjøttkontroll, og

g)	import, eksport og frambud av ferskt kjøtt

       Unntatt fra loven her er nedskjæring m.v. og lagring av kjøtt i detaljleddet, for direkte salg til forbruker, herunder kantiner, sykehus, skoler, restauranter o.l.

       Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder bestemmelsene bare ferskt kjøtt som er bestemt til folkemat.

§ 3. Definisjoner

       I loven her menes med:

a)	dyr: alle virveldyr unntatt fisk,

b)	slaktedyr: husdyr (inkludert fjørfe) eller oppdrettsvilt som helt eller delvis holdes med tanke på produksjon av slakt,

c)	slakt og slakteskrott: hele kroppen av et dyr etter slaktebehandling,

d)	ferskt kjøtt: alle spiselige deler av dyr, herunder vakumpakket kjøtt og kjøtt pakket i kontrollert atmosfære, uten annen konservering enn kjøling eller frysing,

e)	virksomhet: slakteribedrift, nedskjæringsbedrift, kjøle- og fryselager, eller et samlet anlegg som omfatter flere av disse bedriftene,

f)	autorisasjon: offentlig godkjenning som gir virksomheten anledning til å framby sine produkter på et internasjonalt marked,

g)	godkjenning: offentlig godkjenning som gir virksomheten anledning til å framby produkter på et lokalt eller nasjonalt marked.

Kapittel II. Produksjon av slaktedyr

§ 4. Undersøkelser av slaktedyrbesetninger

       Departementet kan utfra næringsmiddelhensynet, jf. § 1, gi forskrifter om undersøkelser og prøvetaking av slaktedyr og registrering og innsamling av opplysninger om slaktedyrbesetninger, herunder bestemmelser om innsamling og innrapportering av opplysninger vedrørende besetningens helsemessige tilstand, merking av dyr, samt uttak av prøver fra dyr og produkter for undersøkelse av sjukdommer, sjukelige forandringer eller reststoffer.

§ 5. Krav til slaktedyr

       Dyr som skal slaktes skal ikke være forurenset, lide av sjukdom, inneholde rester av medisiner, forurensninger eller smittestoff og heller ikke ha andre stoffer i eller på kroppen som kan medføre helsefare ved konsum av kjøtt. Departementet kan i forskrifter gi nærmere bestemmelser om dette.

       Departementet kan videre forby bruk av visse stoffer og medikamenter til slaktedyr, herunder stoffer og medikamenter til annet enn terapeutisk bruk.

Kapittel III. Krav til virksomheter m.v.

§ 6. Autorisasjon, godkjenning og registrering

       Virksomhet etter loven her kan bare utføres etter autorisasjon eller godkjenning av departementet.

       Autorisasjon eller godkjenning kan trekkes tilbake hvis virksomheten ikke fyller fastsatte vilkår, eller forutsetningene for autorisasjon eller godkjenning endres vesentlig.

       Departementet kan gi forskrifter om autorisasjon og godkjenning.

§ 7. Slakting under særlige forhold

       Eier eller bruker av eiendommer hvor hold av slaktedyr er tillatt, kan slakte egne dyr til bruk i egen husholdning uten autorisasjon eller godkjenning etter § 6.

       Departementet kan gi forskrifter om slakting og frambud direkte til forbruker til bruk i dennes private husholdning.

       Nødslakting kan utføres utenfor godkjent eller autorisert virksomhet. Departementet kan gi forskrifter om hygienemessige krav til slik slakting.

§ 8. Hygiene

       Virksomhet som omfattes av denne lov skal foregå på en hygienisk forsvarlig måte. Departementet kan i forskrift fastsette krav til virksomhetens innretninger og utstyr, driftsrutiner, rengjørings- og desinfeksjonsmidler og produksjonsutstyr for øvrig, samt krav til og kontroll med personalets helse og hygiene.

§ 9. Tilsyn og kjøttkontroll

       Virksomheter skal legge forholdene til rette for gjennomføring av tilsyn og kjøttkontroll. Nødvendige lokaler og innretninger m.v. skal stilles til vederlagsfri disposisjon for tilsynsmyndigheten.

       Produsenter av slaktedyr og virksomheter omfattet av denne lov skal på anmodning fra tilsynsmyndigheten gi alle opplysninger som har betydning for tilsynet, samt yte bistand ved tilsyn og prøveuttak.

§ 10 Transport

       Transport av ferskt kjøtt skal skje på en hygienisk forsvarlig måte. Departementet kan gi nærmere forskrifter om transport av ferskt kjøtt.

Kapittel IV. Krav til tilvirkning og frambud av ferskt kjøtt

§ 11. Kjøttkontroll

       Alt kjøtt som skal frambys til folkemat, skal være undersøkt og godkjent av tilsynsmyndigheten. Ferskt kjøtt som finnes egnet som folkemat skal godkjennes og påføres stempelmerke. Dyr som ved levendedyr-kontroll er funnet uegnet til slakting, kan kreves avlivet og uskadeliggjort, slik at det ikke utgjør noen smittefare for dyr eller mennesker. Ferskt kjøtt som er funnet uegnet til folkemat eller annen anvendelse skal kasseres og uskadeliggjøres.

       Den som eier eller framstiller kjøtt til kontroll, kan klage på vedtak etter første ledd. Klagen må i tilfelle framsettes straks.

       Departementet kan i forskrifter gi virksomheter rett til på særlige vilkår å bistå ved visse deler av kjøttkontrollen.

       Det er forbudt å produsere og framby ferskt kjøtt som ved vanlig bruk kan representere helsefare eller av annen årsak ansees uegnet til folkemat.

§ 12. Import og eksport av ferskt kjøtt

       Importør av ferskt kjøtt skal være registrert av departementet.

       Departementet kan fastsette nærmere betingelser for import og eksport av ferskt kjøtt.

       Departementet kan forby import og eksport av ferskt kjøtt som ikke oppfyller kravene gitt i eller i medhold av denne lov.

Kapittel V. Tilsyn m.v.

§ 13. Tilsynsmyndigheten

       Departementet fører tilsyn med virksomhetene, utfører kjøttkontroll og fatter nødvendige vedtak for å sikre gjennomføring av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og skal påse at gjeldende bestemmelser om dyrevern og dyrehelse i slakterier overholdes.

       Departementet kan pålegge det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet å føre tilsyn og fatte vedtak som nevnt i første ledd. Det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet plikter i så fall å sørge for at oppgavene utføres av en tilsynsveterinær.

§ 14. Tilgang til informasjon m.v.

       Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha adgang til virksomheter og transportmidler som omfattes av loven her. Tilsynsmyndighetene kan kreve seg forelagt alle opplysninger, herunder forretningsbøker og lignende papirer, som finnes nødvendig for å gjennomføre tilsynet.

       Tilsynsmyndigheten kan som ledd i kontrollen vederlagsfritt utta prøver.

       Politi og tollvesen skal være behjelpelig med å føre tilsyn med overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her.

       Utenlandske inspektører kan delta i inspeksjoner m.v. når dette er forutsatt i internasjonale bindende avtaler som Norge har sluttet seg til. Som ledd i slike avtaler, kan tilsynsorganet gi taushetsbelagte opplysninger til utenlandske myndigheter som er underlagt regler om taushetsplikt tilsvarende norske myndigheter.

§ 15. Registrering av data

       Tilsynsmyndigheten kan opprette eller knytte seg til eksisterende dataregister for opplysninger om virksomheter og om slaktedyrsbesetningers helsetilstand, som anses nødvendig for å sikre at bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven her overholdes.

       Registeret kan inneholde følgende type opplysninger:

1.	Eier av slaktedyrbesetninger.

2.	Adresse, telefonnummer til eier, samt identifikasjonsnummer for besetning.

3.	Helseopplysninger om slaktedyr gitt av eier.

4.	Helseopplysninger om slaktedyr registrert av tilsynsmyndighetene.

5.	Tilsynsmyndighetens vedtak.

6.	Virksomhet, eier, adresse, telefonnummer og virksomhetsnummer.

7.	Opplysninger om omfang av godkjenning.

       Tilsynsmyndigheten skal sørge for at det iverksettes tiltak for nødvendig sikring av konfidensialitet, datakvalitet og tilgjengelighet for opplysninger og registre.

Kapittel VI. Håndheving, sanksjoner, ikrafttredelse m.m.

§ 16. Stenging, forbud mot frambud, beslagleggelse m.v.

       Oppstår det i virksomheten forhold som medfører eller kan medføre fare for helseskade, kan hele eller deler av virksomheten stenges inntil forholdene er rettet. Stenging kan om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet.

       Ferskt kjøtt som ikke oppfyller krav i eller i medhold av denne lov, kan forbys frambudt, importert eller eksportert.

       Ferskt kjøtt som anses helseskadelig, kan beslaglegges eller destrueres.

§ 17. Avgift og gebyr

       Departementet kan gi forskrifter om at virksomheter omfattet av loven skal betale avgift til dekning av utgifter ved tilsyn og kjøttkontroll som utføres etter loven. Departementet kan også gi forskrifter om betaling av gebyr for særlige ytelser og ekspedisjoner, herunder autorisasjoner, registreringer, undersøkelser, attester og godkjenninger innenfor lovens område.

       Avgifter og gebyrer er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 18. Internkontrollsystem

       Departementet kan gi forskrifter om internkontroll og internkontrollsystem for å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov overholdes.

§ 19. Tvangsmulkt

       Virksomhet eller innehaver av virksomhet som oversitter frist for oppfyllelse av pålegg gitt i medhold av denne lov kan ilegges tvangsmulkt i form av en løpende dagsmulkt eller engangsmulkt. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkten er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 20. Utferdigelse av nærmere bestemmelser

       Departementet kan gi forskrifter som er nødvendig for å sikre gjennomføringen av denne lov.

§ 21. Straff

       Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser eller pålegg gitt i denne lov eller i medhold av denne lov straffes virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten samt arbeidstaker, med bøter eller fengsel inntil 3 måneder eller begge deler.

       Medvirkning straffes på samme måte.

§ 22 Ikrafttredelse

       Loven her trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov av 12. april 1957 nr. 2 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll. Forskrifter og regler gitt med hjemmel i lov av 12. april 1957 nr. 2 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll gjelder i den grad de ikke strider mot bestemmelser i loven her.

Oslo, i næringskomiteen, den 5. desember 1996.

Svein Ludvigsen,	Øystein Hedstrøm,	William Engseth,
leder.	ordfører.	sekretær.