5.1 Gjeldende rett

       Det er et grunnvilkår for å kunne straffe at gjerningspersonen var tilregnelig i handlingsøyeblikket. Regler om utilregnelighet er gitt i straffeloven §§ 44-46. Straffrihet på grunn av sinnssykdom reguleres av straffeloven § 44. Med sinnssykdom menes både psykoser og psykisk utviklingshemming i høy grad. I proposisjonen gjøres nærmere rede for begrepene.

       Også den som var bevisstløs i handlingsøyeblikket er straffri etter § 44. Hvis bevisstløsheten skyldes selvforskyldt rus, er gjerningspersonen likevel strafferettslig ansvarlig, jf. straffeloven § 45.

       Sinnslidelser som ikke er sinnssykdom, mildere former for psykisk utviklingshemming og nedsatt bevissthet fører ikke til straffritak, men kan lede til nedsettelse av straffen. Personer som handlet under en sterk forbigående nedsettelse av bevisstheten, og personer med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, kan i en del tilfeller idømmes sikring.

       Når det gjelder rushandlinger skiller man mellom typisk og atypisk rus. Atypisk rus blir lettere ansett for å være uforskyldt enn annen rus. Ved selvforskyldt rus kreves ikke skyld i vanlig forstand, man fingerer skyld og gjerningspersonen behandles som om han var edru. Unntak fra dette gjelder bestemmelser som krever hensikt eller overlegg. En person som i handlingsøyeblikket var bevisstløs eller hadde forbigående nedsatt bevissthet på grunn av selvforskyldt rus, kan idømmes sikring alene eller i tillegg til straff.

5.2 Trenger vi regler om utilregnelighet?

       En innvending mot å ha særregler om utilregnelighet har vært at det er umulig å trekke noe klart skille mellom de tilregnelige og de utilregnelige. Videre har det bl.a. vært pekt på at også personer med alvorlige psykiske avvik kan være i stand til å handle forsvarlig.

       Alle utredningsutvalgene har gått inn for at vi fortsatt skal ha regler om utilregnelighet. Enkelte personer er så abnorme at de mangler skyldevne, og straffen vil i disse tilfellene ikke ha noen preventiv effekt. Mange av høringsinstansene støtter forslaget om å beholde de absolutte straffrihetsreglene, og ingen har gått inn for fullstendig å oppheve disse.

       Også departementet mener at det fortsatt bør være regler om utilregnelighet, og at det bør være en absolutt straffrihetsregel for utilregnelige.

Komiteens merknader

       Komiteen mener at det fortsatt er nødvendig å opprettholde en absolutt straffrihetsregel for utilregnelighet, selv om komiteen er klar over at det ikke er mulig å trekke et entydig og klart skille mellom de tilregnelige og de som anses for utilregnelige. Det bør imidlertid ikke ha betydning for hovedprinsippet, derimot for hvilke regler man finner å ville anvende i grensetilfellene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at gjeldende regler om tilregnelighet i hovedsak har virket tilfredsstillende. De viktigste problemene har vært knyttet til grensetilfellene, noe som har stillet psykiaterne overfor problemer i flere sammenhenger, idet konsekvensen av avgjørelser om at en person er utilregnelig etter loven er at han uten videre blir frifunnet.

       Selv om det kan anføres at personer med alvorlig psykiske avvik vel kan handle forsvarlig, og at det også kan anføres argumenter for at ethvert menneske skulle ha en plikt til å gjøre opp for seg, vil bare den sannsynlighet at lovbrytere med alvorlige psykiske avvik oftest ikke har oppfattet de omstendigheter som gjør handlingen straffbar, føre til en slik rettslig usikkerhet at det i seg selv måtte føre til frifinnelse.

       Men også i de tilfeller hvor man kan fastslå at de juridiske betingelser for straffbarhet er til stede, vil det i all hovedsak forekomme svært urimelig å sette en behandlingstrengende psykotisk person eller en person med høy grad av psykisk utviklingshemming i fengsel.

5.3 Nærmere om den absolutte straffrihetsregelen

       For å fastslå utilregnelighet bygger norsk strafferett på det såkalt medisinske systemet, dvs. at medisinske eller biologiske kjennetegn alene avgjør om en person skal anses som utilregnelig. Det kreves ikke årsakssammenheng mellom tilstanden og den straffbare handlingen. Straffelovrådet gikk inn for å beholde det medisinske prinsippet. Det samme gjorde Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget.

       Bare et lite antall høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet. Enkelte går inn for å oppheve det medisinske prinsippet, og viser bl.a. til at det finnes personer som har psykotiske symptomer på et meget avgrenset område.

       Departementet går inn for å beholde det medisinske prinsippet. Vanligvis rammer så markerte psykiske avvik som sinnssykdom og psykisk utviklingshemming i høy grad så store deler av personligheten at det vil være en årsakssammenheng mellom tilstand og lovbrudd. Personer med alvorlige psykiske avvik bør dessuten i første rekke tas hånd om av det psykiske helsevern og ikke av strafferettsapparatet.

       Straffelovrådet foreslo at alvorlig sinnslidende og høygradig psykisk utviklingshemmede fortsatt burde omfattes av den absolutte straffrihetsregel i straffeloven § 44. Bevisstløshet skulle derimot bare kunne lede til straffefritak etter en konkret vurdering fra rettens side. Straffelovkommisjonen støttet realiteten i forslaget. Også Særreaksjonsutvalget var enig i forslaget, men foreslo å bruke uttrykket psykotiske i stedet for alvorlig sinnslidende.

       Få av høringsinstansene har hatt innvendinger til Særreaksjonsutvalgets forslag til ny § 44.

       Departementet er enig i at sinnssykdom og psykisk utviklingshemming i høy grad bør omfattes av den absolutte straffrihetsregelen, mens bevisstløshet bør reguleres av en skjønnsmessig (fakultativ) straffritaksregel.

       Dansk og svensk rett har hjemmel for å ilegge sinnssyke og psykisk utviklingshemmede bøter. Straffelovrådet foreslo å innføre en slik adgang også hos oss. Særreaksjonsutvalget går imot forslaget, og viser til at begrepet sinnssyk i straffeloven § 44 bare omfatter lovbrytere med massive psykiske lidelser. Justisdepartementet går heller ikke inn for at det åpnes for å bøtelegging av psykotiske og høygradig psykisk utviklingshemmede.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at begrepet sinnssykdom i loven erstattes med begrepet psykose, og at utilregnelighetsregelen også skal omfatte personer med psykisk utviklingshemming i høy grad.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at man på basis av medisinske og/eller biologiske kriterier alene må kunne avgjøre om en person skal anses som utilregnelig eller ikke i lovens forstand. Flertallet er derfor enig med departementet i at det ikke skal kreves årsakssammenheng mellom tilstanden og den straffbare handlingen. Selv i de tilfeller der det er usannsynlig at det har vært en slik årsakssammenheng, ville man etter flertallets oppfatning likevel ikke finne det rimelig å sette en psykotisk person eller en person med alvorlig psykisk utviklingshemming i fengsel.

       Flertallet vil også framheve hvor vanskelig det kan være i den enkelte sak å få tilstrekkelig sikkerhet for hva som har ledet til en kriminell handling, altså om det er noen årsakssammenheng mellom handlingen og den alvorlige psykiske avvikstilstanden eller ikke.

       Et annet flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, er innforstått med at psykisk utviklingshemmede ikke kan dømmes til behandling under det psykiske helsevern, ettersom de ikke har noen sinnslidelse. Dette flertallet mener imidlertid at også sterkt psykisk utviklingshemmede, som gjennom sine handlinger har vist at de representerer alvorlige trusler mot andre menneskers liv og helse, må kunne idømmes en særreaksjon etter å ha begått drap eller andre alvorlige voldshandlinger. Departementets forslag om straffefritak må derfor sees i sammenheng med at det foreslås innført hjemmel for en særreaksjon overfor disse personene, kalt tvungen omsorg, jf. St.prp. nr. 60 (1995-1996).

       Selv om det etter dansk og svensk rett er adgang til å ilegge sinnssyke og psykisk utviklingshemmede bøter, mener et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, som departementet at det overfor utilregnelige lovbrytere, som har tunge psykiske lidelser, vil ha liten mening å ilegge bøter. Det samme må gjelde for personer som er psykisk utviklingshemmet i høy grad. Bøter er straff, og straff skal utilregnelige være fritatt for.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til det som er sagt under pkt. 5.4 der dette flertallet går mot Regjeringens forslag til ny § 45 i straffeloven som innebærer en adgang for domstolene til å frita for straff etter en skjønnsmessig vurdering (en fakultativ straffritaksregel).

       Dette flertallet mener det er nødvendig å utvide anvendelsesområdet for forslaget til ny § 44 i straffeloven i Regjeringens forslag noe som følge av dette, idet også de som etter gjeldende rett er å betrakte som « bevisstløse » bør anses som skyldfrie. Dette flertallet mener riktignok at departementets formulering i § 45 tredje ledd, « sterk bevissthetsforstyrrelse » gir en bedre språklig beskrivelse av den aktuelle tilstanden enn dagens ordlyd « bevisstløs », men da dette flertallet ikke ønsker noen endring av gjeldende rett på dette punkt, har man valgt å beholde uttrykket « bevisstløs ».

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

« § 44 første ledd skal lyde:

       Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter forslaget om at bevisstløshetstilfellene skilles fra psykosetilfellene, og at det innføres en adgang til skjønnsmessig vurdering i slike tilfeller.

       Siden det er mindre klart hvilke tilstander som omfattes av begrepet bevisstløshet, kan det også være nødvendig for dommeren å ha mulighet til å gjøre en vurdering i hvert enkelt tilfelle gjennom en fakultativ straffefrihetsregel. Siden tilstandene er så forskjellige i karakter og styrke, kan det være galt å la alle tilfellene falle inn under en absolutt straffefrihetsregel.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:

« § 44 første ledd skal lyde:

       Den som på handlingstiden var psykotisk straffes ikke. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener i likhet med Straffelovrådet og Straffelovkommisjonen at det bør være adgang til å ilegge også utilregnelige lovbrytere bøtestraff der slik straff ellers er hjemlet i det aktuelle straffebudet. Tilsvarende mulighet finnes både i Danmark og i Sverige. Selv om en person er psykotisk eller høygradig psykisk utviklingshemmet, kan det være ønskelig og riktig at vedkommende får en strafferettslig reaksjon, særlig gjelder dette ved mer bagatellmessige lovbrudd. Dette medlem viser til at utviklingen innen psykiatrisk behandling gjør at psykotiske personer i større grad skrives ut av behandlingsinstitusjoner i den grad de kan klare seg på egen hånd f.eks. under et visst tilsyn og med medisinering. Dermed vil de også lettere kunne begå trafikkforseelser eller andre mindre alvorlige lovbrudd. I slike tilfeller vil det normalt ikke bli lagt opp til judisiell observasjon, og rent faktisk vil derfor også utilregnelige personer bli bøtelagt for slike forhold. En bøtelegging vil etter dette medlems oppfatning i enkelte tilfeller kunne virke preventivt også overfor personer som ellers er psykotiske eller høygradig psykisk utviklingshemmet. En mulighet til å ilegge bøter vil derfor både bringe regelverket mer i overensstemmelse med praksis, og øke mulighetene til å ansvarliggjøre den aktuelle gruppen i forhold til straffbare handlinger. Dette medlem fremmer etter dette forslag om å innføre en adgang til - men ingen plikt til - bøtelegging også av de som faller inn under beskrivelsen i § 44.

       Dette medlem fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:

« § 44 nytt tredje ledd skal lyde:

       Personer som omfattes av første eller andre ledd kan likevel ilegges bøter. »

       Dette medlem ser for øvrig at det kan være gode grunner til å kreve årsakssammenheng mellom psykosen og lovbruddet for at en lovbryter skal komme inn under straffefrihetsreglene, slik ordningen er f.eks. i Danmark. Dette medlem ser imidlertid såvidt store bevisproblemer ved et slikt krav, at dette medlem finner det vanskelig å gå imot fortsatt bruk av det medisinske prinsipp nå.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Danmark har en ordning der det ikke er tilstrekkelig for straffefritak at det konstateres sinnssykdom. I tillegg må den aktuelle tilstanden ha gjort gjerningsmannen utilregnelig. Dette medlem viser også til at det finnes personer som har psykotiske symptomer på et meget avgrenset område.

       Etter dette medlems vurdering vil departementets forslag måtte føre til at flere personer kan få straffefritak enn etter den danske ordningen. Det er enklere å fastslå at en person er psykotisk enn å fastslå at personen er psykotisk og at det i tillegg var en årsakssammenheng mellom psykosen og ugjerningen. Dette medlem mener at alminnelige rettferdighetsbetraktninger tilsier at det bør sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom sykdommen og ugjerningen før en person kan gå straffefri.

       Dette medlem er selvsagt enig i at sinnslidende og syke personer ikke skal sitte i fengsel, men det vil selvsagt være mulig å idømme en straff for en alvorlig kriminell handling og deretter overføre den psykotiske gjerningsmannen til behandling i en psykiatrisk institusjon. Dersom han blir friskmeldt kan han senere overføres til soning i fengsel.

       Dette medlem er sterkt i tvil om det er riktig å frita sterkt psykisk utviklingshemmede fra straffeansvar. Det er grunn til å minne om at HVPU-reformen, med nedleggelse av institusjonene for de psykisk utviklingshemmede, nettopp hadde som ideologisk grunnlag at personer med psykisk utviklingshemming skulle ta ansvar for sin egen livssituasjon, og integreres i samfunnet. Det kan da virke lite logisk å frita enkelte grupper psykisk utviklingshemmede fra straffeansvar når de begår alvorlige kriminelle handlinger. Dette medlem konstaterer imidlertid at straffefritaksregelen er tenkt å gjelde psykisk utviklingshemmede som i utvikling er å sammenlikne med barn under den kriminelle lavalder, som samfunnet ikke anser for å kunne forstå konsekvensene av sine handlinger og dermed ta ansvaret for handlingen. Dette medlem finner denne sammenlikningen logisk, og vil under tvil støtte forslaget om straffefritak for personer med psykisk utviklingshemming av høy grad.

       Dette medlem er enig i at bøter må ansees som straff, og bøtgivning må derfor underlegges de samme regler som gjelder for øvrig. Etter Fremskrittspartiets forslag vil det innebære at personer som var psykotiske på gjerningstidspunktet slipper bøter, men bare dersom sykdommen har sammenheng med den ulovlige handlingen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag til endring i straffeloven:

« § 44 skal lyde:

       Den som på handlingstiden var utilregnelig på grunn av psykose straffes ikke.

       Det samme gjelder den som på handlingstiden var utilregnelig på grunn av psykisk utviklingshemming i høy grad. »

5.4 En fakultativ straffritaksregel

       Straffelovrådet gikk inn for at det, i tillegg til den absolutte straffrihetsregelen, skulle innføres en ny regel som gjør det mulig med straffritak ved andre abnormtilstander enn sinnssykdom eller psykisk utviklingshemming i høy grad. I disse tilfellene skulle det overlates til rettens skjønn å gi straffritak. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støttet forslaget.

       Flere høringsinstanser støtter uttrykkelig forslaget. Enkelte går imot regelen, og viser til at den vil være vanskelig å avgrense og kan føre til ulik rettspraksis.

       Departementet går inn for at det innføres en slik fakultativ straffritaksregel, jf. utkastet til § 45 i straffeloven. Bestemmelsen vil omfatte tilstander av forskjellig karakter og styrke som kan påvirke personligheten på en slik måte at det er grunnlag for straffritak. Departementet understreker at regelen må praktiseres med varsomhet. Et alternativ er å gi den absolutte straffrihetsregel anvendelse også ved tilstander som må likestilles med psykoser. Departementet mener dette er en dårligere løsning bl.a. fordi psykosebegrepet vil bli tøyet lenger enn det er medisinsk grunnlag for. Etter departementets syn er det ikke grunn til å overdrive faren for at forslaget skal føre til en ulik rettspraksis.

       Etter Straffelovrådets forslag skulle bestemmelsen omfatte lovbrytere som handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse eller i annen dyptgående abnormtilstand. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støttet i store trekk forslaget, men Særreaksjonsutvalget foreslo en noe annen lovteknisk utforming. Utvalget foreslo at lovteksten skulle nevne tre grupper av lovbrytere: de som hadde en alvorlig psykisk lidelse på gjerningstiden, de som var psykisk utviklingshemmet i lettere grad og lovbrytere som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse. Noen få lovbrytere som ikke kan tvangsinnlegges etter lov om psykisk helsevern § 5, fordi de ikke er alvorlig sinnslidende i denne lovens forstand, vil være omfattet av regelen, og vil kunne idømmes tvangsmessig overføring til psykisk helsevern. Det forutsettes at frifinnelse bare skal skje helt unntaksvis. Den viktigste oppgaven for de psykiatrisk sakkyndige vil være å gi en diagnostisk beskrivelse. Retten vil fortsatt ikke være bundet av de psykiatrisk sakkyndiges konklusjon. Utvalget mener at Den rettsmedisinske kommisjon sammen med domstolene vil ha et ansvar for at en fakultativ straffritaksregel praktiseres likt over hele landet.

       Få høringsinstanser har hatt innvendinger til det nærmere innholdet av bestemmelsen, og departementet viderefører Særreaksjonsutvalgets forslag.

       Straffelovrådet foreslo å endre straffeloven § 56 slik at straffen for lovbrytere som omfattes av § 45, men som ikke blir fritatt for straff, skal kunne settes ned under minstestraffen eller til en mildere straffeart. Forslaget innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett hvor normalt bare den som har handlet under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten kan få mildere straff. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støtter forslaget. Ingen av høringsinstansene går direkte imot forslaget. Departementet fremmer forslag til endring i § 56 i tråd med dette.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil gå imot innføring av en fakultativ straffritaksregel. Flertallet har som utgangspunkt at alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Flertallet viser til at Sverige i sin lovgivning tar dette utgangspunktet. Ingen blir i henhold til svensk lov kjent utilregnelige, men i vurdering av straffeutmåling og straffens innhold blir den enkelte lovbryters psykiske tilstand tatt hensyn til slik at personer som er « under påverkan av en allvarlig psykisk störning » ikke skal dømmes til fengsel. De kan derimot overføres til « rettspsykiatrisk vård ». Flertallet ser den svenske ordninga som prinsipielt interessant, men flertallet aksepterer likevel en absolutt straffrihetsregel for personer som på handlingstidspunktet var psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. Flertallet forutsetter at personer som begår alvorlig lovbrudd i psykotisk tilstand ikke anses å ha evne til skyld og dermed ikke til å ta straffansvar selv om de begår brudd på alvorlige straffebud. Flertallet aksepterer således en straffrihetsregel for personer som anses å være utilregnelige og derfor uten skyldevne.

       Flertallet kan ikke se det som ønskelig å utvide straffritaksreglene til personer som beskrevet i ny § 45. Det presiseres riktignok fra departementet at straffritak bare unntaksvis skal forekomme, og det sies særskilt at regelen forutsettes benyttet på grensetilfellene til de egentlige sinnssykdommer og f.eks. ikke overfor psykopatiske eller nevrotiske tilstander. Flertallet ser det som prinsipielt uheldig å ha uklare regler om straffritak. Straffrihet bør forbeholdes de tilstander der det ikke kan være tvil om grunnlaget for straffrihet. Flertallet viser til at det den seinere tid har vært en kraftig økning av antall sikringsdømte, og mange av de sikringsdømte har blandingsdiagnoser der sykdomsbildet er en kombinasjon av flere tilstander, det kan være lettere psykisk utviklingshemming, karakteravvik, rusmisbruk og psykotiske eller grensepsykotiske trekk. Flertallet regner med at det i mange av de tilfeller der det i dag idømmes sikring på grunnlag av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner vil bli vurderinger om hvorvidt en fakultativ strafffritaksregel bør nyttes. Den siste tids utvikling indikerer således at en fakultativ straffritaksregel vil kunne bli vurdert i mange tilfeller.

       Flertallet har som prinsipielt utgangspunkt at det er riktig at personer i størst mulig utstrekning skal kjennes ansvarlig for sine gjerninger, og med det dømmes for begåtte lovbrudd slik det er redegjort for i ovenstående.

       Flertallet finner også grunn til å minne om at innsatte i norske fengsler og andre som er under kriminalomsorgens ansvarsområde på lik linje med øvrige innbyggere har rett til nødvendig helsetjeneste. Det innebærer selvfølgelig også at innsatte som har behov for innleggelse i psykiatrisk sykehus, skal kunne overføres til slik behandling.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at de tilstander som omfattes av § 45 ikke bør kvalifisere til straffritak slik en fakultativ straffritaksbestemmelse vil kunne føre til, men at det i særlige tilfeller bør kunne vurderes nedsatt straff. Dette flertallet støtter derfor i hovedsak forslaget om endring av § 56 bokstav c. Åpningen for en straffnedsettelse under det lavmål som er bestemt for handlingen på grunn av lovbryterens nedsatte tilregnelighet, ivaretar ønsket om at en lovbryter som i gjerningsøyeblikket hadde nedsatt tilregnelighet, ikke skal få utmålt en unødig og uforståelig straff. Endringen av § 56 ivaretar etter dette flertallets vurdering de samme hensyn som en fakultativ straffritaksregel vil gjøre, men er prinsipielt en mer ryddig løsning. Straffrihetsreglene vil forbeholdes de tilstander der lovbryter vurderes å være klart utilregnelig i forhold til det begåtte lovbrudd, og der det er åpenbart at en straff ikke vil ha noen mening slik dette flertallet foreslår kriteriene fastsatt i § 44. Dette flertallet foreslår en omformulering av § 56 bokstav c som følge av at dette flertallet går imot § 45.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er klare grenser for hvilke tilstander som kommer inn under den absolutte straffefritakregelen. I praksis er det imidlertid medisinsk umulig å trekke slike klare grenser. Det finnes psykiske lidelser som kan falle utenfor psykosebegrepet, men som likevel påvirker personligheten på en slik måte at begrunnelsen for straffefrist er minst like aktuell som i de klare psykosetilfellene. Disse medlemmer finner det urimelig og at det vil bryte med våre prinsipper om straffefritak for utilregnelige om disse tilfellene ikke skulle kunne bli fritatt for straff eller idømt en særreaksjon etter en konkret helhetsvurdering av domstolen. Disse medlemmer mener at det er et grunnleggende prinsipp at enhver blir stilt til ansvar for sine handlinger. Men den andre siden av dette prinsippet må være at vedkommende er i en tilstand hvor han faktisk har evne til skyld og dermed kan ta straffeansvar.

       Disse medlemmer ser det som uheldig om spørsmålet om straffefritak utelukkende skal avhenge av den psykiatriske diagnosen som er stilt. Praksis viser at dette kan føre til at rettspsykiatere tøyer sin beskrivelse av en tiltaltes tilstand lenger enn de strengt tatt har faglig dekning for, nettopp for å fange opp tilfeller hvor det ville være urimelig å ilegge straff.

       Disse medlemmer ser også positivt på at med en skjønnsmessig straffefritaksregel vil de sakkyndige kunne konsentrere seg mer om den rent faglige vurderingen av den tiltalte, mens den endelige vurderingen om straffefritak tilligger domstolene. Disse medlemmer ser på dette som en riktig utvikling. Det er prinsipielt viktig at den endelige, faktiske vurdering og avgjørelse ligger i domstolen.

       Disse medlemmer understreker, som departementet også gjør, at en fakultativ straffefritaksregel kun skal brukes helt unntaksvis. Målet må være å fange opp de tilfeller hvor tiltalte er reelt utilregnelige. Regelen forutsettes brukt på grensetilfeller mot de egentlige sinnssykdommer, og ikke f.eks. overfor psykopatiske eller nevrotiske tilstander. Det er da også et uttrykkelig vilkår i loven at vedkommende må ha hatt betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden. Disse medlemmer vil understreke de klare begrensninger som med dette er lagt for regelens anvendelse. Disse medlemmer vil også vise til at det i skjønnsvurderingen blant annet må vurderes om det er årsakssammenheng mellom tilstanden og lovbruddet, og om tiltalte selv har satt seg i den situasjonen som har provosert fram tilstanden.

       Disse medlemmer ser at en skjønnsmessig regel kan åpne for større rettsulikhet. På den annen side antas det at en eventuell utvikling av rettsulikheter fra domstol til domstol vil kunne oppdages blant annet av den rettsmedisinske kommisjon. Dessuten er det i vårt lovverk fullt av skjønnsmessige regler, som for eksempel i straffelovens § 56, hvor domstolene er tillagt å utvise en betydelig grad av skjønn.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endringer:

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at det skal meget spesielle grunner til for å kunne sette ned straffen til under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til mildere straffeart, og vil gå imot forslaget til § 56, punktene c og d.

5.5 Rustilstander

       Straffelovrådet foreslo at den fakultative regelen også skulle gjelde ved bevisstløshet pga. selvforskyldt rus, men straffritak skulle i disse tilfellene bare kunne gis når særlige grunner talte for det. Det ble videre foreslått at ved sterk bevissthetsforstyrrelse skulle straffen kunne settes under det lavmål som ellers gjelder for handlingen, eller - i motsetning til gjeldende rett - til en mildere straffart. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget støttet forslagene som innebærer en viss oppmyking av gjeldende regler om straffansvar ved selvforskyldt rus.

       Få av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget. Enkelte instanser innen politiet går imot forslaget, og mener at det ikke er behov for noen endring av gjeldende regler.

       Departementet er enig i at straffen bør kunne settes ned under det fastsatte lavmål eller til en mildere straffart ved sterk bevissthetsforstyrrelse på grunn av selvforskyldt rus. Når det gjelder lettere bevissthetsforstyrrelser, går departementet også inn for en adgang til straffenedsettelse, men bare i tilfeller der skylden faktisk er fingert. Departementet går derimot ikke inn for forslaget om å åpne for straffritak ved selvforskyldt rus. Gjeldende ordning har ikke virket urimelig hardt, og det skulle derfor ikke være behov for en endring av reglene på dette punkt.

       Et flertall i Straffelovrådet gikk inn for å beholde det någjeldende prinsipp om fingering av skyld ved selvforskyldt rus. Et alternativ til å fingere skyld er å la gjerningspersonen ha bevisbyrden for at han eller hun ikke handlet med forsett. Etter Straffelovrådets syn vil forskjellen mellom de to tilnærmingsmåter i praksis ikke bli stor. Et mindretall i rådet mente at dersom prinsippet om fingering av skyld skulle opprettholdes, burde det lovfestes, men gikk prinsipalt imot å opprettholde prinsippet. Straffelovkommisjonen gikk inn for å opprettholde prinsippet med å fingere skyld, men antok at regelen burde lempes noe i enkelte tilfeller f.eks. ved atypisk rus. Særreaksjonsutvalget sluttet seg til det syn Straffelovrådets flertall hadde gått inn for.

       Ingen av høringsinstansene har gått imot å opprettholde prinsippet om fingering av skyld, eller å lovfeste prinsippet.

       Departementet er enig i at det knytter seg en del betenkeligheter til prinsippet om fingering av skyld, men slutter seg likevel til Særreaksjonsutvalgets forslag. Departementet legger vekt på den folkeoppdragende og forebyggende virkning av et strengt ansvar for rushandlinger. Forsett og uaktsomhet bør kunne fingeres, derimot ikke overlegg og hensikt. Departementet er enig i at prinsippet om fingering av skyld bør lovfestes, og fremmer forslag i tråd med dette, jf. utkast til straffeloven § 42 nytt tredje ledd.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at det foreslås en utvidelse i reglene om adgang til straffnedsettelse ved sterk bevissthetsforstyrrelse pga. selvforskyldt rus.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det foreslås en utvidelse i reglene om adgang til straffnedsettelse ved sterk bevissthetsforstyrrelse pga. selvforskyldt rus. Flertallet vil vise til at både allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfattelse tilsier at nedsettelse eller fullt fritak for straff for en ulovlig handling begått i selvforskyldt rus ikke skal forekomme. Når man vet at store deler av voldsforbrytelsene begås i rus, er det viktigere enn noen sinne å minne om at ansvaret for ens handlinger hviler på en selv. Flertallet kan ikke se at det er grunn til å søke et samsvar i reaksjoner i de tilfeller hvor bevisshetsforstyrrelsen skyldes rus og hvor forstyrrelsen har andre årsaker. Poenget er jo nettopp at forstyrrelsen er fremprovosert.

       Flertallet har etter dette tatt ut forslag til ny § 56 e.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter departementets forslag, idet det blir bedre sammenheng mellom reglene om straffeutmåling i de tilfellene hvor bevissthetsforstyrrelsen skyldes rus og når bevissthetsforstyrrelsen har andre årsaker. I begge tilfeller vil det bety at man kan sette ned straffen til under et bestemt lavmål eller til en mildere straffart. Etter disse medlemmer mening vil man ved å kunne ta hensyn til bevissthetsforstyrrelser også i de tilfeller hvor rusen var selvforskyldt og særlige omstendigheter taler for at straffen settes ned, ha sterke grunner for øvrig å beholde en regel tilnærmet lik den man i dag har i straffelovens § 45 om at bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus ikke utelukker straff.

       Disse medlemmer er enig med departementet i at man uttrykkelig bør angi i loven at bakgrunnen for dette er at retten skal se bort fra beruselsen ved bedømmelse av om handlingen var forsettlig, når gjerningsmannen handlet i selvforskyldt rus fremkalt av alkohol eller andre midler. Disse medlemmer er også enig i at man i disse tilfellene bør lovfeste en regel som fingerer uaktsomhet slik den foreslåtte § 42 tredje ledd vil medføre.

       Disse medlemmer fremmer etter dette følgende forslag til endring i § 56:

« § 56 e skal lyde:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er åpne for at bevisstløshet under en atypisk rus kan settes i en særstilling, og støtter departementet på dette punktet.

       Disse medlemmer ønsker imidlertid en utforming av regelen som er mer i tråd med nåværende regel, og fremmer derfor forslag om en endring i § 56 d i straffeloven.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 56 d skal lyde: